Give blood – save a life

Som i Norge er rekrutterering av blodgivingere en av hovedaktivitetene til Nepal Røde Kors, i tillegg er det her Røde Kors som drifter blodbanken. På distriktskontoret i Banepa er det en liten blodbank, men det kan være tungvint for folk fra distriktene å komme seg hit så det er ganske liten trafikk der. Dette løses ved at man tar blodbanken med rundt i samfunnet til såkalte ”Bloodcamps”. Bloodcamps’ene blir arrangert og tilrettelagt av ungdomsgruppene, selv om medlemmene som oftest ikke er gamle nok til å selv kunne gi blod.

"Blodbussen"

For å kunne gi blod må man som i Norge være fylt 18 år og innfri en rekke fysiske krav. Her opplever vi ofte at spesielt jentene blir avvist fordi de ikke veier nok og har for lavt blodtrykk. Bloddonasjon er en av hovedinntektskildene til Nepal Røde Kors. Hver blodpose, som består av 350ml blod, selges videre til sykehus for 550 rupees (ca 50 NOK).

Blod er en viktig vare å ha på lager. Sykehus bruker hver dag flere liter blod fra bankene sine. Under operasjoner og ulykker mister en person gjerne mye blod, og da er det viktig å fylle på igjen. I tillegg brukes blodet til behandling av sykdommer som leukemi og kreft, hvor pasientene er avhengige av å bytte ut eller fylle på blodstanden sin på en regelmessig basis.

Intervju og registrering av blodgiverne før man får utdelt en blodpose og kan starte tappingen

Å gi blod er en viktig og enkel oppgave man kan gjøre for samfunnet. Det tar verken mye tid eller krefter. Fire ganger i året blir man kalt inn til blodbanken. Når du kommer må du gjennom en kort samtale med en sykepleier for å forsikre om at du er i stand til å gi blod, før du blir lagt på ei seng i ca 20 minutter mens man tapper 450 ml blod fra deg. Mens du ligger der får du servert dagens aviser, kaffe, brus og kjeks. Dersom du har en travel hverdag kan du ta med deg ditt eget lesestoff og utnytte tiden mens du ligger det. Hver fjerde gang du donerer blod får du en liten oppmerksomhet som takk for hjelpen. ’

Blodgiving i Nepal foregår under litt andre forhold enn i Norge og med hjelp av mye mindre teknisk utstyr

Dersom du synes det høres tungvindt ut å reise til Haukeland fire ganger i året, finnes det i Bergen en blodbuss. Dette er en mobil blodbank som besøker større arbeidssteder og sentrale steder i Bergensområdet fire dager i uken.

Jeg oppfordrer herved alle som er friske og raske til å melde seg som blodgiver! Mer informasjon om hvor og hvordan du kan bli dette finner du her

Prem oppfordrer også alle sammen til å donere blod!

Fat people can't run a marathon!

De to siste ukene har resten av kontoret vært på tur i Vestregionen og meg og Benedicte har vært overlatt til oss selv på kontoret. Vi har jobbet med en to dagers trening om HIV og AIDS vi skal holde neste uke, og vært på besøk i to av de ungdomsgruppene vi skal jobbe med. Selv om det har vært rolige dager på kontoret har vi likevel komt borti en rekke hendelser som minner oss på de store kulturforskjellene mellom Norge og Nepal.

Som vanlig har Simran og Sisika vært innom oss etter skoletid. Da er de høyt og lavt og skal helst sitte oppå hodet vårt og trykke på alle knappene på pcen vår. For å roe de ned ene dagen bestemte Benedicte seg for å vise dem noen bilder. Hun satte på et slideshow med tilfeldige bilder og det rullet bilder fra både Nepal og Norge over skjermen, og de to jentene satt for en gangs skyld stille og fulgte med. Det tok ikke lang tid før et bilde hvor Benedicte og Daniel kysset rullet over skjermen (*kjæresten til Benedicte). I et norsk perspektiv er ikke dette et oppsiktsvekkende bilde, men de to jentene hylte og skrek og slo seg for munnen. De kunne knapt tro det de hadde sett og Benedicte skjønte hun hadde trampet godt uti salaten.

