En Stor Dose India

Etter møte med Bipul og en semi ”juleavslutning” med de andre ansatte på hovedkontoret i Kathmandu satte vi av gårde mot Delhi. Her skulle vi tilbringe fire dager i India før vi reiste hjem til Norge for å feire jul. Etter en flytur samen med verdens søteste mann som verken kunne forstå eller lese og skrive engelsk var vi endelig i den berømte byen. Det kan ikke være lett å reise til et annet land når man ikke en gang klarer å fylle ut innreiseskjemaet, og vi hjalp han så godt vi kunne med den lille nepalien vi har lært oss.

Veldig fornøyd med å være i India

Før avreise hadde vi hørt mye forskjellig om Delhi, men ingenting kunne virkelig forberede oss på det som møtte oss. Backpackernes råd er: ”Det er én ting å gjøre i Delhi, og det er å komme seg så fort som mulig ut derifra”, og nepalesere er generelt sett verken glad i India eller indere. Vi reiste likevel med et åpent sinn og prøvde å suge til oss så mye som mulig av alle inntrykkene. Delhi er myemye større og mer utvikla enn det Kathmandu er, noe vi merket allerede da vi suste innover mot sentrum langs en trefelts motorvei.

I India hadde de trafikklys!! - og de VIRKET og folk fulgte de! :O

Taxisjåføren slet med å finne hotellet vi hadde booket over nettet, og vi burde nok hørt på han som viste oss veien som sa at det var et veldig dårlig hotell vi hadde valgt. I en bitteliten sidegate fant vi omsider hotellet vårt som viste seg å være det skitneste og ekleste jeg noen gang har vært på (JA det var verre enn Beziers i Frankrike). Om det i det hele tatt kan klassifiseres som et hotell da, det var så vidt det var plass til meg, Benedicte og all bagasjen vår i ”resepsjonsområdet”. På rommet vårt var lakenene helt tydelig ikke blitt byttet i løpet av den siste måneden, det var blod på ene puten, på badet kunne man knapt se sitt eget speilbilde og på baksiden av baderomsdøra hang det en BRUKT mannetruse!!

Trøtte og slitne etter turen gikk vi for å spise middag og vurdere mulighetene. På veien tilbake fikk vi forhandla en rimelig pris på et annet hotell for de tre neste nettene, og byttet laken og ”vasket” badet (sprutet litt vann på gulvet) på hotellet vi allerede hadde booket. Vi fikk oss et par timers søvn og et nærmere innblikk i resten av beboernes vaner og uvaner før vi måtte opp igjen for å kjøpe togbilletter til Agra.

Etter å ha byttet hotell med bagasjen vår gikk vi bort til togstasjonen for å komme oss med et tog, noe som viste seg å være enklere sagt enn gjort, spesielt det å kjøpe billett. Det begynte ganske greit, vi stilte oss i luka og fikk kjøpt billett til 07:50 toget til 126 rupees til sammen (ca. 15 kr) – bare prisen burde ringt en liten bjelle. Mannen bak disken var ikke helt stødig i engelsk, men prøvde å kommunisere med oss og vi smilte og nikket fint mens vi gikk derifra. En annen ”hjelpsom” mann kom bort og påpekte at vi hadde kjøpt billett på andre klasse på et lokaltog – en trang og lang opplevelse. Deretter fulgte over én time med å bli sendt frem og tilbake mellom kontorer og konduktører før vi endelig stod med en billett til 11:30 toget på AC-class til 672 rupees (70 kr for begge to) i hånden. Vi har ofte blitt fortalt at service innstillingen og behjelpeligheten hos indere er noe annet enn det vi finner i Nepal, men vi hadde aldri sett for seg at det skulle være så forskjellig.

Etter at billetten var kjøpt og betalt reiste vi frå å ta en kopp kaffe og få i oss litt frokost. Vi havnet da på en veldig vestlig kafé, og det føltes som å tråkke over dørterskelen til Europa.

Før vi kom til India hadde vi både lest om og blitt advart mot ”hjelpsomme” pågående Indere som er ute etter å tjene litt ekstra penger og spesielt utnytte turistene, og unngikk med hensikt å stole på noen som helst som ikke var tydelig ansatt et sted. Etter kaffe bestemte vi oss for å dra til Gate of India for å få gjort litt sightseeing. Vi gikk nedover gata da det kom en mann og ville hjelpe oss å finne veien. Vi prøvde å riste han av oss, men småprata litt mens vi gikk. Da vi fortalte at vi bodde i Nepal slo han med en gang over på Nepali. Vi prata det lille vi har lært oss av språket, og det viste seg at han var fra Nepal, men bodde og jobbet i New Delhi. Da var plutselig alt i orden, og vi ble med han for å drikke te før han tok oss med til Gate of India.

Gate of India er en ”port” midt i byen som er reist til minne for alle inderne som falt under første verdens krig. Her viste Benedicte og jeg oss til å bli den store turistattraksjonen, på selve attraksjonen. Guttene stilte seg opp for å bli tatt bilde av sammen med Benedicte med det lange lyse håret sitt, mens jeg brukte kameraet som unnskyldning til å ikke posere. Også familier, og små barn stilte opp i seansen.

Full photosession.

Turen til Agra tok 3 timer og fløy av gårde. Vi ble sittende å prate med det amerikanske paret som satt ovenfor oss, og det er utrolig hvor mye informasjon man kan dele med fremmede i løpet av en togtur. Han var halvt norsk og tidligere medlem av et kjent kristent boyband. Hun var opprinnelig indisk og fascinerte oss med kjærlighetshistorien om hvordan de to var blitt gift og alt de måtte gjennom for å få det til.

