En relativt travel og innholdsrik uke

Etter en ganske rolig start på livet i Nepal har vi virkelig fått kjørt oss den siste uken. De første dagene var ganske rolige da kontaktpersonen vår var ute av kontoret i noen dager og planleggingsmøtet vårt ble utsatt til onsdag. Vi bestemte oss derfor å bruke den ledige tiden på å lage en presentasjon om Norge, Norges Røde Kors og Ungdomsdelegatprogrammet som vi skulle holde for distriktsstyret og de ansatte på distriktskontoret fredagen.

Onsdag da Shyam (vår kontaktperson) kom tilbake hadde vi møte litt utpå dagen for å planlegge og avklare arbeidsoppgavene våre for den kommende måneden. Vi fikk da vite at vi skulle på en skole morgenen etter for å informere om oppstart av ungdomsgruppe. Vi ble tatt litt på senga da de regnet med at vi klare for oppdraget der og da. Heldigvis kjenner vi organisasjonen vår såpass godt at det ikke tok oss alt for lang tid å lage en presentasjon om Røde Kors og aktiviteter en ungdomsgruppe kan gjøre. Vi lot oss likevel stresse litt av at vi skulle presentere Nepal Røde Kors, men med god hjelp av de andre ansatte ordnet det seg.

Vi hadde planlagt et program for ca 50 elever og måtte improvisere en god del da vi kom in i et lite klasserom hvor over 80 elever hadde pressa seg inn! Det gikk ganske greit når vi fikk roet ned tempoet på engelsken og forenkla språket. Vi gjorde bare en stor feil på presentasjonen – vi skrev opp mobilnummeret vårt! Jeg er ganske ”heldig” og er uten mobildekning i store deler av leiligheten, men mobilen til Benedicte ringte kontinuerlig hele den kvelden...

Fredag hadde vi planlagt å holde presentasjon av Norge og stod opp halv syv for å steike vafler til alle sammen. Etter noen timer med vaffelsteking gikk vi til treningssenteret til Rør Kors for å se på en trening de hadde i ”Management og Leadership”. Kurset var på nepali og kursholderen fra hovedkontoret var overrasket over at vi ikke hadde klart å lære oss flytende nepali i løpet av den siste måneden! Etter en kjapp lunsj sammen med kursdeltagerne skyndte vi oss tilbake til Røde Kors kontoret for å holde presentasjonen vår. Her ble vi sittende i over en og en halv time å vente på store deler av distriktsstyret som for første gang på lenge var seine til møtet. Før vi fikk komt i gang var det blitt sent og strømmen var gått så presentasjonen vår ble utsatt til neste møte. Vi fikk likevel servert vafler, noe som ble en stor slager! Distriktslederen spiste ikke mindre enn fire vafler…

Utenom travelhet og flere presentasjoner og deltagelse på programmer på jobben har en rekke artige hendelser preget denne uken. Overalt har folk vi møter store problemer med å uttale og huske navnet til Benedicte. Dette førte til at man på kontoret fant ut at de måtte gi henne et nepali navn. Sjefen selv kom med det første forslaget: ”Jamona!”. De andre mente dette kanskje ble litt for forskjellig fra Benedicte og foreslo heller ”Benita”. Distriktslederen viste seg å være glad i navnet Jamona, men gikk etter en del diskusjon med på å døpe Benedicte om til Benita Jamona.

Siden Benedicte hadde fått et nepalsk navn, bestemte vi oss for å fortelle distriktslederen at vi hadde gitt han et norsk navn. Han så ganske bekymret ut, men da vi fortalte ham sitt norske navn, ”Bestefar” holdt han på å dette av stolen av latter uten at han visste hva det betydde. Det han fikk vite betydningen lo han bare enda mer.

Ene dagen bestemte vi oss for å ha ris til middag, men klarte ikke å finne ris på butikken selv. Da vi kom tilbake til kontoret etter lunsj spurte vi hvor vi kunne få kjøpt dette. Her i Nepal er man utrolig hjelpsomme og de gjorde seg klar til å gå og kjøpe ris for oss. De lurte på hvor mye ris vi trengte og Benedicte satt å vurderte om hun skulle si et halvt kilo eller et helt kilo da hun landet på ett kilo. ”Ett kilo??” Shyam såg forskrekket ut i det utbruddet kom, det var da nå alt for lite! Her brukte man fort ti kilo ris i løpet av en uke! Benedicte prøvde å forklare at vi ikke spiser så mye ris. Shyam stod på sitt, og nektet å kjøpe mindre enn fem kilo ris til oss!

Torsdag kveld låg jeg i sengen min og leste bok da jeg hørte et voldsomt brak inne på badet mitt. Da jeg kom i døra var det vann utover hele gulvet, vannbeholderen som vanligvis henger over doen låg på andre siden av badet og vannspruten stod i taket! Litt fortumlet klarte jeg heldigvis å få skrudd av vannet. Det viste seg at en kobling hadde sprukket og jeg klarte ikke å ordne det selv. Dagen etter fikk jeg gitt beskjed til huseieren hva som hadde skjedd og han løp av gårde for å kjøpe en ny kobling. Han ordnet doen mens jeg stod på kjøkkenet å steikte vafler, og jeg synes etter hvert at han brukte litt for lang tid. Da jeg kom inn på badet for å sjekke låg han på alle fire og skrubbet gulvet for meg!! Det nyttet ikke å forklare han verken på engelsk eller nepali at dette kunne jeg gjøre selv og han fortsatte til han var ferdig.

Den kommende uken er det atter en gang høytid her i Nepal, og Tihar skal feires. Vi benytter fridagene til å vandre i fjellheimen og flyr i morgentidlig til Pokhara for å gå i Annapurna fjellene. Målet er ca 3200 m.o.h på et kjent utkikkspunkt – Poon Hill.