En relativt travel og innholdsrik uke

Etter en ganske rolig start på livet i Nepal har vi virkelig fått kjørt oss den siste uken. De første dagene var ganske rolige da kontaktpersonen vår var ute av kontoret i noen dager og planleggingsmøtet vårt ble utsatt til onsdag. Vi bestemte oss derfor å bruke den ledige tiden på å lage en presentasjon om Norge, Norges Røde Kors og Ungdomsdelegatprogrammet som vi skulle holde for distriktsstyret og de ansatte på distriktskontoret fredagen.

Onsdag da Shyam (vår kontaktperson) kom tilbake hadde vi møte litt utpå dagen for å planlegge og avklare arbeidsoppgavene våre for den kommende måneden. Vi fikk da vite at vi skulle på en skole morgenen etter for å informere om oppstart av ungdomsgruppe. Vi ble tatt litt på senga da de regnet med at vi klare for oppdraget der og da. Heldigvis kjenner vi organisasjonen vår såpass godt at det ikke tok oss alt for lang tid å lage en presentasjon om Røde Kors og aktiviteter en ungdomsgruppe kan gjøre. Vi lot oss likevel stresse litt av at vi skulle presentere Nepal Røde Kors, men med god hjelp av de andre ansatte ordnet det seg.

Vi hadde planlagt et program for ca 50 elever og måtte improvisere en god del da vi kom in i et lite klasserom hvor over 80 elever hadde pressa seg inn! Det gikk ganske greit når vi fikk roet ned tempoet på engelsken og forenkla språket. Vi gjorde bare en stor feil på presentasjonen – vi skrev opp mobilnummeret vårt! Jeg er ganske ”heldig” og er uten mobildekning i store deler av leiligheten, men mobilen til Benedicte ringte kontinuerlig hele den kvelden...

Fredag hadde vi planlagt å holde presentasjon av Norge og stod opp halv syv for å steike vafler til alle sammen. Etter noen timer med vaffelsteking gikk vi til treningssenteret til Rør Kors for å se på en trening de hadde i ”Management og Leadership”. Kurset var på nepali og kursholderen fra hovedkontoret var overrasket over at vi ikke hadde klart å lære oss flytende nepali i løpet av den siste måneden! Etter en kjapp lunsj sammen med kursdeltagerne skyndte vi oss tilbake til Røde Kors kontoret for å holde presentasjonen vår. Her ble vi sittende i over en og en halv time å vente på store deler av distriktsstyret som for første gang på lenge var seine til møtet. Før vi fikk komt i gang var det blitt sent og strømmen var gått så presentasjonen vår ble utsatt til neste møte. Vi fikk likevel servert vafler, noe som ble en stor slager! Distriktslederen spiste ikke mindre enn fire vafler…

Utenom travelhet og flere presentasjoner og deltagelse på programmer på jobben har en rekke artige hendelser preget denne uken. Overalt har folk vi møter store problemer med å uttale og huske navnet til Benedicte. Dette førte til at man på kontoret fant ut at de måtte gi henne et nepali navn. Sjefen selv kom med det første forslaget: ”Jamona!”. De andre mente dette kanskje ble litt for forskjellig fra Benedicte og foreslo heller ”Benita”. Distriktslederen viste seg å være glad i navnet Jamona, men gikk etter en del diskusjon med på å døpe Benedicte om til Benita Jamona.

Siden Benedicte hadde fått et nepalsk navn, bestemte vi oss for å fortelle distriktslederen at vi hadde gitt han et norsk navn. Han så ganske bekymret ut, men da vi fortalte ham sitt norske navn, ”Bestefar” holdt han på å dette av stolen av latter uten at han visste hva det betydde. Det han fikk vite betydningen lo han bare enda mer.