Vel fremme i Agra bestemte vi oss for å kjøpe togbilletten tilbake til Delhi før vi reiste for å sjekke inn på hotellet vi hadde bestilt. Her kom vi i snakk med et australsk par som akkurat hadde fått vite at Taj Mahal var stengt på fredager! Vi var overlykkelige over å få vite dette, da vi hadde planlagt soloppgang på Taj Mahal nettopp fredag morgen, og hadde oversett denne essensielle informasjonen i guideboka. Vi skyndte oss til hotellet og fikk sjekka inn før vi gikk spente i retning Taj Mahal. Her kjøpte vi billett og måtte gjennom en sikkerhetssjekk hvor jeg ble fratatt de rareste tingene – lesebok, leker, lader, lommelykt og kjeks. Gudene må vite hva de trodde jeg skulle gjøre med dette der inne!

Å gå inn gjennom porten og se rett på Taj Mahal er rett og slett ubeskrivelig. Det var en uvirkelig følelse, og det ser ut som et gigantisk filmlerret som var dratt langs parken. Men jeg var og tok på Taj’en og den var nok like solid som alle andre bygniger! Men gud så fantastisk – anbefaler alle å ta en tur innom der en dag.. ;)

Ukens Topp Ti! =)

1. Feststemningen i bilen med de fra kontoret til og fra bryllupet – spesielt fra!
2. Benedicte som skal forklare til Briten Dan at vi bruker piggdekk i Norge om vinteren og sier: ”In Norway we have pigs on our tyres”
3. Å bli sittende å drikke te sammen med selgeren inne i butikken hans (Dette har blitt helt vanlig for oss men Heidi som er på besøk fra Bangladesh minte oss på at dette faktisk er ganske spesielt)
4. Heidi sin kommentar når vi går gjennom Thamel ”Åja, nå skjønner jeg hvorfor alle backpakerne ser så rare ut – de har vært her og handla klær!” (I Thamel finner man alle mulige slags fargerike klær som man i bunn og grunn aldri hadde sett for seg noen ville kjøpe og gå med!)
5. Når Ashok (Taxisjåføren vår) ringer og jeg får snakke med den 3 år gamle dattera ”Fordi hun insisterte på å ringe til deg!”
6. Før bryllupsmiddagen er det vanlig å hilse på brudeparet som sitter på utstilling. Da vi kommer dit sitter det to brudepar og Benedicte uten å tenke seg bryter ut ganske høyt ”Is there two??” og alle bryter ut i høylydt latter fordi de trodde hun mente to bruder
7. Å bli invitert hjem til vilt fremmede, og faktisk takke ja til invitasjonen
8. Å bli sittende å spise måltidet helt alene når man blir invitert hjem til noen på lunsj eller middag mens alle andre oppholder seg i rommet ved siden av og først spiser to timer etter at vi har gått igjen
9. Onkelen til Suman som fortalte at han var ”Very rich – I have two daughters”
10. Å være på skojakt og ikke finne sko fordi man har for stor fot (Str 38)
    

    

Full stemning i bilen med dansing og synging

Til Døden Skiller Oss...

Bryllupssesongen er i full gang her i Nepal, og det er få dager i uken hvor det ikke kommer høylydt musikk fra festlokalet som ligger bare et steinkast unna huset vårt. I gatene kjører overpyntet bryllupsbiler og korpsene har fått full aktivitetsplan og løper fra sted til sted for å marsjere når brudgommen skal hente sin brud. Vi har også fått vår første bryllupsinvitasjon, til sønnen til svogeren til kontaktpersonen vår på kontoret. Bryllupsmiddagen er på søndag, med rundt 700 gjester – en helt vanlig størrelse på et nepalsk bryllup.

Men det er ikke selve bryllupet som fascinerer meg mest for tiden, det er det som leder opp til et bryllup. Det er dette som får meg til å forstå hvor forskjellige verdener vi faktisk lever i. Jeg har selv en søster på 20 år som allerede har forlovet seg og planlagt å gifte seg når hun er 22. I Norge er det ikke utbredt å gifte seg i det jeg vil kalle såpass ung alder, men her i Nepal er det jeg som skiller meg ut. Jeg, den 23 år gamle eldre søsteren som enda ikke er gift, og som ikke har noen intensjoner om å gifte meg med det første. Her er det helt vanlig at jenter på min alder har giftet seg for lenge siden og har både et og to barn, spesielt når man beveger seg ut av de mer urbane områdene.

Nå skal det sies at min søster har vært sammen med forloveden sin i flere år, og at de har bodd sammen i snart to år. Dette er ikke vanlig i Nepal. Da vi for en stund tilbake fikk i nepalilekse å skrive om familien vår, skrev jeg at min minste søster bor hos mamma og pappa, mens min andre søster bor sammen med kjæresten sin. Da språklæreren vår leste gjennom dette trodde hun at jeg hadde skrevet feil, hun skjønte rett og slett ikke hvordan det var mulig. I Nepal har man knapt vært i et forhold før man gifter seg – hvert fall ikke bodd sammen! Nå finnes det nok ganske sikkert unntak og forskjeller mellom folk, men slik vi har fått det fortalt så er man kjærester på et veldig overfladisk nivå. Foreldre må på ingen måte få vite om at man er sammen og som fortalt i tidligere innlegg kan man ikke vise følelser for det motsatte kjønn på åpen gate, kjæresteri begrenser seg derfor til flørting over telefon og at man er sammen i vennegjenger.

Det er veldig vanlig at foreldre er med på å bestemme hvem datteren eller sønnen skal gifte seg med, slev om man ofte har litt bestemmelsesrett selv. Vi har flere kamerater som er i gifteklar alder, hvor foreldrene nå driver å pusher litt på at de skal gifte seg. Dette synes vi er veldig moro å følge med på, og å høre om hvordan de ser for seg at det blir. Spesielt en har det veldig klart for seg hvordan det vil være å treffe den jenta som foreldrene har plukket ut til ham for første gang, og har ingen problemer med at de skal velge den han skal leve resten av livet sitt med. En annen har et par jenter som han driver å ”ser litt på” og skal treffe for å se om det kan være litt kjemi der, men er i grunn ikke så veldig interessert i å gifte seg helt enda, men gjør det mest for å tilfredsstille foreldrene. En tredje er veldig annerledes igjen, han har gitt beskjed til foreldrene om at de skal slutte å mase på han om ekteskap, og at det vil skje etter hvert i hans eget tempo.

