Havet er Fiskebollens land..

” Fiskebollen lever i havet,
Havet er Fiskebollens land,
Dette er det første verset,
Nå er det bare hundre igjen….”

Jeg skal heller spare dere for de hundre versene om fiskebollene, og heller forklare hvorfor den absurde sangen får plass her på bloggen min, sammen med historier langt vekke fra havet og fiskebollenes land…

For to uker siden hadde vi besøk av koordinatoren for Ungdomsdelegatprogrammet fra Norge. Da hun sendte mail og spurte om det var noe vi ønsket oss fra Norge var svaret soleklart – Fiskeboller!! Og fiskeboller ble det… (Tusen takk Vibeke!)

Veldig fornøyde med å ha fått fiskeboller!

I går inviterte vi derfor Prem fra kontoret på fiskeboller. Han ble introdusert for begrepet fiskeboller tidlig i høst, og har siden kalt meg fiskeboller, og vi følte han derfor var en selvskreven gjest til vår fiskebollemiddag. Sammen med poteter, gulrøtter og hvitsaus serverte vi fiskeboller – en stor suksess! Det var supergodt, og til og med risspisende Prem synes ikke det smakte så aller verst. Som han sa; ”Når jeg kommer til Norge skal jeg spise MYE fiskeboller. Selger dere dette på restauranter i Norge?”

Smakte gjorde det og.. =)

Dagens gullkorn:
Som vanlig når Prem er i nærheten kommer det en rekke gullkorn. Kveldens gullkorn var definitivt: ”Benedicte du kan bare gifte deg uten å bekymre deg for at Marina vil bli ensom. Jeg skal ta vare på henne jeg! Hun kan flytte til Butwol og bo sammen med min kone, så kan de lage mat sammen.” Så da er fremtiden sikret, både for meg og Benedicte...

Nasjonal Ungdomssamling med Scenestup...

Forrige uke var vi i distriktet Tanau for å delta på Nasjonal Ungdomssamling med Nepal Røde Kors. Her var 178 deltagere samlet i tre dager, med representanter fra 44 av de 75 distriktene i Nepal. Det var både ungdom, juniors og lærere som har ansvaret for juniorsene til stede. Det ble tre dager med mye latter, moro, diskusjoner, offisielle seremonier og muligheten til å bli kjent med frivillige fra andre distrikt. Samlingens høydepunkt var definitivt da Benedicte tok årets trynings på scena foran 250 tilskuere og live TV!

Nesten klare til avgang...

Onsdag morgen stilte vi opp på hovedkontoret til Røde Kors i Kathmandu klare for avgang klokken syv slik vi hadde fått beskjed om. Sammen med tre andre var vi klare til å dra – bare elleve stykker manglet. Litt over en time senere hadde alle fått stuet seg inn i minibussen med bagasjen på taket, og vi var på vei. Sammen med 14 mannlige ansatte fra hovedkontoret ble det en livat kjøretur til Tanau, med stopp i en landsby kjent for fisk for lunsj.

Første dag av samlingen startet med en ”rally” med alle de frivillige fra vertsskolen og deltagerne fra distriktene. I en lang parade med Røde Kors flagget, faner og plakater fra alle distriktene, gikk alle deltagerne rundt i byen Tanau. På denne måten fikk Røde Kors virkelig markert seg i lokalsamfunnet. Vertsskolen for samlingen er ansvarlig for å dekke alle økonomiske utgifter knyttet til samlingen, ordne med logistikken og stille med frivillige, og ungdomsgruppen ved skolen har vært aktiv i lokalsamfunnet og samlet inn penger og fått sponsorer for å klare dette.