Ene dagen bestemte vi oss for å ha ris til middag, men klarte ikke å finne ris på butikken selv. Da vi kom tilbake til kontoret etter lunsj spurte vi hvor vi kunne få kjøpt dette. Her i Nepal er man utrolig hjelpsomme og de gjorde seg klar til å gå og kjøpe ris for oss. De lurte på hvor mye ris vi trengte og Benedicte satt å vurderte om hun skulle si et halvt kilo eller et helt kilo da hun landet på ett kilo. ”Ett kilo??” Shyam såg forskrekket ut i det utbruddet kom, det var da nå alt for lite! Her brukte man fort ti kilo ris i løpet av en uke! Benedicte prøvde å forklare at vi ikke spiser så mye ris. Shyam stod på sitt, og nektet å kjøpe mindre enn fem kilo ris til oss!

Torsdag kveld låg jeg i sengen min og leste bok da jeg hørte et voldsomt brak inne på badet mitt. Da jeg kom i døra var det vann utover hele gulvet, vannbeholderen som vanligvis henger over doen låg på andre siden av badet og vannspruten stod i taket! Litt fortumlet klarte jeg heldigvis å få skrudd av vannet. Det viste seg at en kobling hadde sprukket og jeg klarte ikke å ordne det selv. Dagen etter fikk jeg gitt beskjed til huseieren hva som hadde skjedd og han løp av gårde for å kjøpe en ny kobling. Han ordnet doen mens jeg stod på kjøkkenet å steikte vafler, og jeg synes etter hvert at han brukte litt for lang tid. Da jeg kom inn på badet for å sjekke låg han på alle fire og skrubbet gulvet for meg!! Det nyttet ikke å forklare han verken på engelsk eller nepali at dette kunne jeg gjøre selv og han fortsatte til han var ferdig.

Den kommende uken er det atter en gang høytid her i Nepal, og Tihar skal feires. Vi benytter fridagene til å vandre i fjellheimen og flyr i morgentidlig til Pokhara for å gå i Annapurna fjellene. Målet er ca 3200 m.o.h på et kjent utkikkspunkt – Poon Hill.

5 ting man lærer å verdsette bedre

1. Å kunne drikke og lage mat av vannet i springen
2. At strømmen ikke forsvinner i noen timer hver dag
3. At det som regel er dopapir og ikke en bøtte vann på toalettene
4. At det er varmtvann i dusjen selv om sola ikke er oppe
5. Privatliv

Men hva gjør det vel om kontorplassen og pcen din blir overtatt av disse søtingene?

Celebrating Condom Day!

Forrige lørdag reiste jeg og Benedicte med bussen til Kathmandu for å delta på markeringen av Kondomdagen. Kondomdagen er et samarbeid mellom Nepal Røde Kors, National Center for Aids and STD Control og United Nations Family Planning Association. Målet med dagen er å opplyse befolkningen rundt bruken av kondomer og slagordet for dagen var ”Universal access to condoms for dual protection”. Kondomdagen ble i år markert for fjortende året på råd over hele Nepal. Spesielt blant de eldre blir kondomet fortsatt sett på som skittent og galt, og spredningen av HIV er stor, spesielt blant migrantarbeiderne som jobber sesonger i utlandet. Dette i sammenheng med tabuet rundt kjøp og bruk av kondomer gjør opplysning rundt HIV/Aids og kondombruk en viktig del av arbeidet Røde Kors gjør her i Nepal.

Arrangementet startet med en parade gjennom Kathmandu sine gater. Alle de frivillige gikk med ulike plakater, både på engelsk og nepali. Slagordene de brukte var blant annet” No glove – no love” og ”Don’t be a fool - vulcanize your tool”. I løpet av paraden ble det delt ut kondomer og informasjonsbrosjyrer. I Kathmandu alene ble det delt ut 10 000 kondomer.

Paraden ble avsluttet med taler av representanter fra regjeringen og ulike NGO’er, HIV positive og sexarbeidere. Det ble også vist et gateteater. Gjennom hele dagen var det kondomdemonstrasjoner og promotering av femidomet. Demonstrasjonsstanden var til stadighet omringet av mange mennesker, men stort sett bare mannlige observatører.