Her i Nepal er det ikke vanlig å se en gutt og jente leie eller vise noen form for kroppskontakt offentlig. Du vil noen ganger se det i de mer urbane strøkene av Kathmandu, men til og med da er det rimelig oppsiktsvekkende. I motsetning er det helt vanlig å vise affeksjon mellom to personer av samme kjønn, spesielt blant gutter. Overalt ser vi gutter som holder i hendene, holder rundt hverandre og koser med hverandre. Det er på ingen måte noe seksuelt bak, bare et tegn på vennskap. Det er utrolig fascinerende for meg som er vant til at gutter er barske og på ingen måte viser følelser for hverandre. Dette er ikke en vane bare blant ungdommen, men hos folk i alle aldre og sektorer av samfunnet. Eldre menn, yngre menn, politimenn, ansatte på Røde Kors kontoret, selgere og bussjåfører, listen er uendelig….

Tidligere i uken var på Kathmandu University i Dulikhel for å delta på et møte, og fikk først omvisning av universitetsområdet. Da Anis viste oss matsalen fortalte han at det var her de gjorde ”hankypanky”. Selv om Benedicte og jeg skjønte at vi la noe annet i dette uttrykket knakk vi sammen av latter, og Anis måtte forklare oss at med hankypanky mente han bare at guttene og jentene ertet hverandre. I matsalen spiste de hver for seg skilt med en høy vegg, og over denne veggen pleide man å kaste matrester til hverandre.

En egenskap nepalesere har som vi gjerne kunne blitt flinkere på i Norge er ærlighet, selv om det enkelte ganger kan bli litt i det meste laget. Her sier man rett ut det man mener og tenker. Enkelte sannheter tar man lettere på enn andre, og man må ha et smil og litt selvtillitt på lur for å takle dem. Da vi var i Thamel tidligere i uken ble vi kjent med to gutter som driver en butikk, og ble sittende å drikke te med dem. Da fikk Benedicte grei beskjed om at de røde skoene hun gikk med ikke matchet resten av antrekket hennes, og at hun med fordel kunne bruke litt kajal. En morsom og grei ærlighet.

Da vi skulle på møtet på Kathmandu University hadde vi god tid, og bestemte oss for å gå dit (ca 45minutters gåtur). Da vi kom dit lurte leder Ashis på hvordan vi hadde komt oss dit, og da Benedicte sa at vi hadde gått såg han overrasket ut. Benedicte forklarte at det i grunn ikke var så langt og at vi hadde hatt god tid, da fikk vi til svar ”Yes, and also you need to decrease your weight”. Senere på kvelden drakk vi te og satt å småfrøs litt, da såg en annen fra ungdomsgruppen bort på meg og sa ”You shouldn’t be too cold, you have so much extra fat too keep you warm!” Da klarte verken meg eller Benedicte mer og vi brøt atter en gang ut i intenslatter og måtte forklare at for oss var disse kommentarene uvante og ganske så frekke! Men det er ikke første gang vi har hørt dette, til og med kontaktpersonen vår på kontoret har ymtet frempå at vi kanskje ikke burde spise så mye.

Nepalesere er generelt sett veldig opptatt av vekten sin. Vi har denne uken vært med på en blodgiverdag i nærområdet. For å kunne gi blod må man veie minst 45 kg og de aller fleste må veies. Det er sjokkerende å se reaksjonen spesielt blant jentene når vektnålen beveger seg mot 50-tallet, dette er da spinkle jenter med knapt et gram ekstra på kroppen. Det kan ikke være lett for en som faktisk er litt rundere i kantene å vokse opp her. En kamerat vi har fått er på ingen måte tjukk men har litt kraftigere benbygning enn en gjennomsnittlig nepaleser. Han blir av de rundt seg ansett som ”fat” og må stadig takle kommentarer om at han spiser for mye og at han må trene mer.