Dette fascinerer meg veldig, da jeg aldri kan se for meg at mamma og pappa skal bestemme hvem jeg en dag skal gifte meg med, og at de skal bestemme når jeg er klar for å gifte meg. Og det virker rett og slett skremmendes å gifte seg med en man knapt kjenner, som man kun har truffet et par ganger. Mange ganger kan dette gå ganske greit, men tenk om det ikke klaffer da? Om man virkelig ikke liker denne personen som man blir bundet til? Hos skredderen traff vi en dag en 22 år gammel gift jente, som lurte på hvor gamle vi var og om vi var gifte. Da vi fortalte at vi ikke var gifte sa hun at vi var heldige. Hun synes ikke det var noe kjekt å være gift for hun likte ikke mannen sin. De hadde vært gift i flere år og hadde et barn på fire år sammen, og har fortsatt mange år igjen å leve sammen. Skilsmisse er mulig men ikke vanlig i Nepal. I motsetning til den muslimske kulturen er det veldig enkelt for kvinner å søke om skilsmisse, men vanskeligere for menn. Men ingen av delene er sosialt aksepterte. Kvinner trenger ingen grunn for å søke om skilsmisse fra mannen sin, men mannen må ha dokumentasjon på at konen enten ikke kan føde barn eller at hun er psykisk ustabil.

Det har den siste tiden blitt mer og mer vanlig med såkalte ”love marriage” også i Nepal. Da er det jenta og gutten selv som bestemmer at de skal gifte seg, fordi de er forelsket i hverandre og ønsker å dele resten av livet med hverandre. Men også dette kan by på vanskeligheter. En venninne av oss har funnet mannen i sitt liv i en barndomsvenn, og de ønsker å gifte seg. Det eneste problemet er at de ikke er av samme kaste, av den grunn mister de all støtte fra foreldrene hennes siden hun er av en høyere kaste enn han. Offisielt er kastesystemet ulovliggjort i Nepal, men det lever fortsatt i kulturen hos alle nepalesere, spesielt hos den eldre generasjonen.

Så ekteskap er ikke like enkelt for alle, og det er ikke like selvsagt at man selv velger hvem man skal gifte seg med og når man skal gifte seg. Mange gifter seg fordi man må, og jeg priser meg heldig for at jeg selv kan velge om og når, og at jeg kan gifte meg fordi jeg elsker og ønsker å dele resten av livet med denne personen. Jeg er også ekstra glad for at man i Norge som gift lever selvstendig, og at ikke kona flytter inn hos foreldrene til mannen sin slik man gjør her i Nepal, selv om jeg ser at det kan ha sine fordeler for foreldrene…

Jakten på Julestemning

Det er ganske rart å tenke på dere der hjemme som er i full gang med førjulsstria, med vasking, baking, julegavehandling og eksamener. Både jul og advent er fremmedord her i Nepal, folk flest vet ikke en gang hva en nisse er for noe! Og å prøve å forklare en nisse er ingen enkel sak, hvert fall fjøsnissen! De på kontoret satt bare og ristet på hodet av oss når vi prøvde å forklare hva det var vi strikket, og Subha lurte på om det var guden vår - så gode forklaringer mottas med takk. På en måte er det veldig befriende å slippe alt stresset, men vi savner virkelig all den kosen som hører adventstida med, tenning av julegater, adventsstaker og stjerner i alle vinduer, julekalendere, pepperkaker, marsipan og julebrus.

Heldigvis klarer vi å få litt julestemning her nede, i helgen fikk jeg pakke fra Norge med Jul på Månetoppen på DVD og Alf Prøysen på lydbok. I 25 minutter hver dag benker vi oss foran PCen og drømmer oss bort til en verden med snø og førjulsstemning. Det er rart å bli dratt tilbake til virkeligheten hvor sola skinner, bussene synger i bakgrunnen og ingen andre enn oss vet at det snart er jul.

Heldigvis vet man også i Nepal å tilpasse seg turistene, og i Thamel (turiststrøket i Kathmandu) har vi fått tak i nisser! De er komt på plass i stua og det er suntala sesong (mandariner), så selv om det ikke henger julelys i gatene, butikkene er pyntet til jul og man får kjøpt verken julemarsipan eller julebrus, så har vi klart å få litt julestemning. I dag er det bare én uke til vi reiser til India, og nedtellingen til Norge har begynt for fullt!

Race to Fight Aids

Forrige mandag, 1.desember, var Verdens AIDS Dag, i likhet med mange andre steder over hele verden markerte vi dagen her i Banepa. I samarbeid med mange av de andre NGO’ene i området som jobber med HIV og AIDS hadde vi en storslagen feiring og fikk skapt mye oppmerksomhet rundt temaet.

Vanligvis er det de voksne som planlegger slike markeringer og ungdomsgruppene får beskjed om vår og når de skal møte opp, noe som i grunn kan være svært lite engasjerende. Dette ønsket vi å gjøre noe med da vi inviterte ungdomsgruppene til en workshop i november. Her ble det diskutert mange gode ideer om hva ungdommen selv kunne tenke seg å gjøre ut av Verdens AIDS dag. Dette resulterte i en essay-konkurranse rundt temaet for skolene i området og et mini-marathon morgenen 1.desember, og et mer formelt program i samarbeid med de andre NGO’ene.

