Ni måneder som fløy forbi...

Her kommer to filmer som oppsummerer våre ni måneder i Nepal, både jobbmessig og noe av det andre vi har opplevd! =)

Hjemkomstseminar

Som dere sikkert har fått med dere, så går oppholdet mitt i Nepal mot slutten, og jeg er snart på vei hjemover. Når jeg kommer til Norge skal jeg sammen med alle de andre supre, flinke, fleksible og engasjerte Ungdomsdelegatene fra både Norge og utlandet holde presentasjon om oppholdet mitt som Ungdomsdelegat.

Dette er en unik sjanse for å få et bedre innblikk i hvordan jobben og oppholdet har vært! Benedicte og jeg er førstepar ut og skal presentere Tirsdag 16.juni 09:00 i Hausmannsgate 7.

Velkommen er dere alle! =)

For å lese mer om hjemkomstseminaret og se fullstendig program kan du trykke her

Portforbud i Banepa...

I helgen har vi vært i Kathmandu. Søndag holdt vi presentasjon av arbeidet vårt som Ungdomsdelegat i Kavre, på hovedkontoret før vi ble kjørt hjem av en Røde Kors bil. Tidligere på dagen hadde vi hørt rykter om Bandha, men en kjapp telefon til ”trafikktelefonen” avkreftet dette.

I det vi begynte oppstigningen til distriktsgrensen til Kavre minket trafikken betraktelig, og mengden politifolk i veikanten økte etter hvert som vi nærmet oss. Vi skjønte med en gang at noe ikke var helt som det skulle. I det vi kom opp til ”grensen” ble vi stoppet av en stor gjeng polstret og bevæpnet politimenn.

Atter en gang fikk vi se den sterke rollen Røde Kors har i Nepal, og den respekten det har. Det var innført portforbud i Banepa fra klokken 2, og klokken var nå ti over to. Siden vi kom i Røde Kors bil fikk vi lov å bli kjørt hjem, med nødlysene blinkende og kjørende så fort som mulig.

Det var en merkelig følelse å komme kjørende langs hovedgata i Banepa. Gatene var øde, alt var lukket og stengt, og ikke et menneske å se utenom politimennene. Gaten var full av mindre og større steiner, som tydelig hadde blitt kastet frem og tilbake.

Vi kom oss hjem og innendørs, hvor vi måtte oppholde oss resten av dagen. Tidlig søndag hadde det blitt erklært Bandha i Banepa. Butikkeierne, som begynner å bli lei av bandha, protesterte og nektet å stenge butikkene sine. Dette hadde ført til et stort opprør og sammenstøt mellom butikkeierne, de som hadde kalt streiken og politistyrker. Politiet brukte til slutt tåregass og erklærte portforbud for å få kontroll over situasjonen.

I dag er det igjen erklært streik i Banepa, og situasjonen er usikker fremover. Vi har bare to dager igjen i Banepa før vi ”flytter”, og avskjedprogrammet som er planlagt i morgen henger i en tynn tråd. Jeg håper virkelig at situasjonen ordner seg. Det er vanskelig nok å reise fra Banepa etter ni måneder, men å måtte reise uten å si ordenlig hade til folk vil være helt forferdelig.

Ellers er dagene travle med å avslutte alt det vi har startet, si hade til menensker og steder, og å prøve å få plass til alle tingene mine hjem i baggen min og til å bli de 30 kiloene jeg kan ta med. Jeg har lenge innsett at jeg ikke kan ta med alt, og har hatt en stor utsortering i klær, sko og vesker. Heldigvis har jeg mange jeg vet setter utrolig stor pris på å få mine brukte ting.

Ukens Ti!

Tiden min i Banepa og Nepal begynner å renne ut. Baggen min er kommet frem på gulvet og jeg har begynt å sortere ut hva som skal hjem og hva som skal leve videre i Nepal, jeg har begynt å spise mine siste måltider på yndlingsrestaurantene i Kathmandu, ta bilder av alt det det ikke allerede er bilder av, tilbringe ekstra mye tid sammen med alle de menneske jeg har blitt så utrolig glade i, og å se frem til en sommer i Norge, glede meg til alt det jeg skal gjøre, spise og alle menneskene jeg skal treffe. I tillegg har vi begynt å tenke på alt det vi kommer til å savne og ikke savne ved Nepal. Ukens ti, blir derfor ”Ti Ting jeg ikke kommer til å savne ved Nepal”:

1. Trafikken – her finnes ingen synlige regler, tut og kjør og håp på det beste, første mann til mølla gjelder. I tillegg kan 30 kilometer ta alt fra 45 minutter til tre og en halv time å kjøre
   
   
2. Forurensingen i Kathmandu – det ligger som et skydekke over byen, når jeg renser huden min etter en dag er bomullsdotten svart, jeg vil ikke en gang tenke på hvordan lungene mine ser ut
   
   
3. Bandha – Lammelsen av samfunnet for alle mulige slags grunner, å ikke komme seg dit man skal, at butikken er stengt når vi trenger dopapir og ikke kunne gjennomføre kurs slik planlagt
   
   
4. Ustabilt internett – at nettet faller ut i tide og utide, å måtte restarte alt hvert femte minutt, å ikke ha internett fordi regningene ikke er blitt betalt, å bruke alt for lang tid å lese nettaviser, å ikke kunne laste opp bilder, å ikke kunne se filmer +++
   

   

   Selv om vi har hatt rolige dager på kontoret har vi underholdt oss selv!