Det var et flott arrangement og vi ble fortalt at Nepal Røde Kors har sett mange gode resultater fra feiringene av dagen. Kondomer har blitt lettere tilgjengelige og man har fått opp øynene til regjeringsmedlemmer rundt temaet. Kanskje dette er noe vi burde begynne med også i Norge? Det er faktisk så at Nordmenn er verdensmestere i ubeskyttet sex! Ikke akkurat en tittel å være stolt over… Så: ”Don’t be a fool – vulcanize your tool!”

Ukens topp ti

1. Den overivrige klesselgeren som var overbevist om at han kjente min og Benedictes klesstil og smak, og som endevendte den lille sjappen sin for å finne det ene fargerike plagget etter det andre
2. Han som blåste litt støv fra en stein på Phatan Durbar Square før han satt seg ned
3. Converse-skoene i str 43 som ville passe perfekt på min 38-fot fordi skoen var ”super for både små og store føtter” ¨
4. Den fantastisk søte distriktslederen som vi omtaler som bestefar
5. Alle som tror at Benedicte og jeg er tvillinger, - vi må da hvert fall være søstre siden vi går i lik t-skjorte!
6. 6 år gamle Simran som henger på kontoret og pirker på Nepali grammatikken og uttalen vår
7. Gutten som mente jeg ser ut som jeg er 16(!) og damen noen timer senere som mente jeg var 32(!)
8. Alle som ler av oss når vi ikke vil sitte på taket av bussen
9. Random folk som vi aldri har snakka med som ringer oss ”fordi de har sett oss"
10. At vi har blitt invitert til å bo 5 dager i fjellandsbyen sammen med våre nye venner
    
    

Ute på Eventyr!

Tirsdag var siste dag av Dashain og igjen en fridag på kontoret. Impulsivt bestemte vi oss mandag ettermiddag for å reise til Nagarkot, overnatte og få med oss soloppgangen over Himmalayas for så å ta beina fatt og gå tilbake til Banepa. I følge Lonely Planet skulle turen ta rundt 3 og en halv time, men med to jenter på tur som følger impulsene viste det seg å ta litt lenger tid.

Etter å ha vært hjemom og pakka med oss et par små ting bevegde vi oss mot hovedveien for å finne en buss til Bakthapur. På grunn av sikkerhetsreglene må vi som sagt sitte på et sete inne i bussen, noe som ikke alltid er like enkelt å få til. Etter en halvtime med å prøve å være første mann inn i de overfulle bussene holdt vi på å se slaget tapt da en såkalt ”shared taxi” rullet opp ved siden av oss. Taxien var tilsynelatende full og vi prøvde å forklare at vi begge skulle reise og at vi tillegg hadde med oss en sekk. Men i Nepal er det ikke fullt før det flyter over, og etter at en fra baksetet hoppet frem i forsetet forhandlet vi pris og stuet oss inn.

Igjen trodde vi turen vår skulle kuttes kort da vi såg øye til øye med en buss i vill fart gjennom Banepa sentrum. Jeg kunne heldigvis bite i meg skriket og riste av meg skrekken da vi kjørte videre like hele. Like før Bakthapur punkterte taxien og vi rullet inn til siden av veien. Overraskende nok hadde taxisjåføren reservedekk i bagasjerommet, og etter et lite bytte var vi igjen på veien mot Bakthapur. Vel fremme i Bakthapur begynte jakten på en ny taxi. (Veien til Nagarkot blir ikke regnet som sikker nok til at vi får lov å ta buss dit.) Etter å ha vekket en sovende taxisjåfør og blitt enig om en god pris begynte vi oppstgningen til Nagarkot som ligger på ca 2100m.o.h. Vi kjørte oppover smale, svingete veier og skjønte fort hvorfor vi ikke fikk ta buss.