Den siste tiden har vi vært på julegave shopping og Benedicte har febrilsk prøvd å finne en t-skjorte eller genser til storebroren som bruker XL. I den ene butikken vi var i fant hun en genser i XL, men siden den såg ganske liten ut prøvde hun å spørre i kassen hvilken størrelse den egentlig var. En god taktikk da er å sammenligne med hvilken størrelse de i butikken bruker. Da hun fikk til svar at han ene som stod bak kassa gjerne brukte denne størrelsen innsåg hun at geneseren var for liten. De andre i butikken var da meget sjokkerte, ”Your brother is fatter than HIM??!”

Heldigvis får selvtilliten vår stort sett en daglig ”boost”. Vi får støtt og stadig høre hvor pene og søte vi er, og Benedicte har til og med blitt sammenlignet med en modell og et dukkeansikt, hun trenger bare farge håret mørkere!

Om venner, familie og et snev av hjemlengsel

Jeg har enda til gode å bli virkelig grepet av hjemlengsel, men innimellom kommer den krypende rundt hjørnet og tar fatt i meg for en liten stund. Jeg har stort sett vært såpass opptatt og fokusert på det som foregår rundt meg at jeg ikke har hatt tid til å tenke så mye på alle dere der hjemme. Men nå har hverdagsfølelses kommet litt på plass, og man får bedre tid å la tankene vandre.

Det er først når man snakker med venner og får en ordentlig oppdatering at man merker hvor mye man egentlig savner dem og hvor mye man går glipp av. Jeg føler ofte at jeg lever i min egen lille boble her i Nepal, og det er ikke alltid man tenker over at det er en hel verden der ute som fortsetter uten meg. Vi er så å si isolerte fra finanskrisen (bortsett fra at vi merker at kontoen blir trukket for større og større beløp hver gang vi tar ut penger), Skal Vi Danse finaler, Branns ikke-tilstedeværende serieseier og andre små og store nyheter som vi får med oss når vi titter innom norske nettaviser.

Da jeg reiste fra Bergen i sommer fikk jeg en konvolutt fra min fantastiske familie påskrevet ”Åpnes når savnet blir for stort…”. Denne har lugget godt bevart i skapet mitt, og det var først etter bursdagen min at jeg følte et behov for å åpne den. Inni låg det ett brev fra hver person! Ubeskrivelig verdifullt å ha når man sitter så langt vekke – tusen takk alle sammen, samtidig som det var litt trist, var det utrolig godt og en god trøst.

En annen ting som har fått savnet til å øke er tanken på å snart reise hjem igjen. I sommer da jeg tok farvel med alle sammen var jeg fast bestemt at jeg ikke skulle hjem før oppdraget mitt i Nepal var ferdig i slutten av juni neste år. Men da jeg i forrige uke fikk nye opplysninger om feriedagene våre hadde jeg i løpet av to dager kjøpt en flybillett hjem til Norge til jul. Det har vært rart å omstille seg på å reise hjem på så kort tid, men det har omsider begynt å gå opp for meg. Nå gleder jeg meg til en god dose julestemning, venner, familie og norsk mat! Hver gang vi lager middag sitter jeg og Benedicte og drømmer oss bort i norskematretter vi ikke får laget her nede, og har funnet ut at vi minst må spise to retter for dagen for å komme gjennom alt vi har lyst på. Julegavehandelen er unnagjort på rekordtid, så nå gjenstår bare en snartur innom India og Taj Mahal før jeg er klar for å komme hjem.

Så selv om det kanskje ikke alltid virker sånn, er dere alle veldig savnet! Når til og med Benedicte har begynt å drømme om Bob vet dere at jeg snakker om dere... ;)

Bob er den søteste mopsen til Iselin, hvem klarer å mostå dette??

Storslagen bursdagsfeiring!