Guttaboys på kontoret i full sving med maling

Etter mye planlegging og en helg med maling av banner og plakater og siste innspurt hvor vi satte i sving også resten av kontoret, var vi spente på hvor mange som faktisk ville dukke opp til marathonet mandag morgen. Vi hadde gitt grei beskjed på kontoret om at det var obligatorisk oppmøte for alle ansatte, og jeg var fornøyd da også store deler av distriksstyret var på plass da jeg kom til universitetsområdet i Dhulikhel klokka 7, en time før registreringsstart. Her var startstreken for det 3.6 km lange marathonet vi arrangerte for å samle inn penger til og vise støtte med alle dem som lever med HIV og AIDS.

Etter en noenlunde kaotisk registrering av de 280 betalende deltagerne var det klart for klipping av den røde snoren. Dette var det store spørsmålet på kontoret dagen i forveien, en problemstilling både Benedicte og jeg hadde glemt å ta stilling til. Bestefar fikk jobben, og til stor jubel fra deltagerne ble snoren klippet og man kunne starte nedtellingen til løpet. Da startsignalet gikk og alle deltagerne kom løpende mot meg gikk jeg frysninger over hele kroppen. Tenk at vi hadde klart å få løpet til, den revolusjonerende nye ideen som kom fra ungdommen selv, og med så stort oppmøte!

Deltagere klare til start

Bestefar klar til å klippe tråden

Så var det bare å røske sammen tingene sine og småjogge etter løpet. Heldigvis kunne vi skylde på at vi hadde mye å bære på og dannet baktroppen i løpet – gående sammen med over 50 andre deltagere som heller ikke løp og som møtte oss på veien møt Banepa.

Vel nede på rådehuset i Banepa fikk vi treffe vinnerne – en britisk jente som jobber her frivillig og en gutt fra en av ungdomsgruppene vi har startet opp her i Banepa. Etter bildetaking bar det av gårde til kontoret for å skrive på diplomene og kåre vinneren av slagord konkurransen før det formelle programmet startet. Her ble det premieutdeling og taler fra de ulike organisasjonene, i tillegg overrak Benedicte og jeg de nesten 8000 rupeesene som var blitt samlet inn i løpet, til arbeidet med barn som er rammet av HIV og AIDS.

På ettermiddagen hadde ungdomsgruppen på Kathmandu University i Dhulikhel et program som vi deltok på. Her hadde vi kondomdemonstrasjon for en fullsatt auditoriumssal av fnisende universitetsstudenter som man minst skulle tro var en gjeng med fjortisser! Vi klarte å holde maska, selv når det kom masse uling og skriking fra salen da jeg dro kondomen nedover modellen. En morsom opplevelse for oss, og forhåpentligvis lærte de å bruke kondomene som var blitt delt ut tidligere på dagen riktig. Etter demonstrasjonen vår ble det vist en nepalsk komedie med kjente skuespillere om HIV og AIDS problematikken, smitteveier, prostitusjon og menneskehandel. Noe som også viste seg å bli en ny opplevelse, her sang man med på sangene, ropte til skjermen og lo i de mest absurde stedene. Filmen i seg selv var også rimelig absurd, men fikk frem et viktig budskap på en god måte!

I am Chief Guest - You are Special Guest

Forrige torsdag var første arbeidsdag så langt hvor jeg og Benedicte ikke har vært sammen. Når man helst skal være to steder samtidig blir man nødt til å dele seg, jeg ble med Shyam på tur ut i distriktet for å representere oss, mens Benedicte gikk i møte med de andre NGO’ene i Banepa som jobber med HIV og AIDS. Når man er på ”fieldtrip”, som man så fint kaller det, sammen med distriktskontoret i Kavre må man være forberedt på det meste, da man aldri helt vet hva karene egentlig har planlagt for oss. Vi får som regel kun vite det mest nødvendige på forhånd; at vi skal på tur, når vi skal møte opp og dersom vi spør og graver litt får vi vite hvor vi skal og kanskje hva vi skal, men likevel dukker det opp et par overraskelser på veien.

Sammen med Shyam skulle jeg delta på en Quiz konkurranse arrangert av en Junior Circle et stykke fra Banepa. (Her i Nepal er ungdommen delt inn i Junior og Youth, man er Junior fra 10 års alderen til ca. 15, og fra 15 og opp er man Youth. Ungdomsgruppene er organiserte gjennom skolene, og Junior Circlene ledes av en lærer.) Som avtalt dagen før stilte jeg på kontoret halv åtte klar for å reise. Vi skulle drikke te før vi kjørte av gårde, og da jeg satte meg ned så Shyam forvirret på vesken min, hvor var pcen og projektoren? Jeg skjønte ikke helt hva jeg skulle med PC og projektor siden vi bare skulle ut å se på en konkurranse, og så minst like forvirret tilbake på han. Men han hadde tenkt at vi skulle stoppe på en skole og holde en presentasjon av Røde Kors på veien, så det var bare å gå hjem igjen for å hente pcen. Siden vi kom hit har vi hatt mange slike presentasjoner for å starte opp nye ungdomsgrupper, så presentasjonen var klar, men jeg var likevel litt frustrert over at jeg ikke hadde fått beskjed på forhånd slik at jeg kunne sett over de delene som Benedicte vanligvis har tatt seg av.

Etter presentasjonen drakk vi te, og Shyam foret meg med såpass mye kjeks at jeg regnet med det ble lenge til mat igjen og derfor spiste det jeg fikk. Men der tok jeg feil, det bar rett videre til ”frokost” (lunsj/middag i mine øyne) hjemme hos rektoren på skolen vi skulle til, hvor jeg fikk servert en raus porsjon med Dahl Bhat. Etter å ha spist så mye som jeg orket kjørte vi til skolen hvor programmet skulle holdes.

