Just another Banepa moment

Onsdag morgen hadde vi et av de typisk absurde Banepa øyeblikkene våre. Tirsdag ettermiddag fortalte gamlemor (som forøvrig ikke snakker engelsk) om at hun skulle til Chandeswori (stort tempel i Banepa) om morgenen etter, men at de først skulle gå rundt Banepa. Siden det onsdag var offentlig høytidsdag og 6 måneder siden Dashain, koblet vi dette til noe religiøst og at hun skulle til tempelet for å be. Hun ville at vi skulle være med, og vi bestemte oss for å stå opp onsdag morgen og bli med.

Etter cyiah og kjeks, ble vi med Subha og Luna ut klokken seks om morgenen. Vi gikk oppover mot samfunnshuset hvor en rekke mennesker hadde samlet seg. Vi hilste på de som stod rundt omkring og fant venninnene til Subha mens vi ventet på at arrangementet inne i hallen skulle bli ferdig.

Det tok ikke lang tid før vi begynte å ane ugler i mosen, og skjønte at språkbarrieren med gamlemor hadde slått inn. Det var slett ikke en religiøs valfart vi var i ferd til å være vitne til – men vi var rekruttert til å delta i en ”rally” (slags parade) gjennom Banepa for å reklamere for en stor yoga Guru som skal komme fra India til Banepa neste uke. Skilt ble delt ut og vi ble plassert i de strenge rekkene sammen med de andre fremmøtte.

Så der gikk vi – med plakat i hånd, i rekken bak en bil med høyttaler på taket og større faner. Langs veien stod folk og smilte og lo av de to malplasserte utlendingene. For syns skyld, og for gamlemor og Subha som synes det var kjempe stas at vi var med, gikk vi et lite stykke av veien sammen med dem før vi sneik oss ut i en sving et godt stykke før Chandeswori som var endestoppet. Vi hadde forsåvidt forstått riktig i det gamlemor hadde fortalt – hun skulle gå rundt i Banepa også gå til Chandeswori, vi hadde bare ikke oppfattet hvorfor….

Mero Nepali Pharibhar

= Min Nepalske familie

Siden det begynner å bli en stund siden sist, tenkte jeg å friske litt opp i hvem alle disse menneskene jeg skriver om er. I løpet av våre ni måneder i Banepa opparbeidet Benedicte og jeg oss en ganske stor familie, i tillegg til mange venner. I begynnelsen slet vi en del med alle de ”rare” nepalske navnene, og derfor fikk en del av dem vi ble kjent med kallenavn.

Da vi bodde i Banepa leide vi leilighet hos ”Gamlefar”;

Øverst i etasjen av det 5 etasjes huset bor han sammen med konen sin ”Gamlemor”;

Sammen har de en sønn som bor sammen med dem sammen med sin kone Subha og to barn, Luna og Luzza;

Subha ble som en nepalsk mor for oss da vi bodde her, hun laget mat til oss, tok oss med til skredder, i butikken, tok vare på oss når vi var syke og ellers introduserte oss for den nepalske kulturen. Det er her vi bor nå mens vi er på besøk i Banepa. Luzza har måtte flytte inn på rommet til bestefaren slik at vi har et sted å sove.

De tre småsøstrene våre er Srisrika (5), Simran (8) og Pragita (12). De er døtrene til han som var altmuligmann på kontoret da vi begynte der. De hang veldig mye på kontoret sammen med han og ble fort gode venner med oss! De er fra en dårligere stilt familie, og faren bor nå i Katar for tjene en bedre lønning enn han kunne fått i Nepal.

Moren til småtrollene våre selger frukt på markedet;

Mens moren hennes, altså bestemoren, er hjemme og tar vare på jentene;

”Bestefar” var sjefen vår på kontoret og er lederen av Kavre Røde Kors (distriktet). Han er en skikkelig godklump og fikk raskt kallenavnet bestefar av oss;

Shyam var kontaktpersonen vår på kontoret. Selv om vi hadde våre uenigheter gjennom oppholdet, hadde vi over det hele et veldig godt forhold spesielt etter at han myknet opp litt og turde å snakke engelsk til oss.

Småtroll og stuntmenn

Tirsdag begynte halv seks med de samme vante Banepa-lydene; hamring av metall på tomten ved siden av, hundebjeff, den nepalske nasjonalsangen fra skolen like ved og aktivitet og roping ute i trappeoppgangen. Cyiah og kokt egg ble inntatt oppe i toppetasjen sammen med venninnene til Subha før vi ruslet nedover hovedgata mot ”småsøstrene” våre sitt hus. Her ble vi tatt godt i mot av de yngste jentene og bestemoren.