Benedicte under "Kabhrepalanchowk" - vårt distrikt

Selve samlingen ble offisielt åpnet med en formell seremoni. Som ved alle andre offisielle åpningsseremonier må alle hedersgjestene og viktige personer sitte på en scene foran alle tilskuerne. Denne gang var vi blant de viktige personene, og ble plassert fremme på scenen i den tre timer lange seremonien som egentlig skulle vare i to. For oss virker dette som en lang og unødvendig del av en ungdomssamling, da ungdommen selv ikke er til stede i salen eller følger uinteressert med. Men det er veldig viktig her i Nepal at viktige personer blir satt pris på, og man får holdt en tale for å takke arrangørene og fortelle andre ting man har på hjertet. Talene ble løst litt opp med ulike kulturelle innslag. Spesielt innslaget til ”Sanu Bahini” (Lille lillesøster) gjorde inntrykk. En fem år gammel jente dansa og vrikka på seg som om hun skulle vært en mye mer erfaren og eldre versjon av seg selv.

På scenen under åpningsseremonien

Sanu Bahini

Resten av samlingen bestod av ulike foredrag og diskusjonsøkter. Vi holdt også en kort presentasjon av Røde Kors Ungdom i Norge og vårt ungdomsdemokrati. En av hovedforskjellene vi ser mellom Norge og Nepal på slike samlinger er at man i Nepal er mye mindre aktive og det er lite rom for leker og energizers. Glade ”lekere” som vi er, introduserte vi derfor vår økt med hode-skulder-kne-og-tå, til stor glede blant deltagerne.

Ulike gruppediskusjoner

Presentasjon av hva ungdommen har kommet frem til under diskusjonene

Blant øktene under samlingen var en talentkonkurranse blant deltagerne. Benedicte og jeg stilte da så klart opp med et norsk bidrag. Med en kavalkade av norske sanger, der i blant Ja vi elsker, Har du hørt historien om de tre små fisk, Per Spelmann og Ti tusen tommeltotter, hoppa og spratt vi rundt på scenen. Vi fikk til og med premie for vår storslagne opptreden og ubeskrivelige talent! (De som har hørt meg synge burde se surrealsimen i hele denne episoden).

Samlingen ble avsluttet på samme måte som den begynte – med en tre timer lang offisiell avslutningsseremoni. Igjen ble vi plassert fremme på scenen, men denne gang bare sammen med fem andre viktigheter. Denne gangen skulle samlingen avsluttes, alle deltagere få diplom, premier deles ut, alle sponsorer takkes, alle frivillige vies oppmerksomhet i tillegg til flere lange taler og opplesninger. Det ble enda en lang økt for vår del, det var sent på kveld og vi kunne se at de andre deltagerne spiste middag i bakgrunnen når magene våre begynte å rumle. Å se pen og pyntelig ut på en scene er slitsomt i lengden, og vi fortsatte å klappe og lage litt liv for de som ble ropt opp på scenen selv om publikum dabbet av. Da det ble min tur til å få diplom, våknet publikum til live og jeg showa litt frempå scenen. Det var Benedicte sin tur rett etter, og stemningen var fortsatt stor da Benedicte hoppet frem. Hun showet også litt, men bestemte seg for å skille seg litt fra min ”fremtreden” ved å hoppe bortover scenen med armene i været. På en finurlig måte klarte hun å snuble i sceneteppet og falt som en potetsekk og landet langflat på scenen. I et lite øyeblikk ble det total stillhet blant publikum, og jeg ble usikker på hva jeg skulle gjøre – gå bort å sjekke om alt var bra eller gripe etter kameraet. I stedet blir jeg sittende å hylflire på scenen til jeg begynte å gråte. Hun klarte i det minste å sprite opp en ellers ganske traust seremoni.