Etter omvisning av skoleområdet ble jeg plassert sammen med Shyam fremme på et opphøyet platå hvor de viktige vanligvis blir plassert på slike programmer. Shyam forklarte dette med at i dag så var han Chief Guest og jeg var Special Guest. Programmet begynte slik de vanligvis pleier med taler fra alle de viktige personene som ingen får med seg, enten fordi taleren snakker for lavt eller fordi man er opptatt med noe annet. Vi fikk blomsterkjede rundt halsen, nål og masse løse blomster før Shyam tente et lys og programmet offisielt var åpnet.

The Special Guest

Shyam, the Chief Guest

Seks forskjellige skoler var representerte av fire elever – to jenter og to gutter. De ble testet i fire forskjellige kategorier, Engelsk, Matte, Science og General Knowledge. Under General Knowledge hadde de sneket inn et par spørsmål om Røde Kors og til og med hvilket land som er kjent for midnattssola. (Norge for de som var i tvil). Overalt vi har vært har vi vært forundret over at folk forbinder Norge med midnattssola når vi forteller hvor vi kommer fra, og jeg har nå konkludert med at det er en del av pensum i skolen!

Konsentrerte elever

Quizmasteren og deltagerne

Elevene imponerte med sin kunnskap, selv om jeg ikke forstod alle spørsmålene, men Shyam tolket for meg det meste. Noen av spørsmålene klarte han ikke å oversette rett og slett fordi de var for vanskelige! Etter 46 spørsmål var vinneren kåret, og etter en kort tale fikk jeg som Special Guest æren av å gi tikka til alle deltagerne. Det var ingen enkel affære for en nordmann som ikke har erfaring med rødt pulver, men det gikk på et vis og selv om noen ble veldig merkelig fikk jeg et par komplementer av Shyam. Igjen var det klart for et nytt måltid før det bar tilbake til kontoret.

Pulveret til å lage tikka med

Today I go nowhere!

obsobs! Skrevet på lørdag, men strømmen gikk så har ikke fått lagt det ut før no! =)

I dag har jeg hatt fri! Og det er en herlig følelse. Foruten å ha vært innom et ungdomsmøte om HIV og AIDS problematikken, før jeg måtte møte en av de frivillige for å gi han noen bilder, har jeg ikke jobbet i dag. Den siste tiden og spesielt uken har vært såpass travel at det har vært skikkelig godt å ikke gjøre noe. Selv om jeg likevel våknet tidlig på grunn av all aktiviteten rundt meg, kunne jeg ligge i sengen å lese bok og ikke stå opp før jeg følte behov for frokost. Vi har hatt tid til å rydde og ta oppvasken som har bygget seg opp på kjøkkenbenken den siste uken, spise god frokost og drikke kaffe mens jeg leste avisen ordentlig. Og i kveld blir det skikkelig god middag, siden vi har hatt såpass god tid har det stått bønner i bløt over natten som har stått på koking i dag som skal stekes i kveld, og serveres sammen med grønnsaker, hjemmelaget guacamole og tortilla lefser! (Det er fasinerende hva man kan klare å få til på egenhånd når man ikke har en Obs eller Rema 1000 i nærheten ;) )

Badri ble invitert på middag og måtte hjelpe oss med å få lefsene runde

Vårt herlige måltid!

Før vi reiste fra Norge ble fleksibilitet nevnt i nesten hver sammenheng med det å være ungdomsdelegat, og vår hektiske hverdag har den siste uken bekreftet dette og gitt oss et innblikk i hva det faktisk innebærer. Vi har fått oppleve de fleste sidene ved det å være ungdomsdelegat; planlegging av ulike programmer, kursholding, samarbeid med andre organisasjoner, informasjonsarbeid, møter og rett og slett bare være til stede på arrangementer. Det er en variert hverdag, og selv om vi har hatt mye å gjøre har det vært godt å ha noe å gjøre og å treffe så mange frivillige. Vanligvis har vi arbeidsdag fra 10 til 5 søndag til torsdag og 10 til 3 fredager, men denne uken har vi stort sett vært på jobb fra halv åtte til nærmere seks-syv hver dag. Lange dager ja – men dog så givenes og på alle måter verdt det når man ser engasjementet man møter blant ungdommen.

Søndag våknet vi opp i Kathmandu etter en kveld med festligheter hos en annen norsk frivillig fra Redd Barna, sammen med mange andre frivillige her i Nepal. Vi fikk tak i taxisjåføren ”vår” i Kathmandu (vi knytter oss kontakter på de merkeligste steder og måter, noe som i grunn er ganske praktisk spesielt når de kjører taxi), og han hentet oss for å kjøre oss til Hovedkontoret til Røde Kors for å hente materiale til kondomdemonstrasjon før vi ble kjørt til bussparken og kom oss på en buss mot Banepa. Vel fremme rakk vi hjemom med tingene våre før resten av dagen ble tilbragt løpende fra det ene møtet til det andre.

Tirsdag og onsdag holdt vi en to dagers trening for en gruppe frivillige her i distriktet om HIV og AIDS. Vi hadde besøk av en fra en annen organisasjon som fortalt om AIDS situasjonen her i Nepal og en HIV informant som fortalte om hvordan det er å leve med AIDS. Resten av kurset holdt vi selv. Dette bar på en del språkproblemer, men med tolking på de viktigste partiene så gikk det helt fint.

Ivrig gruppediskusjon

Veggpuslspill om seksuelt overførbare infeksjoner

Benedicte sammen med noen av de frivillige på kurset

Fredag arrangerte vi en distriktssamling for ungdommen som resulterte i mange gode diskusjoner om hvordan de ønsker at ungdommen skal være organiserte og gav oss ideer til hva vi kan jobbe med fremover. I tillegg fikk de 26 frivillige som var til stede muligheten til å bli bedre kjent med meg og Benedicte, og oppleve hvor glad vi begge er i å leke leker!