Søndag våknet jeg til Benedicte som stod utenfor døra mi halv syv om morgenen med bursdagsgratulasjoner og gave – melkerull, kronestykke i en snor og en fantastisk tegning av turen vår til Poon Hill. Vi spiste bursdagsfrokost på kjøkkenet mens vi la en slag plan for dagen. Forrige uke da de på kontoret fikk høre at jeg hadde bursdag inviterte de seg selv i selskap med norsk mat, så vi hadde ikke noe annet valg enn å diske opp. I tillegg var familien som bor i huset vårt og noen venner fra Kathmandu invitert, og vi forventet over 20 gjester.

Gave fra Benedicte

Frokost: Knekkebrød med makrell i tomat!! =)

Vi var en tur ute og handlet grønnsaker og provianter som vi begynte å skrelle og kutte opp før vi måtte opp til Shuba (nabokonen) for å oppleve bursdagsfeiring på Nepali vis. Oppe på kjøkkenet var det gjort klart på gulvet en matte som jeg måtte sitte på, med lys foran, frukt og andre ofringer. Jeg ble plassert på gulvet og Shuba ofret til gudene for meg før hun gav meg tikka i pannen og gav meg frukt og bursdagsvelsignelse. Så ble jeg overrekt bursdagsgaver og kunne flytte meg opp til bordet for å få enda en frokost. Vi ble servert den ene retten etter den andre, frukt og søtsaker og var godt mette før vi kom oss ned i vår egen etasje igjen.

Vi fikk laget noen liter vaffelrøre og klargjort grønnsaker til blomkålssuppe og lappskaus før vi gikk på kontoret for å jobbe noen timer. Halv syv stod de første gjestene å trippet på trappa – småsøstrene våre fra kontoret! De tre på 5, 7 og 11 er døtrene til en på kontoret og kaller oss for storesøster, lyser alltid opp når de ser oss og er de herligste gullklumpene. De boltret seg i stua mens vi gjorde de siste forberedelsene før resten av bøtteballetten datt inn døra klokka 7.

En full stue...

De neste 45 minuttene raste av gårde. Her i Nepal er matkulturen slik at man spiser mat i en fei og når man er ferdig å spise så går man igjen. Vi serverte blomkålsuppe og lappskaus uten den helt store suksessen. Suppen var ganske rar og lappskausen var det ikke nok smak av! Hehe, de etterlyste også risen som man her er vant til å spise minst tre ganger for dagen. Menmen, vi fikk servert vafler, gelé og fruktsalat og bursdagskaken som Shuba hadde tatt med. Når de var ferdige å spise underholdte Anette og Benedicte med norsk bursdagssang mens de danset rundt meg stående på en stol. Jeg fikk overrakt gave fra de på kontoret før de gikk igjen.

Sisika likte vaflene!

Bursdagskaken fra Shuba

Anette og Benedicte synger og danser, Benedicte var forøvrig en fantastisk god meddelegat denne dagen, og tok super godt vare på meg!

"Bestefar" overrekker gave fra de på kontoret

Sharad og Dwarika var komt fra Kathmandu, og Anette og en kamerat var også på besøk så vi ble sittende igjen i stua. Jeg fikk også ringt hjem i løpet av kvelden. Jeg har hittil ikke hatt ordentlig hjemlengsel mens jeg har vært her nede, men denne kvelden savnet jeg virkelig familie og venner hjemme i Norge selv om vi har fått oss en liten familie her nede.

Fire dager i Himmalayas

Målet for turen vår til Pokhara var en 4 dagers trekking tur til Poon Hill, 3210 meter over havet. Sammen med Sharad og kameraten hans, Umez tok vi sekkene våre på ryggen og satte av gårde i det vakre landskapet.

Sharad, meg, Benedicte og Umez klare for tur

Vi tok taxi halvannen time fra Pokhara til Naya Pul som var startstreken for trekken. Her gikk vi en liten halvtime før vi nådde inn på Annapurna Conservation Area og måtte registrere oss og vise frem trekking permiten. Frem til lunsj gikk turen strålende og vi gikk stort sett bare og studerte naturen og omgivelsene våre. Etter lunsj kom turens hardeste økt – 500 meters oppstigning på to timer eller retter sagt 3700 trappetrinn. Kan gjerne sammenlignes med Stoltzen i Bergen, bortsett fra at den er ferdig på 10 til 15 minutter, mens vi gikk i to timer og med nesten 10 kilo på ryggen! Til tider ganske hat, men vi nådde Ulleri, dagens mål, til slutt!