5. Loadshedding – kvelder i tussmørke uten TV eller PC, å ikke få gjort noe fornuftig på jobb fordi man ikke har strøm, at strømmen går midt i en presentasjon eller gjennomføre kurs kun opplyst av et stearinlys, (på det meste hadde vi 18 timer strømsparing for dagen i vinter)
   
   
6. Søppelet som er OVERALT og som kastes OVERALT, om det være seg i gata, på fjellet, i elva eller ut stuevinduet (fortalte jeg om da vi hadde besøk og serverte godteri og ungene kastet papiret ut stuevinduet vårt (?!!) )
   

   

   Elven (eller skal jeg si bossplassen?) som renner gjennom Kathmandu

7. Gatebarna i Kathmandu med sine bedende øyne og tomme hender, som jeg har lært meg å overse og fint si ”paysa chaina” (= jeg har ikke penger) uansett hvor mye de maser og klenger på deg, og uansett hvor vant jeg har blitt til det så stikker det litt inni meg hver gang over hvor lett jeg klarer å bare gå forbi
   
   
8. Nepali time – å ikke kunne begynne et kurs før tidligst to timer etter det man har planlagt, å få høre ”nå drar vi” eller ”om fem minutter” så sitter du der fortsatt halvannen time senere
   
   
9. Mangel på sosiale muligheter om kvelden – at ingenting foregår etter mørkets frembrudd, å ikke kunne stikke på en kafé, gå på besøk, gå på treningssenteret, gå på kino +++
   
   
10. Bussturer til Banepa – små, trange busser hvor alt for mange mennesker stues inn, vi har stort sett alltid mye bagasje som skal balanseres mellom ben og på fang, i tillegg til at man gjerne får plassert en liten unge på fanget

Ikke alle er så heldig at de får plass inni bussen da...

1 - 2 - 3 - HOPP!!!

Stemmen bak meg hadde begynt å telle ned; ”one…. Two…”. Jeg var fortsatt opptatt med å snakke til kamera, hadde ikke rukket å se ned, men armene var på plass. Jeg ble plutselig oppmerksom på stemmen bak meg ”three.. – JUMP!!”. Og som sagt så gjort, jeg kastet meg utenfor og startet hylet.

Lørdag reiste vi til Last Resort, som ligger forbi Banepa mot grensen til Tibet. Her stod strikkhopp og ”canyoning” på programmet. Ja, du leste riktig – strikkhopp. Her ligger nemlig Asias høyeste strikkhopp, 160 meter over Bhotekosi elva, og jeg klarte ikke å la sjansen til å kaste meg utenfor en hengebro gå fra meg.

Sommerfuglene jobbet effektiv da vi satt på bussen fra Kathmandu til Last Resort. Da vi gikk over hengebroen til Last Resort, hvor jeg noen timer senere skulle kaste meg utenfor, kriblet det enda mer. Jeg måtte stoppe opp og se de 160 meterne ned til bakken. Var jeg virkelig klar for dette?

Ett stykke ned ja....

Etter brief med veiing og informasjon om riktig hoppemetode ble vi delt inn i to hoppegrupper. Jeg kom i gruppe to, og kunne derfor stille meg opp og se på de første hoppene. Det var uvirkelig og rart å bli ropt opp på broen da det ble vår tur. Vi var vel rundt 15 personer som stod og ventet på tur – og jeg ble en av de siste til å hoppe. Hoppet og avstanden såg helt annerledes herifra enn fra sidelinjen, og jeg var vel fortsatt ikke sikker på om jeg ville klare å gjennomføre.

Etter en god del venting begynte det å bli surt og kaldt på hengebroen, det blåste og småregnet en stund før det virkelig begynte å pøse ned. Før det ble min tur var jeg gjennomvåt, kald og lei av å vente. Jeg satt meg ned og fikk strikken rundt beina, det eneste jeg tenkte på å spørre om mens jeg satt der var hvor lang tid det ville ta å gå tilbake igjen til ”leiren”.

Da jeg var fastspent, og det hadde blitt sjekket og dobbeltsjekket at alt var riktig gjort for seg kunne jeg gå ut på rampen. Det var vått og glatt, men jeg hadde en mann i ryggen som holdt meg fast. Sakte, sakte fikk jeg beskjed om å bevege meg mot kanten, samtidig som jeg kjente at strikken dro meg nedover, jeg var sikker på jeg skulle falle utenfor.