Vi vant premie for vår opptreden i talent konkurransen! =)

Begge kveldene var det duket for kulturelle opptredener med drama, vitser, diktopplesning og danseopptredener. Jentene staset seg opp i den fineste finstasen og holdt et forrykende show. Siste kvelden ble også Benedicte og jeg dratt opp på scenen for å danse til en nepalsk folkevise vi hadde lært oss tidligere på dagen. Til stormende jubel fikk vi vrikket litt på kroppene og komt oss ned igjen fra scenen. På vei tilbake til hotellet kommer det melding fra Bipul, kontaktpersonen vår, om hvor flinke vi var til å danse og at han hadde sett oss direkte sendt på en lokal tv-stasjon. Vi innså da at han som hadde stått og filmet ved de offisielle seremoniene hadde hatt en direktesendt sending, noe som inkluderte vårt norske innslag, dansingen og Benedictes scenestup….

Jeg er vi og vi er to...

Tilværelsen som ungdomsdelegat blir ofte sammenlignet med et arrangert ekteskap. Før utreise blir man plassert sammen med en annen person man ikke kjenner så godt, som man de neste ni månedene skal leve og jobbe sammen med. Dette kan bli litt i overkant av intenst, spesielt om det skulle vise seg å være en dårlig match.

I løpet av ni måneder mister man fort litt følelsen av å være et enkeltindivid, og man går fra å omtale seg selv som "jeg" til "vi". "Vi" blir en naturlig del av hverdagen og vokabularet uten at man gir det noe nærmere omtanke. Man blir veldig fort avhengig av sin bedrehalvdel, og å gjøre ting aleine føles rart. Jeg tar meg ofte i å stå å snakke med meg selv i butikken hvis jeg er der alene, rett og slett ut av vane. Holder jeg en presentasjon alene venter jeg ofte på at den andre halvdelen skal ta over eller legge til ting i det jeg sier. Den sjeldne gang man lager middag alene blir det så klart alt for mye mat for én.

Dette kan for noen høres veldig klaustrofobisk ut, men man slipper å bli ensom – noen gang. Det er veldig koselig å alltid ha noen å snakke med, dele vitser med, være stille med, spise sammen med, fundere sammen med og dele små og store gleder i den nye hverdagen.

Heldigvis har jeg vært veldig heldig i mitt arrangerte ekteskap. Benedicte er ei knakenes jente som jeg går kjempe godt overens med. For en og en halv måned siden tok vi ekteskapet vårt til neste nivå da Benedicte flyttet madrassen sin inn på soveromsgulvet mitt. Vi har bokstavelig talt vært sammen tjuefire timer i døgnet, og vi er begge fortsatt like hele. Vi har ikke tatt knekken på hverandre enda, og har overraskende nok fortsatt masse å snakke om. Heldigvis begynner det å bli varmere i været slik at hun snart kan flytte ut igjen, så vi slipper å utfordre skjebnen og det hele ender i en skilsmisse.

Vi har likevel litt respekt for hverandres behov for å være alene. I Nepal har folk fortalt at dersom de ligger våken en natt ringer de til en av vennene. For får ikke de sove er det rett og rimelig at han eller hun heller ikke skal sove. Heldigvis for meg er dette en side av den nepalske kulturen vi ikke har tilegnet oss. Benedicte har for vane og våkne opp opp til flere ganger i løpet av en natt, og hun hadde nok fort blitt kastet på dør om hun begynte å vekke meg for å holde meg og våken!

Jeg vil anslå at vi tilbringer 90% av tiden sammen. Selv om det innimellom er godt å være litt for seg selv er det også veldig rart, og vi har alltid en hel del å prate om og oppdatere hverandre om dersom vi ikke har vært sammen i løpet av en halv dag. Andre er også veldig vant til å se oss sammen, og den andre blir alltid etterlyst om hun ikke er til stede. Det skaper selvfølgelig litt forvirring hos enkelte, det faktum at vi er to forskjellige personer. En uke vi hadde litt sykdom i heimen hadde jeg språktime alene en dag. Da Benedicte spurte om å få samme time en gang til da hun stilte alene til språktime dagen etter, så språklæreren litt rart på henne, men begynte å gå gjennom de samme tingene en gang til. Etter en halvtime der Benedicte ikke ”husket” noen ting fra i går ble språklæreren lettere oppgitt over henne. ”Ja men jeg var jo ikke her i går!” utbryter Benedicte og må bruke de neste minuttene på å overbevise språklæreren om at hun ikke er meg.