Pause i trappene

I Ulleri overnattet vi på en lodge. Som tidligere nevnt er det en litt annerledes opplevelse å gå på fjelltur her i Nepal enn i Norge. Overalt langs stiene ligger det små landsbyer, og Annapurna området er såpass mye besøkt i løpet av et år at det ligger restauranter og små ”lodger” langs hele ruta. Vi valgte et koselig lite sted som lokket med god mat og varmt vann! Etter en kjapp, lite varm dusj og litt uttøyning av såre muskler satt vi oss ute på terrassen for å spille kort. Guttene var ivrige etter å lære et norsk kortspill og vi prøvde å forklare best mulig. Det var en ganske morsom opplevelse, spesielt etter hvert når vi skjønte at Umez skjønte mye mer enn han gav uttrykk for rett og slett bare for å terge Benedicte som ble ganske amper utover kvelden. Men kortspillet falt i smak og det ble mye spilling resten av turen.

Benedicte prøver å forklare..

I forbindelse med Tihar går barna her i Nepal noe som kan minne om julebukk i Norge. De går rundt i nabolaget sitt og synger og danser for penger og godteri. Mens vi satt ute og spiste middag denne kvelden kom det flere grupper med barn som underholdt oss.

Guttene sang, danset og breaket

Mens lillebror spilte trommer...

Dag to hadde vi bare 4 timer å gå for å nå Ghorepani, og vi tok det rolig oppover fjellsiden. På veien traff vi britiske Jason som vi adopterte inn i gruppa vår og gikk med oss resten av turen. Fremme i Ghorepani slappet vi av utover kvelden og forberedte oss på en tidlig start neste dag for å bestige Poon Hill og få med oss soloppgangen.

Ikke alle velger å bære sitt eget utsyr og langs hele ruta traff vi på "porters" som bærte de utroligste tyngdene. Mange av disse bærer også opp provianter til de ulike lodgene og restaurantene

Halv fem begynte dag tre, da var det bare å kle på seg det man hadde av superundertøy, vindbukse og jakke, lue og hansker, ta på seg hodelykt og gå de siste hundre meterne opp til Poon Hill. Poon Hill er en av de mest besøkte toppene i Annapurna og vi fikk bokstavelig talt i turistkø for å nå toppen. Da vi var omtrent halvveis er jeg sikker på at køen strakk seg fra toppen til bunnen. Vi vurderte flere ganger å finne vårt ”eget” utsiktspunkt på veien for å slippe unna alle menneskene da vi egentlig var ganske fornøyde med utsikten. Glade var vi da vi kom til topps og enda flere fjell åpenbarte seg. Synet kan rett og slett ikke beskrives – det var helt fantastisk! Etter hvert kom sola frem og farget himmelen og lyste opp åttetusenmeters toppene! Selv om jeg nok helst hadde sett at alle de andre menneskene ikke var til stede var det en enorm opplevelse.

Alle menneskene på vei opp

Fornøyd med å være 3210moh

Umez, meg, Benedicte, Jason og Sharad

Etter at fjellene var foreviget på kameraet og vi hadde tatt alle mulige gruppe og individuelle bilder begynte vi nedstigningen til Ghorepani hvor frokosten ventet på oss. Vi pakket sekkene, fikk tikka og begynte dagens økt. Vi trodde vi var litt urealistiske da vi begynte en tur som var anbefalt over to dager i løpet av en dag, men vi klarte kom frem til slutt. Vi var ikke fremme i Gandruk før halv syv, og klarte så vidt å finne oss et rom for kvelden. Det var en utrolig hard dag og alle var helt utslitte. Spesielt Benedicte tok den helt ut denne dagen og klarte så vidt å gå de siste meterne til lodgen. Vi overvurderte oss selv litt i det meste laget, men siden vi måtte helt ned i løpet av fredagen ville vi komme lengst mulig før vi tok kveld.

og vi gikk og vi gikk og vi gikk...