Oppgave i samarbeid og å tenke utenfor boksen

Presentasjon av gruppeoppgaver

Leker og energizers må alltid til på kurs!

Utenom dette har vi vært opptatt med å planlegge Verdens Aids Dag som er 1.desember, jeg har vært på besøk på noen skoler og vi har drevet med informasjonsarbeid i lokalavisa. Vi er blitt skikkelige lokalkjendiser her nede, og navnet vårt er minst nevnt i avisa en gang i uken om det ikke er en hel artikkel om oss eller en aktivitet vi har drevet med!

Ukens Topp Ti! =)

1. Prem som står fasinert og ser på forberedelsene mine til kurset vi holdt i HIV og AIDS og sier ”Marina, you are such a clever man!” Da jeg retter han og sier at jeg faktisk er woman svarer han; ”Yes, sorry, I usually only tell to men so I get a little confused, besides you are wearing man clothes” (Dongeribukse og genser)
2. Å bli tatt bilde av mens man er hos frisøren
   
   
3. Å tro at man farger håret brunt men så ender det opp lilla med litt rød skjær i!
4. Mens vi var i Kathmandu spiste vi lunsj sammen med Sharad og Umez som vi var på turen til Poon Hill sammen med, og får vite at de ikke kjente hverandre før vi reiste, de var tilfeldige venner på facebook!
5. Badri som nektet å danse på festen til Anette ”fordi han ikke kunne danse” men som viste seg å være den største danseløven da vi endelig klarte å dra han ut på dansegulvet
6. Vi har fått oss nye venner i Thamel som driver en luebutikk og en sjalbutikk, så lørdag før vi skulle på fest spiste vi middag i butikken til han ene



Meg og Suman i butikken til Bosu

7. Varmen har blitt slått av i Nepal, og surrealistisk nok må man kle på seg for å gå inn(!)
8. Prem som har lært seg å si fiskeboller, som nå hver gang han ser meg halvt synger og roper ”Fiskebolle-fiskebolle - how are you?”
9. Grammatikkvanskeligheter som gjør at ”kjeder du deg?” blir til ”Are you booring?”
10. Søteste Sisika som her en dag da jeg spurte hvor storesøsteren hennes var tar meg på nesen og sier ”Yaha!” (Her på Nepali)

JA det er kaldt på kontoret!

Give blood – save a life

Som i Norge er rekrutterering av blodgivingere en av hovedaktivitetene til Nepal Røde Kors, i tillegg er det her Røde Kors som drifter blodbanken. På distriktskontoret i Banepa er det en liten blodbank, men det kan være tungvint for folk fra distriktene å komme seg hit så det er ganske liten trafikk der. Dette løses ved at man tar blodbanken med rundt i samfunnet til såkalte ”Bloodcamps”. Bloodcamps’ene blir arrangert og tilrettelagt av ungdomsgruppene, selv om medlemmene som oftest ikke er gamle nok til å selv kunne gi blod.

"Blodbussen"

For å kunne gi blod må man som i Norge være fylt 18 år og innfri en rekke fysiske krav. Her opplever vi ofte at spesielt jentene blir avvist fordi de ikke veier nok og har for lavt blodtrykk. Bloddonasjon er en av hovedinntektskildene til Nepal Røde Kors. Hver blodpose, som består av 350ml blod, selges videre til sykehus for 550 rupees (ca 50 NOK).

Blod er en viktig vare å ha på lager. Sykehus bruker hver dag flere liter blod fra bankene sine. Under operasjoner og ulykker mister en person gjerne mye blod, og da er det viktig å fylle på igjen. I tillegg brukes blodet til behandling av sykdommer som leukemi og kreft, hvor pasientene er avhengige av å bytte ut eller fylle på blodstanden sin på en regelmessig basis.

Intervju og registrering av blodgiverne før man får utdelt en blodpose og kan starte tappingen

Å gi blod er en viktig og enkel oppgave man kan gjøre for samfunnet. Det tar verken mye tid eller krefter. Fire ganger i året blir man kalt inn til blodbanken. Når du kommer må du gjennom en kort samtale med en sykepleier for å forsikre om at du er i stand til å gi blod, før du blir lagt på ei seng i ca 20 minutter mens man tapper 450 ml blod fra deg. Mens du ligger der får du servert dagens aviser, kaffe, brus og kjeks. Dersom du har en travel hverdag kan du ta med deg ditt eget lesestoff og utnytte tiden mens du ligger det. Hver fjerde gang du donerer blod får du en liten oppmerksomhet som takk for hjelpen. ’

Blodgiving i Nepal foregår under litt andre forhold enn i Norge og med hjelp av mye mindre teknisk utstyr

Dersom du synes det høres tungvindt ut å reise til Haukeland fire ganger i året, finnes det i Bergen en blodbuss. Dette er en mobil blodbank som besøker større arbeidssteder og sentrale steder i Bergensområdet fire dager i uken.

Jeg oppfordrer herved alle som er friske og raske til å melde seg som blodgiver! Mer informasjon om hvor og hvordan du kan bli dette finner du her

Prem oppfordrer også alle sammen til å donere blod!

Fat people can't run a marathon!

De to siste ukene har resten av kontoret vært på tur i Vestregionen og meg og Benedicte har vært overlatt til oss selv på kontoret. Vi har jobbet med en to dagers trening om HIV og AIDS vi skal holde neste uke, og vært på besøk i to av de ungdomsgruppene vi skal jobbe med. Selv om det har vært rolige dager på kontoret har vi likevel komt borti en rekke hendelser som minner oss på de store kulturforskjellene mellom Norge og Nepal.