Som Sid sier i filmen Istid; ”Du og eg - vi e’ et radarpar!”. Jeg har flere ganger vært overrasket over hvor mye til felles vi har, både i interesser, vaner og uvaner. Vi lurer og fundere på så mye rart begge to, og er supernysgjerrige. Har vi først begynt å tenke på noe driver vi hverandre gal frem til vi finner ut av det. Wikipedia er vår nye bibel, og i flittig bruk. Og har for eksempal en av oss en flekk av ymse slag på t-skjorta eller buksa trøster vi oss med at det var den andre som hadde flekk på seg i går, og tar det ikke videre så veldig tungt. Det er nok mye mer som kan sies, men jeg velger å konkludere med at jeg ikke kunne vært heldigere i mitt arrangerte ekteskap. Jeg tror rett å slett ikke jeg kunne hatt det kjekkere med noen andre her i Nepal.

Her i danseoppvsining på kontoret...

Et blodig slag minnes...

Ideen bak organisasjonen Røde Kors slik vi kjenner den i dag går helt tilbake til sveitseren Henry Dunant, Solferino og året 1859. Henry Dunant var på vei for å besøke Napoleon 3 da han på sin vei reiste forbi området hvor et blodig slag akkurat hadde funnet sted. I byen Solferino, i det nåværende Nord-Italia hadde italienske tropper med hjelp fra Frankrike kjempet et slag mot de okkuperende østreiske tropper. I løpet av 15 timer kjempet mer enn 300 000 menn på en fem mil lang slaglinje. Et slag som knapt hadde blitt nevnt i historiebøkene om det ikke hadde vært for Henry Dunant.

Da Dunant kom forbi lå det over 40 000 døde og sårede igjen på slagmarken. Skadde soldater var lite verdt, og det sjokkerte Henry at det var flere veterinærer til å ta seg av de skadde hestene enn leger til å pleie sårede soldater. Det ble opprettet sykestuer i kirker i nærheten og spesielt de italienske kvinnene gjorde en iherdig innsats ved å gi de sårede soldatene vann, mat og pleie. Dunants oppfatning om at alle mennesker var likeverdige, uansett om de var østerrikske, italienske eller franske fikk gjennomslag blant hjelpearbeiderne.

Det Henry Dunant opplevde i Solferino gjorde et sterkt inntrykk på ham, og da han kom hjem klarte han ikke tenke på annet. Han satt seg ned og skrev en bok om krigens grusomheter – Et Minne fra Solferino, som han sendte rundt til alle personer med makt i Europa. I tillegg til å beskrive det han hadde opplevd, skrev Dunant ned ideer til hvordan man kunne bedre situasjonen. Han mente at det i alle land burde startes frivillige hjelpeforeninger som skulle ha i oppgave å hjelpe og pleie sårede i krig. I tillegg burde man bli enige om et sett med felles regler som i en krigssituasjon ville beskytte de som ikke deltar aktivt i kampene og begrense grusomhetene.

Responsen til boken var stor. Mange var ikke klar over krigens grusomheter og ble sjokkert over beskrivelsene til Henry Dunant. Dette la grunnlaget for Røde Kors, og Internasjonal Humanitær Rett – Regler i Krig, som vi i forrige uke holdt kurs i. I dag finnes det en Røde Kors eller Røde Halvmåne forening i nesten alle land i verden, og alle land har skrevet under Genèvekonvensjonene.

I år er det 150 år siden slaget ved Solferino, og fredag holdt vi i Banepa en minnemarkering med lystenning.

På besøk hos Mina!