Det viste seg at vi hadde valgt hotellet med en av de beste utsiktene i byen, og gikk spente på morgendagens syn tidlig til sengs. Skuffelsen var derfor stor da vekkerklokka ringte halv seks neste morgen og vi så vidt klarte å skimte terrassen vår utenfor soveromsvinduet. Fast bestemte på å se Himmalayas kledde vi likevel godt på oss og gikk opp en etasje for å stå på terrassen der. Vi benket oss til på stoler, men etter et kvarters tid måtte vi innse at tåken bare ble tykkere og tykkere, og gikk ned igjen på rommet for å få litt mer søvn. Idet vi kom inn igjen på rommet kunne vi så vidt skimte lysstrålene gjennom all det grå, og jeg bestemte meg for å ta en tur opp igjen, bare i tilfelle man skulle kunne se noe.

Og der kunne jeg skimte fjelltoppene! Vi ble stående i en liten time og tåka bevegde seg raskt frem og tilbake og innimellom alt kunne man skimte de fantastiske fjelltoppene. Vi blir nok nødt å reise tilbake når været stabiliserer seg litt mer. Utsikten fikk ikke helt rettferdiggjort sitt rykte denne dagen.

Etter frokost og litt venting på at tåka skulle roe seg tok vi sekken på ryggen og begynte å bevege oss mot Banepa. Første mål for turen var View Tower en times gange oppover fra Nagarkot. Det gikk ikke lenge før vi hadde følge på veien – en svart hund som tuslet etter oss. Han fulgte oss helt opp til tårnet, hvor vi fast bestemte på å se mer av Himmalayas, hadde en god pause før vi gikk videre.

Ikke lenge etter at vi hadde gått videre fra tårnet stoppet en dame oss og lurte på hvor vi var på vei. Hun snakket bare Nepali og da vi sa vi skulle til Banepa kaklet hun i vei mens hun ristet på hodet og viftet med armene. Vi skjønte pent lite og heldigvis kom 15 år gamle Krishna til redning, dama var bare bekymra for at vi ikke skulle finne veien. Krishna var på vei hjem fra Bakthapur og bodde i en landsby nedi fjellsiden, og viste oss mer enn gjerne hvor vi skulle gå. Han var veldig hyggelig og vi slo like gjerne følge med han gjennom bygda hans, en bitteliten omvei.

Godt nedi fjellsiden stoppet vi for en Kvikk Lunsj pause og for å nyte utsikten. Vi kunne nå se helt til Banepa på ene siden og hadde god utsikt over Kathmandu-dalen på den andre siden. Det tok ikke lang tid før vi fikk selskap av to gutter i tjueårs alderen som bodde rett ovenfor. Vi ble sittende å prate en stund før vi kom innpå hva vi egentlig gjorde her i Nepal. Da vi sa vi jobbet for Røde Kors fortalte de ivrig om at de var blodgivere og tidligere hadde vært med i en Youth Circle på ungdomsskolen. Han ene løp til og med hjem og henta en bunke med brosjyrer og diplomer han hadde fått for ulike kurs som han viste stolt frem til oss. Etter å ha konstatert at vi hadde noe til felles erklærte han ene oss nå for venner, noe som innebar at vi ikke kunne gå fra bygda uten å være med hjem og drikke en kopp te.

Etter en kopp te, noen kjeks og et møte med en bestemor, alle søskene og noen av naboungene kom vi oss av gårde mot Banepa igjen. Vi hadde nå begynt å bruke såpass lang tid at resten av turen nøyde vi oss kun med å si hei og svare høflig på det vi ble spurt i forbifarten. Langs hele stien var folk smilende og hyggelige og lurte på hvordan vi hadde det, hvor vi kom fra og hvor vi var på vei. Enkelte steder kom det til og med mennesker løpende ned fra husene for å snakke med oss. Det var noe helt annet enn å gå i fjellheimen i Norge! Det var tydelig at det kommer en del turister gående denne veien for overalt spurte barn etter sjokolade og penner, og både voksne og barn spurte om å bli tatt bilde av mot penger.

