I løpet av ni måneder mister man fort litt følelsen av å være et enkeltindivid, og man går fra å omtale seg selv som "jeg" til "vi". "Vi" blir en naturlig del av hverdagen og vokabularet uten at man gir det noe nærmere omtanke. Man blir veldig fort avhengig av sin bedrehalvdel, og å gjøre ting aleine føles rart. Jeg tar meg ofte i å stå å snakke med meg selv i butikken hvis jeg er der alene, rett og slett ut av vane. Holder jeg en presentasjon alene venter jeg ofte på at den andre halvdelen skal ta over eller legge til ting i det jeg sier. Den sjeldne gang man lager middag alene blir det så klart alt for mye mat for én.
Dette kan for noen høres veldig klaustrofobisk ut, men man slipper å bli ensom – noen gang. Det er veldig koselig å alltid ha noen å snakke med, dele vitser med, være stille med, spise sammen med, fundere sammen med og dele små og store gleder i den nye hverdagen.
Heldigvis har jeg vært veldig heldig i mitt arrangerte ekteskap. Benedicte er ei knakenes jente som jeg går kjempe godt overens med. For en og en halv måned siden tok vi ekteskapet vårt til neste nivå da Benedicte flyttet madrassen sin inn på soveromsgulvet mitt. Vi har bokstavelig talt vært sammen tjuefire timer i døgnet, og vi er begge fortsatt like hele. Vi har ikke tatt knekken på hverandre enda, og har overraskende nok fortsatt masse å snakke om. Heldigvis begynner det å bli varmere i været slik at hun snart kan flytte ut igjen, så vi slipper å utfordre skjebnen og det hele ender i en skilsmisse.
Vi har likevel litt respekt for hverandres behov for å være alene. I Nepal har folk fortalt at dersom de ligger våken en natt ringer de til en av vennene. For får ikke de sove er det rett og rimelig at han eller hun heller ikke skal sove. Heldigvis for meg er dette en side av den nepalske kulturen vi ikke har tilegnet oss. Benedicte har for vane og våkne opp opp til flere ganger i løpet av en natt, og hun hadde nok fort blitt kastet på dør om hun begynte å vekke meg for å holde meg og våken!
Jeg vil anslå at vi tilbringer 90% av tiden sammen. Selv om det innimellom er godt å være litt for seg selv er det også veldig rart, og vi har alltid en hel del å prate om og oppdatere hverandre om dersom vi ikke har vært sammen i løpet av en halv dag. Andre er også veldig vant til å se oss sammen, og den andre blir alltid etterlyst om hun ikke er til stede. Det skaper selvfølgelig litt forvirring hos enkelte, det faktum at vi er to forskjellige personer. En uke vi hadde litt sykdom i heimen hadde jeg språktime alene en dag. Da Benedicte spurte om å få samme time en gang til da hun stilte alene til språktime dagen etter, så språklæreren litt rart på henne, men begynte å gå gjennom de samme tingene en gang til. Etter en halvtime der Benedicte ikke ”husket” noen ting fra i går ble språklæreren lettere oppgitt over henne. ”Ja men jeg var jo ikke her i går!” utbryter Benedicte og må bruke de neste minuttene på å overbevise språklæreren om at hun ikke er meg.
Som Sid sier i filmen Istid; ”Du og eg - vi e’ et radarpar!”. Jeg har flere ganger vært overrasket over hvor mye til felles vi har, både i interesser, vaner og uvaner. Vi lurer og fundere på så mye rart begge to, og er supernysgjerrige. Har vi først begynt å tenke på noe driver vi hverandre gal frem til vi finner ut av det. Wikipedia er vår nye bibel, og i flittig bruk. Og har for eksempal en av oss en flekk av ymse slag på t-skjorta eller buksa trøster vi oss med at det var den andre som hadde flekk på seg i går, og tar det ikke videre så veldig tungt. Det er nok mye mer som kan sies, men jeg velger å konkludere med at jeg ikke kunne vært heldigere i mitt arrangerte ekteskap. Jeg tror rett å slett ikke jeg kunne hatt det kjekkere med noen andre her i Nepal.
Her i danseoppvsining på kontoret...
No comments:
Post a Comment