Om venner, familie og et snev av hjemlengsel

Jeg har enda til gode å bli virkelig grepet av hjemlengsel, men innimellom kommer den krypende rundt hjørnet og tar fatt i meg for en liten stund. Jeg har stort sett vært såpass opptatt og fokusert på det som foregår rundt meg at jeg ikke har hatt tid til å tenke så mye på alle dere der hjemme. Men nå har hverdagsfølelses kommet litt på plass, og man får bedre tid å la tankene vandre.

Det er først når man snakker med venner og får en ordentlig oppdatering at man merker hvor mye man egentlig savner dem og hvor mye man går glipp av. Jeg føler ofte at jeg lever i min egen lille boble her i Nepal, og det er ikke alltid man tenker over at det er en hel verden der ute som fortsetter uten meg. Vi er så å si isolerte fra finanskrisen (bortsett fra at vi merker at kontoen blir trukket for større og større beløp hver gang vi tar ut penger), Skal Vi Danse finaler, Branns ikke-tilstedeværende serieseier og andre små og store nyheter som vi får med oss når vi titter innom norske nettaviser.

Da jeg reiste fra Bergen i sommer fikk jeg en konvolutt fra min fantastiske familie påskrevet ”Åpnes når savnet blir for stort…”. Denne har lugget godt bevart i skapet mitt, og det var først etter bursdagen min at jeg følte et behov for å åpne den. Inni låg det ett brev fra hver person! Ubeskrivelig verdifullt å ha når man sitter så langt vekke – tusen takk alle sammen, samtidig som det var litt trist, var det utrolig godt og en god trøst.

En annen ting som har fått savnet til å øke er tanken på å snart reise hjem igjen. I sommer da jeg tok farvel med alle sammen var jeg fast bestemt at jeg ikke skulle hjem før oppdraget mitt i Nepal var ferdig i slutten av juni neste år. Men da jeg i forrige uke fikk nye opplysninger om feriedagene våre hadde jeg i løpet av to dager kjøpt en flybillett hjem til Norge til jul. Det har vært rart å omstille seg på å reise hjem på så kort tid, men det har omsider begynt å gå opp for meg. Nå gleder jeg meg til en god dose julestemning, venner, familie og norsk mat! Hver gang vi lager middag sitter jeg og Benedicte og drømmer oss bort i norskematretter vi ikke får laget her nede, og har funnet ut at vi minst må spise to retter for dagen for å komme gjennom alt vi har lyst på. Julegavehandelen er unnagjort på rekordtid, så nå gjenstår bare en snartur innom India og Taj Mahal før jeg er klar for å komme hjem.

Så selv om det kanskje ikke alltid virker sånn, er dere alle veldig savnet! Når til og med Benedicte har begynt å drømme om Bob vet dere at jeg snakker om dere... ;)

Bob er den søteste mopsen til Iselin, hvem klarer å mostå dette??