Fat people can't run a marathon!

De to siste ukene har resten av kontoret vært på tur i Vestregionen og meg og Benedicte har vært overlatt til oss selv på kontoret. Vi har jobbet med en to dagers trening om HIV og AIDS vi skal holde neste uke, og vært på besøk i to av de ungdomsgruppene vi skal jobbe med. Selv om det har vært rolige dager på kontoret har vi likevel komt borti en rekke hendelser som minner oss på de store kulturforskjellene mellom Norge og Nepal.

Som vanlig har Simran og Sisika vært innom oss etter skoletid. Da er de høyt og lavt og skal helst sitte oppå hodet vårt og trykke på alle knappene på pcen vår. For å roe de ned ene dagen bestemte Benedicte seg for å vise dem noen bilder. Hun satte på et slideshow med tilfeldige bilder og det rullet bilder fra både Nepal og Norge over skjermen, og de to jentene satt for en gangs skyld stille og fulgte med. Det tok ikke lang tid før et bilde hvor Benedicte og Daniel kysset rullet over skjermen (*kjæresten til Benedicte). I et norsk perspektiv er ikke dette et oppsiktsvekkende bilde, men de to jentene hylte og skrek og slo seg for munnen. De kunne knapt tro det de hadde sett og Benedicte skjønte hun hadde trampet godt uti salaten.

Her i Nepal er det ikke vanlig å se en gutt og jente leie eller vise noen form for kroppskontakt offentlig. Du vil noen ganger se det i de mer urbane strøkene av Kathmandu, men til og med da er det rimelig oppsiktsvekkende. I motsetning er det helt vanlig å vise affeksjon mellom to personer av samme kjønn, spesielt blant gutter. Overalt ser vi gutter som holder i hendene, holder rundt hverandre og koser med hverandre. Det er på ingen måte noe seksuelt bak, bare et tegn på vennskap. Det er utrolig fascinerende for meg som er vant til at gutter er barske og på ingen måte viser følelser for hverandre. Dette er ikke en vane bare blant ungdommen, men hos folk i alle aldre og sektorer av samfunnet. Eldre menn, yngre menn, politimenn, ansatte på Røde Kors kontoret, selgere og bussjåfører, listen er uendelig….

Tidligere i uken var på Kathmandu University i Dulikhel for å delta på et møte, og fikk først omvisning av universitetsområdet. Da Anis viste oss matsalen fortalte han at det var her de gjorde ”hankypanky”. Selv om Benedicte og jeg skjønte at vi la noe annet i dette uttrykket knakk vi sammen av latter, og Anis måtte forklare oss at med hankypanky mente han bare at guttene og jentene ertet hverandre. I matsalen spiste de hver for seg skilt med en høy vegg, og over denne veggen pleide man å kaste matrester til hverandre.

En egenskap nepalesere har som vi gjerne kunne blitt flinkere på i Norge er ærlighet, selv om det enkelte ganger kan bli litt i det meste laget. Her sier man rett ut det man mener og tenker. Enkelte sannheter tar man lettere på enn andre, og man må ha et smil og litt selvtillitt på lur for å takle dem. Da vi var i Thamel tidligere i uken ble vi kjent med to gutter som driver en butikk, og ble sittende å drikke te med dem. Da fikk Benedicte grei beskjed om at de røde skoene hun gikk med ikke matchet resten av antrekket hennes, og at hun med fordel kunne bruke litt kajal. En morsom og grei ærlighet.

Da vi skulle på møtet på Kathmandu University hadde vi god tid, og bestemte oss for å gå dit (ca 45minutters gåtur). Da vi kom dit lurte leder Ashis på hvordan vi hadde komt oss dit, og da Benedicte sa at vi hadde gått såg han overrasket ut. Benedicte forklarte at det i grunn ikke var så langt og at vi hadde hatt god tid, da fikk vi til svar ”Yes, and also you need to decrease your weight”. Senere på kvelden drakk vi te og satt å småfrøs litt, da såg en annen fra ungdomsgruppen bort på meg og sa ”You shouldn’t be too cold, you have so much extra fat too keep you warm!” Da klarte verken meg eller Benedicte mer og vi brøt atter en gang ut i intenslatter og måtte forklare at for oss var disse kommentarene uvante og ganske så frekke! Men det er ikke første gang vi har hørt dette, til og med kontaktpersonen vår på kontoret har ymtet frempå at vi kanskje ikke burde spise så mye.

Nepalesere er generelt sett veldig opptatt av vekten sin. Vi har denne uken vært med på en blodgiverdag i nærområdet. For å kunne gi blod må man veie minst 45 kg og de aller fleste må veies. Det er sjokkerende å se reaksjonen spesielt blant jentene når vektnålen beveger seg mot 50-tallet, dette er da spinkle jenter med knapt et gram ekstra på kroppen. Det kan ikke være lett for en som faktisk er litt rundere i kantene å vokse opp her. En kamerat vi har fått er på ingen måte tjukk men har litt kraftigere benbygning enn en gjennomsnittlig nepaleser. Han blir av de rundt seg ansett som ”fat” og må stadig takle kommentarer om at han spiser for mye og at han må trene mer.

Den siste tiden har vi vært på julegave shopping og Benedicte har febrilsk prøvd å finne en t-skjorte eller genser til storebroren som bruker XL. I den ene butikken vi var i fant hun en genser i XL, men siden den såg ganske liten ut prøvde hun å spørre i kassen hvilken størrelse den egentlig var. En god taktikk da er å sammenligne med hvilken størrelse de i butikken bruker. Da hun fikk til svar at han ene som stod bak kassa gjerne brukte denne størrelsen innsåg hun at geneseren var for liten. De andre i butikken var da meget sjokkerte, ”Your brother is fatter than HIM??!”

Heldigvis får selvtilliten vår stort sett en daglig ”boost”. Vi får støtt og stadig høre hvor pene og søte vi er, og Benedicte har til og med blitt sammenlignet med en modell og et dukkeansikt, hun trenger bare farge håret mørkere!