Med babyborn dukker i gave til de to minste ble vi fort populære igjen!

Benedicte hadde med en gammel GameBoy til Pragita

Etter å ha fulgt jentene på skolen måtte vi tilbake igjen for å spise ”frokost” sammen med bestemoren. Potetcurry, dhal og nysteikte chapati smakte godt men fylte raskt opp mager som kun er vant til brød så tidli på dag. Etter samtaler på halvt nepali og halvt tegnspråk gikk vi en tur innom kontoret for å hilse på de som ikke var der kvelden før. Det ble et gledelig gjennmøte med kontaktpersonen vår Shyam – som igjen hadde fått kontoret sitt for seg selv. Det var rart å sitte der uten å sitte ved ”våre” pulter.

Sammen med Bijay, Sabita og Abishek dro vi til Dulikhel for å gå på en ”fair” som var der. På veien opp fortalte guttene om en stuntmann som syklet nedover i en brønn – vi var begge to rimelig skeptiske og skjønte ikke helt hva det egentlig var de snakket om. Men jo da, der var stuntmenn – og til og med en stuntdame (!), kanskje ikke akkurat en brønn men et type stillas som var satt opp som en ”brønn”, knytt sammen med tau og var nesten stabilt. På sidene kjørte mennene og kvinnene på motorsykler og til og med i biler. Vi trodde knapt våre øyne der vi stod og var rimelig skjelven i knærne før vi kom oss ned igjen!

Det er fortsatt loadshedding (strømsparing) i Nepal og jeg blir snart disconnecta så får poste det jeg har så langt og oppdatere med flere bilder senere i uka! Vi storkoser oss hvert fall veldig – og er igjen blitt en del av familien til Subha!

To be back...

Det er rart, nesten litt ubeskrivelig å vandre i gatene i Kathmandu igjen. Stemningen og følelsene er de samme, trafikken fortsatt like kaotisk, eksosen like ille og folkene de samme. Det føles ikke som ni måneder siden sist. Selgere jeg knapt husker ansiktene på spør meg hvor jeg har vært, hvor lenge jeg blir denne gang og viktigst av alt – hvor er Jamuna (Benedicte)? Det er rart å oppdage at de husker deg og hvem du faktisk er, og at det ikke bare er upersonlig turistprat som man sier for å få et salg. På hotellet husket de hvilket rom vi pleide å sove på, og han søte nattevakten er fortsatt like opptatt av wrestling og uinteressert i cricket. Ja – det er en del nye gater, restauranter og butikker, men alt i alt er mitt Nepal fortsatt det samme.

Det var godt å oppdage at nepalien låg gjemt baki der og fort kom frem igjen, kunsten å prute og være like sta på ørene som sist fortsatt er der, og ikke minst å klare å manøvrere seg mellom bilene over de trafikkfylte gatene uten å bli påkjørt! Hodet fyker atter en gang til sidene når jeg hilser og er enig, og venstre hånda er ute av bruk…

Helgen har blitt tilbrakt i Kathmandu. Jeg har møtt gamle og nye kjente, vandret i gatene, drukket cyiah (nepalsk te) og sugd inn alle inntrykkene på ny. Om få timer drar jeg til flyplassen for å hente Benedicte før vi drar videre til Banepa. Det blir stas! Telefonen har ringt i ett i dag – hvor er dere? – Når kommer dere? Ryktet går og det er mange som venter på oss. Forhåpentligvis er også Banepa mye av det samme. Uansett er hvert fall en ting sikkert; It’s good to be back! =)

Det er ikke barebare å komme seg over veien, man kan hvert fall ikke bruke teknikken fra Norge hvor man skal se til begge sider og vente til det er klart...

Sommerfugler

Ni måneder er gått siden jeg tok farvel med Banepa, familie, venner og Nepal. Svaret på det evinnelige spørsmålet om når vi kom tilbake var til stadighet "vi kommer tilbake - men vi vet ikke når". Vi var sikre på at vi kom tilbake en dag, men jeg hadde ikke sett for meg at det skulle bli så snart!

Nå sitter jeg altså her - med sommerfugler i magen og vesken fylt med gaver - og venter på at jeg skal få sjekke inn. De kommende 18 dagene skal jeg igjen ånde og leve Nepal. Da fortjener bloggen å bli blåst til liv igjen!

Simran og Srisrika (småsøstrene våre)
- noen av de jeg gleder meg mest til å treffe igjen!