Mina foran huset sitt

Da vi kom til kontoret på onsdag stod en av de frivillige, atten år gamle Mina, og ventet på oss. Vi hadde avtalt å bli med henne hjem for å se hvor og hvordan hun lever. Etter en halvtime med bussen innover humpete grusveier fra Banepa til Sera, måtte vi ta beina fatt i en liten halvtime oppover sidene. Mina var i begynnelsen bekymret for oss, men ble fort imponert over våre ”walking skills”.

Mina går på skole i Banepa, og reiser denne strekningen hver dag. Når det er innhøstninger går hun opp og ned til Sera noen ekstra ganger for dagen med et tungt lass på ryggen. Hun går i class 11 (ca. 1.klasse på Videregående i Norge) og har undervisning om morgenen. Skolen begynner klokken 6, noe som betyr at Mina må stå opp hver morgen klokken fire for å komme seg av gårde klokken 5. Med seg til Banepa har hun et spann med melk fra kua de har som hun leverer i en av restaurantene.

Mina fascinerer oss med det livet hun lever og det landskapet hun lever i mens vi går oppover mot huset hun deler sammen med mor og far, og tre søsken. I Nepal er man veldig rett frem og forteller om hverdagen akkurat slik den er uten å pynte på sannheten. Det er ikke flaut å innrømme at man er fattig. Det er bare slik det er, og i stedet for å gruble over dette og deppe, tar man den hverdagen man har fått og gjør det beste ut av den. Heldigvis for Mina har foreldrene satt utdannelsen til henne og søsknene på første prioritet slik at de kanskje kan skape en annen hverdag for seg selv når de blir voksen.

I fjellsiden peker Mina ut huset hvor de bor. Her har de et stykke land som de dyrker grønnsaker, har suntalatrær (mandariner) og masse dyr – til Benedictes begeistring. Moren kutter gress til kyrne når vi kommer og smiler og hilser til oss. Hun blir fornøyd når vi stotrer frem noen fraser på Nepali og vi er med en gang inne i varmen, ikke det at det skal så mye til før en nepaleser tar deg inn. En bastmatte blir tatt frem og vi slår oss ned på trappa sammen med hunden Lucky mens Mina skifter av seg skoleuniformen og lager te til oss.

Benedicte slår av en prat med Buffalokalven

Solen varmer oss mens vi sitter der, geitekillingene hopper rundt føttene på oss og de andre fastbundne dyrene skriker etter oppmerksomhet. Vanligvis spiser Mina dagens første måltid sammen med sin mor når hun kommer hjem fra skolen. Da har moren lagd Dhal Bhat og grønnsaker til dem begge som de spiser før de tar fatt på dagens arbeid. Resten av søsknene er på skolen og kommer ikke hjem før nærmere fire. Siden det er ekstra gjester til frokost/lunsj i dag tar Mina fatt på arbeidet på kjøkkenet for å lage mat. Gode gjester som vi er tilbyr vi henne hjelp, men hun har lite tro på at det kan være mye hjelp i oss(!). Mens vi sitter ute kommer vi plutselig på at vi burde gi beskjed om at vi ikke spiser kjøtt, og Benedicte går inn. Da ler bare Mina – dere er jo tjukke, da trenger dere jo ikke kjøtt! Ingen grunn til bekymring, selvfølgelig hadde hun ikke tenkt å lage kjøtt til oss…

Mens risen koker kommer Mina på at hun lovde oss Suntala før jul og klatrer opp i et tre for å plukke noen til oss. Når hun går inn igjen for å fortsette matlagingen går jeg inn for å ta noen bilder. Hun skreller poteter, og jeg tilbyr atter en gang min hjelp. Sittende på huk med en kniv strever jeg med å få av skallet på potetene uten at halve poteten forsvinner. Benedicte kommer også til, og det blir mye fnising før vi finner den riktige teknikken. Det blir tungt for legger og lår, og vi må reise oss innimellom for ikke å få krampe. Da kan Mina fortelle at hun også var tjukk før hun begynte på skolen, da hadde hun også vanskeligheter med å sitte på huk. Vi ler litt for oss selv og lar vær å forklare at dette er en uvant stilling for oss.