Som vanlig har Simran og Sisika vært innom oss etter skoletid. Da er de høyt og lavt og skal helst sitte oppå hodet vårt og trykke på alle knappene på pcen vår. For å roe de ned ene dagen bestemte Benedicte seg for å vise dem noen bilder. Hun satte på et slideshow med tilfeldige bilder og det rullet bilder fra både Nepal og Norge over skjermen, og de to jentene satt for en gangs skyld stille og fulgte med. Det tok ikke lang tid før et bilde hvor Benedicte og Daniel kysset rullet over skjermen (*kjæresten til Benedicte). I et norsk perspektiv er ikke dette et oppsiktsvekkende bilde, men de to jentene hylte og skrek og slo seg for munnen. De kunne knapt tro det de hadde sett og Benedicte skjønte hun hadde trampet godt uti salaten.

Her i Nepal er det ikke vanlig å se en gutt og jente leie eller vise noen form for kroppskontakt offentlig. Du vil noen ganger se det i de mer urbane strøkene av Kathmandu, men til og med da er det rimelig oppsiktsvekkende. I motsetning er det helt vanlig å vise affeksjon mellom to personer av samme kjønn, spesielt blant gutter. Overalt ser vi gutter som holder i hendene, holder rundt hverandre og koser med hverandre. Det er på ingen måte noe seksuelt bak, bare et tegn på vennskap. Det er utrolig fascinerende for meg som er vant til at gutter er barske og på ingen måte viser følelser for hverandre. Dette er ikke en vane bare blant ungdommen, men hos folk i alle aldre og sektorer av samfunnet. Eldre menn, yngre menn, politimenn, ansatte på Røde Kors kontoret, selgere og bussjåfører, listen er uendelig….

Tidligere i uken var på Kathmandu University i Dulikhel for å delta på et møte, og fikk først omvisning av universitetsområdet. Da Anis viste oss matsalen fortalte han at det var her de gjorde ”hankypanky”. Selv om Benedicte og jeg skjønte at vi la noe annet i dette uttrykket knakk vi sammen av latter, og Anis måtte forklare oss at med hankypanky mente han bare at guttene og jentene ertet hverandre. I matsalen spiste de hver for seg skilt med en høy vegg, og over denne veggen pleide man å kaste matrester til hverandre.

En egenskap nepalesere har som vi gjerne kunne blitt flinkere på i Norge er ærlighet, selv om det enkelte ganger kan bli litt i det meste laget. Her sier man rett ut det man mener og tenker. Enkelte sannheter tar man lettere på enn andre, og man må ha et smil og litt selvtillitt på lur for å takle dem. Da vi var i Thamel tidligere i uken ble vi kjent med to gutter som driver en butikk, og ble sittende å drikke te med dem. Da fikk Benedicte grei beskjed om at de røde skoene hun gikk med ikke matchet resten av antrekket hennes, og at hun med fordel kunne bruke litt kajal. En morsom og grei ærlighet.

Da vi skulle på møtet på Kathmandu University hadde vi god tid, og bestemte oss for å gå dit (ca 45minutters gåtur). Da vi kom dit lurte leder Ashis på hvordan vi hadde komt oss dit, og da Benedicte sa at vi hadde gått såg han overrasket ut. Benedicte forklarte at det i grunn ikke var så langt og at vi hadde hatt god tid, da fikk vi til svar ”Yes, and also you need to decrease your weight”. Senere på kvelden drakk vi te og satt å småfrøs litt, da såg en annen fra ungdomsgruppen bort på meg og sa ”You shouldn’t be too cold, you have so much extra fat too keep you warm!” Da klarte verken meg eller Benedicte mer og vi brøt atter en gang ut i intenslatter og måtte forklare at for oss var disse kommentarene uvante og ganske så frekke! Men det er ikke første gang vi har hørt dette, til og med kontaktpersonen vår på kontoret har ymtet frempå at vi kanskje ikke burde spise så mye.

Nepalesere er generelt sett veldig opptatt av vekten sin. Vi har denne uken vært med på en blodgiverdag i nærområdet. For å kunne gi blod må man veie minst 45 kg og de aller fleste må veies. Det er sjokkerende å se reaksjonen spesielt blant jentene når vektnålen beveger seg mot 50-tallet, dette er da spinkle jenter med knapt et gram ekstra på kroppen. Det kan ikke være lett for en som faktisk er litt rundere i kantene å vokse opp her. En kamerat vi har fått er på ingen måte tjukk men har litt kraftigere benbygning enn en gjennomsnittlig nepaleser. Han blir av de rundt seg ansett som ”fat” og må stadig takle kommentarer om at han spiser for mye og at han må trene mer.

Den siste tiden har vi vært på julegave shopping og Benedicte har febrilsk prøvd å finne en t-skjorte eller genser til storebroren som bruker XL. I den ene butikken vi var i fant hun en genser i XL, men siden den såg ganske liten ut prøvde hun å spørre i kassen hvilken størrelse den egentlig var. En god taktikk da er å sammenligne med hvilken størrelse de i butikken bruker. Da hun fikk til svar at han ene som stod bak kassa gjerne brukte denne størrelsen innsåg hun at geneseren var for liten. De andre i butikken var da meget sjokkerte, ”Your brother is fatter than HIM??!”

Heldigvis får selvtilliten vår stort sett en daglig ”boost”. Vi får støtt og stadig høre hvor pene og søte vi er, og Benedicte har til og med blitt sammenlignet med en modell og et dukkeansikt, hun trenger bare farge håret mørkere!

Om venner, familie og et snev av hjemlengsel

Jeg har enda til gode å bli virkelig grepet av hjemlengsel, men innimellom kommer den krypende rundt hjørnet og tar fatt i meg for en liten stund. Jeg har stort sett vært såpass opptatt og fokusert på det som foregår rundt meg at jeg ikke har hatt tid til å tenke så mye på alle dere der hjemme. Men nå har hverdagsfølelses kommet litt på plass, og man får bedre tid å la tankene vandre.