Siste dag var det flere som slet med å komme seg ned til frokostbordet og det var mange stive muskler ute å gikk. Vi kom oss omsider ned, selv om vi brukte veldig god tid. Trøtte og slitne kunne vi se tilbake på en fantastisk tur selv om ikke alle helt klarte å se gleden i den der og da!

Anbefaler alle å ta en titt på bildene fra turen i sin helhet på følgende link:

Trekking

Poon Hill

Én dag i Pokhara!

Pokhara er den nest største byen i Nepal, og er omringet av fjellene og ligger idyllisk til ved den nest største innsjøen. Hovedgaten ligger langs vannkanten med flust av restauranter, butikker og utesteder, og har rene Syden stemningen. Vi hadde én dag i Pokhara før vi beveget oss oppover fjellandskapet og prøvde å utnytte den til mest mulig sightseeing.

Etter å ha vært innom hotellet med bagasjen vår spiste vi frokost på en restaurant ved innsjøen. Her spiste vi alt for mye mat mens vi nytte utsikten over innsjøen og fjellene som ruvet i bakgrunnen. Vi ruslet videre langs innsjøen og ble stoppet av to tibetanske flyktninger som ville selge oss smykker. Vi satt oss ned for å se hva de hadde å by på og plukket ut noen smykker som vi betalte alt for mye for selv om vi prutet de ned et godt stykke (oppdaget vi senere på dagen). Så gikk vi opp i hovedgata for å finne en taxi som ville kjøre oss til Devi's Falls.

Devi’s Falls er en ganske stor foss et lite stykke utenfor Pokhara, men den fikk ikke vist oss fra sin beste side da vannstanden var ganske lav. Fossen har fått navnet sitt etter en sveitser som datt ned i fossen og dro kjæresten med seg i fallet.

Etter fossen tilbudte taxisjåføren å kjøre oss til World Peace Pagoda, vente på oss for så å kjøre oss tilbake til Pokhara for 1000rps (ca 80kr), noe vi syntes hørtes ut som en bra deal og takket ja. Veien til World Peace Pagoda bryter av hovedveien etter et stykke og fortsetter bratt oppover en grusvei ikke egnet for andre biler enn de med firhjulstrekk. Taxiene her i Nepal er bitte små og hvite (ikke spør meg om merke.. :P), og er i våre øyne på ingen måte egnet til å kjøre oppover denne veien. Vi var ganske overrasket over at han bega seg ut på veien, og klamret oss fast i setet og var enda mer overrasket over at vi hadde komt oss helt opp da vi åpnet øynene igjen.

Pagodaen ligger på en høyde over innsjøen på motsatt side av fjellene og gav oss utsikt utover hele Pokhara. Pagodaen var bygd av Japanske Buddhistiske munker for å fremme verdens fred, og står som en ruvende hvit bygning i det ellers grønne landskapet.

Utsikten over Pokhara

Taxien...

Tilbake i Pokhara måtte vi innom hotellet med dagens shopping før vi gikk ned mot innsjøen for å ta en båttur og besøke et tempel ute på en liten øy, Varahi Mandir. På fastlandet var vi innom et apotek for å få joddet og plastret kneet mitt (forklaring se forrige innlegg) før vi kunne sette oss ned på en restaurant. Utpå kvelden kom Sharad til byen og vi traff han og kameraten Umez som også skulle være med oss på tur.