Mina henter Suntala til oss

Potetskrelling

Maten serveres og vi prøver å forklare at vi bare vil ha halv porsjon med ris. Selv om vi nå klarer å spise mye mer ris enn da vi kom hit, er det sjeldent vi klarer å spise opp det vi får servert. Når man sitter hjemme hos noen, er man ekstra forsiktig med å la mat gå til spille. Likevel er det alt for mye ris, og vi må omtrent dytte hverandre ut døra når vi går fra fatet som fortsatt har mat på seg…

Mens vi sitter og venter på at maten skal synke slik at vi kan bevege oss mot Banepa igjen kommer en geit bort og snuser på Mina. Det er geiten til Mina som hun har fått av bestemoren sin. Denne bruker de til å avle opp flere geiter som de selger på markedet. De spiser sjeldent kjøtt hjemme, og de dyrene de har selger de videre, unntatt kua da som gir dem melk hver morgen.

Mens vi sitter på bussen fra Sera tilbake til Banepa klarer jeg ikke å la vær å tenke på hvor utrolig stor kontrasten er mellom det livet som Mina lever, og som en gjennomsnittlig attenåring i Norge lever. Måten Mina tar hverdagen på er beundringsverdig, hun smiler og ler og har det kjekt med venner, samtidig som hun stiller opp for familien og balanserer en hard hverdag med skole og lekser. Hun jobber mer hjemme i løpet av en uke enn jeg tror jeg noen gang har gjort til sammen. I tillegg har hun håp og drømmer. Fremtidsutsiktene er klare med mål om å få seg en kontorjobb og starte sin egen familie, men ikke med mer enn to barn!

Alle bilder er lagt ut med Mina's samtykke

Det finnes regler i krig...

Og denne uken holdt Benedicte og jeg et todagers kurs for 30 frivillige i Banepa for å lære dem mer om dem! I tillegg hadde vi mye fokus på Røde Kors sin historie og prinsippene da dette henger mye sammen. Mange av deltagerne hadde lite eller ingen forhåndskunnskap om Røde Kors og at det faktisk finnes regler i krig da de kom på kurset.

Ivrige deltagere i en liten konkurranse

Med erfaring fra Norge hvor de aller fleste frivillige har noe kunnskap om Røde Kors sin historie og prinsipper, har vi i Nepal vært overrasket over hvor lite en gjennomsnittlig frivillig vet om organisasjonen sin. Å øke kunnskapen om egen organisasjon var et av hovedmålene ved kurset, i tillegg til at vi ønsket at deltagerne skulle lære noen metoder slik at de kan videreformidle det de lærte til resten av ungdomsgruppen sin.

Uten strøm må kreative måter brukes for å vise forskjellen på en stridende og ikke-stridende

I ekte Røde Kors Ungdom stil hadde vi mange deltagende aktiviteter og diskusjonsoppgaver, noe som i begynnelsen føltes uvant for de fleste deltagerne. I Nepal er man ikke vant til å ta ansvaret for læringen selv, men alle var glade for at de slapp å sitte i ro og høre på foredrag i to dager. Kurset ble avsluttet med en økt hvor deltagerne selv måtte presentere ulike temaer for de andre. Gruppene imponerte min sin kreativitet med skuespill, diktopplesning og ulike andre presentasjonsteknikker.

Lek og morro er en selvfølge når vi holder kurs! =)

Hvis du vil lese mer om hvilke regler som gjelder i krig kan du lese her
Og dersom du vil lese om hvordan Røde Kors Ungdom jobber med Regler i Krig i Norge kan du gå inn her

Oss sammen med alle kursdeltagerne