Det er først når man snakker med venner og får en ordentlig oppdatering at man merker hvor mye man egentlig savner dem og hvor mye man går glipp av. Jeg føler ofte at jeg lever i min egen lille boble her i Nepal, og det er ikke alltid man tenker over at det er en hel verden der ute som fortsetter uten meg. Vi er så å si isolerte fra finanskrisen (bortsett fra at vi merker at kontoen blir trukket for større og større beløp hver gang vi tar ut penger), Skal Vi Danse finaler, Branns ikke-tilstedeværende serieseier og andre små og store nyheter som vi får med oss når vi titter innom norske nettaviser.

Da jeg reiste fra Bergen i sommer fikk jeg en konvolutt fra min fantastiske familie påskrevet ”Åpnes når savnet blir for stort…”. Denne har lugget godt bevart i skapet mitt, og det var først etter bursdagen min at jeg følte et behov for å åpne den. Inni låg det ett brev fra hver person! Ubeskrivelig verdifullt å ha når man sitter så langt vekke – tusen takk alle sammen, samtidig som det var litt trist, var det utrolig godt og en god trøst.

En annen ting som har fått savnet til å øke er tanken på å snart reise hjem igjen. I sommer da jeg tok farvel med alle sammen var jeg fast bestemt at jeg ikke skulle hjem før oppdraget mitt i Nepal var ferdig i slutten av juni neste år. Men da jeg i forrige uke fikk nye opplysninger om feriedagene våre hadde jeg i løpet av to dager kjøpt en flybillett hjem til Norge til jul. Det har vært rart å omstille seg på å reise hjem på så kort tid, men det har omsider begynt å gå opp for meg. Nå gleder jeg meg til en god dose julestemning, venner, familie og norsk mat! Hver gang vi lager middag sitter jeg og Benedicte og drømmer oss bort i norskematretter vi ikke får laget her nede, og har funnet ut at vi minst må spise to retter for dagen for å komme gjennom alt vi har lyst på. Julegavehandelen er unnagjort på rekordtid, så nå gjenstår bare en snartur innom India og Taj Mahal før jeg er klar for å komme hjem.

Så selv om det kanskje ikke alltid virker sånn, er dere alle veldig savnet! Når til og med Benedicte har begynt å drømme om Bob vet dere at jeg snakker om dere... ;)

Bob er den søteste mopsen til Iselin, hvem klarer å mostå dette??

Storslagen bursdagsfeiring!

Søndag våknet jeg til Benedicte som stod utenfor døra mi halv syv om morgenen med bursdagsgratulasjoner og gave – melkerull, kronestykke i en snor og en fantastisk tegning av turen vår til Poon Hill. Vi spiste bursdagsfrokost på kjøkkenet mens vi la en slag plan for dagen. Forrige uke da de på kontoret fikk høre at jeg hadde bursdag inviterte de seg selv i selskap med norsk mat, så vi hadde ikke noe annet valg enn å diske opp. I tillegg var familien som bor i huset vårt og noen venner fra Kathmandu invitert, og vi forventet over 20 gjester.

Gave fra Benedicte

Frokost: Knekkebrød med makrell i tomat!! =)

Vi var en tur ute og handlet grønnsaker og provianter som vi begynte å skrelle og kutte opp før vi måtte opp til Shuba (nabokonen) for å oppleve bursdagsfeiring på Nepali vis. Oppe på kjøkkenet var det gjort klart på gulvet en matte som jeg måtte sitte på, med lys foran, frukt og andre ofringer. Jeg ble plassert på gulvet og Shuba ofret til gudene for meg før hun gav meg tikka i pannen og gav meg frukt og bursdagsvelsignelse. Så ble jeg overrekt bursdagsgaver og kunne flytte meg opp til bordet for å få enda en frokost. Vi ble servert den ene retten etter den andre, frukt og søtsaker og var godt mette før vi kom oss ned i vår egen etasje igjen.

Vi fikk laget noen liter vaffelrøre og klargjort grønnsaker til blomkålssuppe og lappskaus før vi gikk på kontoret for å jobbe noen timer. Halv syv stod de første gjestene å trippet på trappa – småsøstrene våre fra kontoret! De tre på 5, 7 og 11 er døtrene til en på kontoret og kaller oss for storesøster, lyser alltid opp når de ser oss og er de herligste gullklumpene. De boltret seg i stua mens vi gjorde de siste forberedelsene før resten av bøtteballetten datt inn døra klokka 7.

En full stue...

De neste 45 minuttene raste av gårde. Her i Nepal er matkulturen slik at man spiser mat i en fei og når man er ferdig å spise så går man igjen. Vi serverte blomkålsuppe og lappskaus uten den helt store suksessen. Suppen var ganske rar og lappskausen var det ikke nok smak av! Hehe, de etterlyste også risen som man her er vant til å spise minst tre ganger for dagen. Menmen, vi fikk servert vafler, gelé og fruktsalat og bursdagskaken som Shuba hadde tatt med. Når de var ferdige å spise underholdte Anette og Benedicte med norsk bursdagssang mens de danset rundt meg stående på en stol. Jeg fikk overrakt gave fra de på kontoret før de gikk igjen.

Sisika likte vaflene!

Bursdagskaken fra Shuba

Anette og Benedicte synger og danser, Benedicte var forøvrig en fantastisk god meddelegat denne dagen, og tok super godt vare på meg!

"Bestefar" overrekker gave fra de på kontoret

Sharad og Dwarika var komt fra Kathmandu, og Anette og en kamerat var også på besøk så vi ble sittende igjen i stua. Jeg fikk også ringt hjem i løpet av kvelden. Jeg har hittil ikke hatt ordentlig hjemlengsel mens jeg har vært her nede, men denne kvelden savnet jeg virkelig familie og venner hjemme i Norge selv om vi har fått oss en liten familie her nede.