Bare tre timer etter det vi hadde beregnet kom vi oss trøtte og slitne til Banepa, og klarte akkurat ikke å unngå regnet og fikk skyldt oss godt i det vi gikk gjennom byen! Vi rakk så vidt å spise og se begynnelsen av en film før vi begge slukna….

Flere bilder:

Hiking from Nagarkot to Banepa

Sitting inside the buss og Dashain

Da er vi tilbake i Banepa etter noen dager i hovedstaden og Patan. Det er godt å være hjemme igjen, som Banepa nå er blitt, og tre dager i Kathmandu har fått oss til å verdsette det at vi bor i Banepa litt mer. Her er det mye roligere og mye mindre forurensa enn i Kathmandu. I gatene i Kathmandu har du alltid en eller annen selger på slep som bare skal selge deg et suvenir i ekte ditten eller datten. Forurensningen er også et stort problem, man føler man puster inn kemikaliene og huden lider veldig, bomullen var helt svart da jeg rensa huden min etter at jeg hadde dusja! Men misforstå meg ikke, det er godt å komme inn til storbyen og kunne gå ut på restaurant og spise et mer vestlig måltid, kjøpe en del ting man ikke får tak i i Banepa og se alt det Kathmandu har å by på, noe som ikke er rent lite.

Siden vi er her i regi av Røde Kors er vi under en del sikkerhetsrestriksjoner blant annet når det gjelder reising. For vår egen sikkerhet har vi ikke lov til å benytte kollektivtransporten i Kathmandu, og det har lenge vært usikkert hvordan vi kunne komme oss til hovedstaden fra Banepa, om vi var nødt å bruke taxi. Tidligere i uken fikk vi endelig en avklaring av Nepal Røde Kors om at veien til og fra Kathmandu ble regnet såpass trygg at vi kunne benytte oss av bussene som går, så lenge vi reiste sittende inni bussen og tok vare på alle eiendelene våre. Vi lo litt for oss selv da beskjeden kom, og mente at presiseringen om hvor vi måtte sitte gjerne var litt unødvendig for vår del. Aldri i verden om jeg hadde sittet på taket av en av disse bussene ned den bratte svingete veien til Kathmandu. Forbikjøringene virker til tider hårfine, spesielt fra vårt synspunkt siden vi kjører på ”feil” side av veien, og jeg tror nok ikke nervene mine hadde tålt en og en halv time med å klamre seg til taket og livet!

Onsdag reiste vi dermed med buss til Kathmandu og videre med taxi til Patan for å bo hos Dwarika og familien i noen dager. Der skulle vi få være med på feiringen av Dashain i familien og uti gatene. Jeg har tidligere nevnt at Dashain er en av de største hinduistiske festivalene som feires, og sammenlignes ofte med vår feiring av jul. I to uker har kontorer vært mye stengt og lite operative, skoler og universiteter har hatt ferie og alle har valfartet for å tilbringe høytiden sammen med familien sin.

Dwarika sammen med nevøen sin som han ønsker å døpe Jostein!

Dashain feirer gudinnen Durga sin seier over de onde kreftene, ofte fremstilt som buffalodemonen Mahiasura. Durga blir sett på som en blodtørstig gudinne, og dette markeres gjennom dyreofring og mye blod spesielt på den åttende dagen av Dashain. Dette er gjerne en sakte og pinefull prosess for dyrene som blir ofret da man ønsker å få ut mest mulig blod. Spesielt Benedicte har hatt det vanskelig med dette, og jeg har flere ganger måtte fortelle henne hvor hun skal snu seg og når hun kan se igjen. I Patan stod Benedicte ventende utenfor mens jeg og Dwarika var inne på en av hovedplassene for dyreofringen. Blodet blir blant annet tømt over hjulene på biler, busser og motorsykler for sikker transport, og på flyplassen blir en geit ofret for hvert fly som tar av på denne dagen! Man ofrer også ris, blomster og frukt til gudene i gjennom disse dagene, og ved alle de store templene har det vært store køer av kvinner som har ventet på å komme inn i tempelet for å gjøre sin ofring for familien.

