Marinas eventyr i Nepal: Fire dager i Himmalayas

Målet for turen vår til Pokhara var en 4 dagers trekking tur til Poon Hill, 3210 meter over havet. Sammen med Sharad og kameraten hans, Umez tok vi sekkene våre på ryggen og satte av gårde i det vakre landskapet.

Sharad, meg, Benedicte og Umez klare for tur

Vi tok taxi halvannen time fra Pokhara til Naya Pul som var startstreken for trekken. Her gikk vi en liten halvtime før vi nådde inn på Annapurna Conservation Area og måtte registrere oss og vise frem trekking permiten. Frem til lunsj gikk turen strålende og vi gikk stort sett bare og studerte naturen og omgivelsene våre. Etter lunsj kom turens hardeste økt – 500 meters oppstigning på to timer eller retter sagt 3700 trappetrinn. Kan gjerne sammenlignes med Stoltzen i Bergen, bortsett fra at den er ferdig på 10 til 15 minutter, mens vi gikk i to timer og med nesten 10 kilo på ryggen! Til tider ganske hat, men vi nådde Ulleri, dagens mål, til slutt!

Pause i trappene

I Ulleri overnattet vi på en lodge. Som tidligere nevnt er det en litt annerledes opplevelse å gå på fjelltur her i Nepal enn i Norge. Overalt langs stiene ligger det små landsbyer, og Annapurna området er såpass mye besøkt i løpet av et år at det ligger restauranter og små ”lodger” langs hele ruta. Vi valgte et koselig lite sted som lokket med god mat og varmt vann! Etter en kjapp, lite varm dusj og litt uttøyning av såre muskler satt vi oss ute på terrassen for å spille kort. Guttene var ivrige etter å lære et norsk kortspill og vi prøvde å forklare best mulig. Det var en ganske morsom opplevelse, spesielt etter hvert når vi skjønte at Umez skjønte mye mer enn han gav uttrykk for rett og slett bare for å terge Benedicte som ble ganske amper utover kvelden. Men kortspillet falt i smak og det ble mye spilling resten av turen.

Benedicte prøver å forklare..

I forbindelse med Tihar går barna her i Nepal noe som kan minne om julebukk i Norge. De går rundt i nabolaget sitt og synger og danser for penger og godteri. Mens vi satt ute og spiste middag denne kvelden kom det flere grupper med barn som underholdt oss.

Guttene sang, danset og breaket

Mens lillebror spilte trommer...

Dag to hadde vi bare 4 timer å gå for å nå Ghorepani, og vi tok det rolig oppover fjellsiden. På veien traff vi britiske Jason som vi adopterte inn i gruppa vår og gikk med oss resten av turen. Fremme i Ghorepani slappet vi av utover kvelden og forberedte oss på en tidlig start neste dag for å bestige Poon Hill og få med oss soloppgangen.

Ikke alle velger å bære sitt eget utsyr og langs hele ruta traff vi på "porters" som bærte de utroligste tyngdene. Mange av disse bærer også opp provianter til de ulike lodgene og restaurantene

Halv fem begynte dag tre, da var det bare å kle på seg det man hadde av superundertøy, vindbukse og jakke, lue og hansker, ta på seg hodelykt og gå de siste hundre meterne opp til Poon Hill. Poon Hill er en av de mest besøkte toppene i Annapurna og vi fikk bokstavelig talt i turistkø for å nå toppen. Da vi var omtrent halvveis er jeg sikker på at køen strakk seg fra toppen til bunnen. Vi vurderte flere ganger å finne vårt ”eget” utsiktspunkt på veien for å slippe unna alle menneskene da vi egentlig var ganske fornøyde med utsikten. Glade var vi da vi kom til topps og enda flere fjell åpenbarte seg. Synet kan rett og slett ikke beskrives – det var helt fantastisk! Etter hvert kom sola frem og farget himmelen og lyste opp åttetusenmeters toppene! Selv om jeg nok helst hadde sett at alle de andre menneskene ikke var til stede var det en enorm opplevelse.

Alle menneskene på vei opp

Fornøyd med å være 3210moh

Umez, meg, Benedicte, Jason og Sharad

Etter at fjellene var foreviget på kameraet og vi hadde tatt alle mulige gruppe og individuelle bilder begynte vi nedstigningen til Ghorepani hvor frokosten ventet på oss. Vi pakket sekkene, fikk tikka og begynte dagens økt. Vi trodde vi var litt urealistiske da vi begynte en tur som var anbefalt over to dager i løpet av en dag, men vi klarte kom frem til slutt. Vi var ikke fremme i Gandruk før halv syv, og klarte så vidt å finne oss et rom for kvelden. Det var en utrolig hard dag og alle var helt utslitte. Spesielt Benedicte tok den helt ut denne dagen og klarte så vidt å gå de siste meterne til lodgen. Vi overvurderte oss selv litt i det meste laget, men siden vi måtte helt ned i løpet av fredagen ville vi komme lengst mulig før vi tok kveld.

og vi gikk og vi gikk og vi gikk...

Siste dag var det flere som slet med å komme seg ned til frokostbordet og det var mange stive muskler ute å gikk. Vi kom oss omsider ned, selv om vi brukte veldig god tid. Trøtte og slitne kunne vi se tilbake på en fantastisk tur selv om ikke alle helt klarte å se gleden i den der og da!