Turens Topp Ti

1. Å stå på toppen av Poon Hill, 3210 moh, og se sola komme opp bak fjellene
2. Da jeg presterte å trakke i den største kuskitsmørja i bare flippflopps
3. I løpet av første natta i Pokhara ble jeg vekket av Benedicte som trodde jeg laget noen fuglelignende lyder og ville at jeg skulle være stille. Jeg kunne betrygge henne med at det ikke var meg, men en fugl eller apekatt som var inne på rommet vårt før jeg la meg til for å sove igjen
4. Da vi leter etter en restaurant i hovedgata i Pokhara og får beskjed om at den ligger ”5 trær lenger nedi gata”
5. Ute i båt på innsjøen i Pokhara, prøver jeg å kutte en ananas men kniven sklir og jeg kutter en bit av kneet mitt i stedet. Han som rodde båten ble kjempe bekymra da han såg alt blodet og ville sende meg på sykehuset. Jeg nøyde meg med å gå på apoteket og få kneet dynket i jodd



6. Midt oppi fjellene står jeg å ser på smykker i en bod da jeg finner et ganske spesielt smykke – et norsk kronestykke i en sølvkjede! Den dyreste krona jeg har sett, da selgeren skulle ha rundt 200 norske kroner for smykket!
7. Nye familieforhold fra turen: Meg og Benedicte ble spurt om vi var mor og datter (Jeg vil helst ikke vite hvem som er hvem), Jeg og Benedicte ble spurt om vi var i slekt med Jason, en tilfeldig brite som gikk med oss i noen dager
8. Etter to døgn uten dekning på mobilen ringer mobilen til Umez halv 6 om morgenen når vi er på vei opp til Poon Hill
9. Her i Nepal er folk generelt veldig lave, og Umez ble ekstra fascinert av et relativt høyt par fra Nederland. På Poon Hill tok han et bilde av dem med mobilen som han viste stolt frem og omtalte som ”The Tall Couple”
10. Den litt eldre taxisjåføren som hadde et svært bilde av Avril Lavigne i taket av bilen sin!

Innenlandsflygning

Å fly innenlands i Nepal er ikke helt som å fly i Norge. Som nevnt i forrige innlegg har vi hatt en uke fri fra jobb pga festivalen Tihar, og mandag morgen flydde vi derfor til Pokhara, en 45 minutters flytur vest for Kathmandu.

Vi hadde god tid da vi møtte opp på flyplassen i Kathmandu for å ta flyet vårt halv åtte. Det var null kø og vi fikk betalt flyplassavgiften og sjekket inn i en bod i en fei. Vi gikk videre til sikkerhetssjekken som bestod i spørsmål om vi hadde med oss lighter, våpen eller eksplosiver i håndbagasjen. Vips så var vi inne i ventehallen, mye tidligere enn forventet. Vant med sjekk av identitet opp til flere ganger, registrering av fingeravtrykk, skanning av bagasje, begrensinger på flytende væske og gjerne en kroppsvisitering, hadde vi satt av unødvendig god tid på flyplassen.

Inne i hallen var det bare å sette seg ned og vente på at vårt fly skulle bli ropt opp. I disse dager er det utrolig mange turister her i Nepal og det letta kontinuerlig fly fra bakken mot både Pokhara og Everest regionen. Det var kun en gate som var tatt i bruk, og hvert tiende minutt kom det en mann ut og annonserte hvilket fly som skulle ta av nest. Det var ikke noe høytaleranlegg så man måtte følge nøye med når avgangen nærmet seg. Like før flyet egentlig skulle ta av ble det endelig vår tur til å stue oss inn i en buss og bli kjørt ut på rullebanen til flyet vårt. På veien måtte vi stoppe og hekte bagasjen på bussen for å ta den med ut til flyet!

Ute på rullebanen stod propellflyene på rekke og rad og ventet på oss.

Noen av flyene holdt på med dagens rengjøring – med vann i bøtter og en god gammeldags kost!

Vel oppe i lufta tok det ikke lang tid før fjellrekkene åpenbarte seg for oss. Vi flydde over skyene og på høyde med de 7-8000 meter toppene. En helt fantastisk flytur!

Første møte med Pokhara var fjelltoppene som låg i horisonten like bak flyplassen.

Fra flyet måtte man gå langs en gangvei til ankomsthallen.

Benedicte venter spent på bagasjen ved "rullebåndet"

Bagasjen ble bært inn til bagasjeutleveringen