Benedicte mottar Tikka av faren til Dwarika

Den tiende dagen, Vijaya Dasain, er en av hoveddagene. Vi begynte dagen halv seks og reiste til et av de større templene i Kathmandudalen. Her var det reine 17.mai stemningen med masse mennesker, småboder, kafételt og noe som minnet mest om skrangletog. Klokken var fortsatt bare seks, men plassen rundt tempelet var full i folk! Etter en runde rundt tempelet og å ha sugd inn litt inntrykk reiste vi tilbake til Dwarika hvor vi mottok tikka fra faren. I tillegg til den vanlige prikken i panna mottok vi også i dag nypresset penger, frukt og en blomst som skulle henge i håret. Denne dagen er en familiedag og senere på dagen reiste vi til Dwarika’s onkel hvor hele familien var samlet. Også her mottok vi tikka av onkelen før vi fikk servert den tradisjonelle lunsjen Dhal Bhat, (ris, linser, kylling, buffalokjøtt og ulike grønnsaksretter). Det var veldig spesielt å bli tatt inn i familielivet på denne måten, og en utrolig opplevelse. Familien til Dwarika var utrolig søte og tok kjempe godt vare på oss!

Tikka skålen

Jeg mottar tikka av onkelen

Nå er det tilbake til hverdagen i Banepa hvor potetmos og tomatbønner er lørdagskos sammen med en film på veggen i stua. Forhåpentligvis vil feriemodusen gå litt over og vi kan komme ordentlig i gang med jobben vår, noe vi gleder oss veldig til. Allerede mandag skal vi besøke et program som en av youth circlesene i området skal arrangere, så får vi se hva resten av uken bringer med seg! =)

Dans og parade under et kulturelt program i Patan

Banepa i Bilder

Denne uken har vi hatt fri fra jobb grunnet Dashain, de første dagene brukte vi derfor til å gjøre oss kjent her i Banepa og i nabobyen Dhulikel. Legger ut noen bilder så dere får se hvordan vi har det rundt oss!

Sentrum av Banepa, Banepa er en by langs hovedveien mot Tibet. Vi bor på høyre side ca 100 m fra veien. Hver morgen våkner vi til de fantastiske tutelydene til alle bussene som kjører forbi, noe som høres ut som reine tivoliet!

På grunn av Dashain er utrolig mange mennesker på reisefot for å besøke familiene sine. Det er fantastisk hvor mange mennesker man kan få plass til i og på en buss!

Veien fra Banepa til Dhulikel, neste by som er ca 3km vekke. I Dhulikel ligger Kathmandu University, og er kjent for sin utsikt mot Himalayas. På bildet ser vi mot Banepa.

Utsikten fra Dhulikel, bak skyene ligger Himalayas!!

Motorsykkel og moped er fremkomstmiddel nr 1 her i Nepal, ofte kommer hele familien kjørende forbi med mor og far og to barn. Som regel er dat bare familieoverhodet som har på seg hjelm - forstå det den som vil!

Vår nye venninne på kontoret - Simran. Dattera til en som jobber der.

Benedicte lærte henne å ta bilder og hun løp rundt og tok bilder av alt og alle!

Litt leking må til... =)

Et tempel her i Banepa, naboungene tok oss med hit - en liten gåtur mot fjellene fra hovedveien

Luna og suna i midten bor i etasjene over oss, mens de to andre er kusinene som er på besøk fra Kathmandu nå i Dashain uka.

Ei ofreklar geit utenfor tempelet

Ei stor disse som var satt opp i forbindelse med Dashain

Den måtte selvfølgelig prøves til hysterisk latter fra alle tilskuerne!

Gatene lenger vekk fra hovedveien er mye kosligere!

Pitstopp med fem brus til ca 8kr..

Tempelet fra det fjerne...

Det ligger flere bilder i nettalbumet (følg linken "mine bilder" litt lenger nede til høyre) for de som ønsker å se mer fra livet vårt! =)