”One-two-three-JUMP!!” Det er ikke mye man rekker å tenke i det man faller i fritt fall mot bakken i ca 3 sekunder. Det eneste jeg rakk var hvert fall å skrike. Følelsen er ubeskrivelig og uvirkelig. Det var helt rått. I det jeg spratt opp og ned på bunnen klarte jeg heller ikke tenke så veldig mye mer, og i det jeg ble løsnet fra strikken og begynte på bakken oppover måtte jeg si til meg selv flere ganger hva jeg faktisk hadde gjort.

Avslapping i Pokhara

Forrige mandag satte vi oss atter en gang på bussen til Pokhara. Vi liker Pokhara. Pokhara er avslappende, varmt og herligt! Ungdommen vi har jobbet med i Kavre har hatt eksamener og skolefri så vi har hatt rolige dager på kontoret, og bestemte oss for å ta ut den siste uken vår med ferie.

Utsikt fra hotellet

Vi sjekket inn på et nydelig hotell i åssiden med utsikt over Pokhara og innsjøen, med basseng! Det ble noen skikkelig late dager på bassengkanten og på Lakeside i Pokhara uten å gjøre så alt for mye fornuftig. Skikkelig deilig å koble helt ut.

Ene dagen bestemte vi oss for å prøve paragliding over Pokhara. Selv om vi var uheldige med været og det var lite vind var det helt fantastisk! Selv Benedicte som har høydeskrekk og var rimelig skeptisk til opplegget likte det.

Klar for å fly fra Sarangkot

På vei utfor

Benedicte kommer inn for landing

Dhal Bhat

Dhal Bhat er det måltidet som spises mest her i Nepal. Minst to ganger for dagen – først til ”frokost” i ni tiden, og så til ”middag” i syv-åtte-ni tiden på kvelden. Dhal er en slags linsesuppe, og bhat er ris. Dette serveres sammen med ulike grønnsaks-curryer og råe grønnsaker.

Lørdag var Benedicte og jeg hjemme hos Umita og Sanu for å lære oss å lage Dhal Bhat. Det var en super hyggelig dag, og forhåpentligvis sitter noe igjen slik at vi kan lage Dhal Bhat i Norge når Nepal-savnet blir for stort!

Vi hjelper mammaen til Sanu med å kutte grønnsaker

Umita

Kokkelering...

Potetcurryen

Dhal Bhat smaker best når den spises med fingrene!

Etter middagen var det klart for litt spilling

Mammaen til Sanu på taket...

Ukens Topp Ti! =)

1. Shyam som sitter og spiser, og griser ketchup på buksa si. Ingen fare – han reiser seg, går bor til vinduet, tar tak i gardina og tørker av buksa!
2. Bijay som ringer kvart på syv om morgenen og lurer på om han kan komme innom en tur
3. Den kuleste gamle mannen som var med oss på 8.mai feiringa med de feteste solbrillene.
4. Å sitte på bussen og oppdage at den lille gutten som står og roper hvor bussen skal og fungerer som en slags innkaster har et Røde Kors Ungdom nøkkelkjede rundt halsen.
5. Å holde kurs for 20 lærere og bli kalt ”Marina-miss”
6. Å komme opp til Røde Kors huset en kveld og oppdage at det er utendørsdiskotek rundt dammen der oppe. Ville tilstander hvor barn, ungdom og voksne danser sammen for å feire en lokal festival.
7. Å stå på kontoret mens Benedicte er på kurssenteret og ikke få tak i henne på tlf, så jeg ringer Shyam i stedet som alltid har telefonen i bukselommen og aldri på lydløs. Jeg; ”Hei Shyam, Hvor er du?” (hører at det er mye bråk i bakgrunnen) ”Jeg er på kontoret” ”Er du på kontoret? Hva gjør du der?” ”Jeg måtte bare innom en tur, jeg kommer opp på kurssenteret snart” ”Men Shyam, jeg står på kontoret, og her er ikke du” Shyam litt i stuss; ”Ja, nei, altså jeg er på vei, jeg er der om en liten stund…”
8. At låsen til stua igjen går i vranglås og hele låsen forsvinner inn gjennom døren, og sønnen til husverten må skubbes gjennom det lille vinduet over døren.
9. Å sitte i aulaen på Universitetet og høre på skriking og hoiingen til studentene som om man var i en ungdomsskole klasse
10. At den politiske situasjonen har roet seg (bank i bordet) og bi kan ta en uke ferie og reise til Pokhara for å sole oss og slappe av! =)

Hurra for 17.mai!

I dag har vi feiret 17.mai hjemme hos ambassadøren her i Nepal. Dagen begynte grått, men etter litt veiving med flagget og roping av hurra tittet sola frem på en skyfri himmel! Vi har gått i tog med korps som har spilt norske sanger med en nepalsk vri, de som spiser pølser har spist pølser, jeg har spist potetstapp og lomper med ketchup og sprøstektløk, det har vært kaker, is, 17.mai tale, flaggheising, hilsen fra Kongen, Ja Vi Elsker, leker for barna og leker for voksne. Selv om vi er langt vekke fra Norge, og bunaden har blitt byttet ut med sommerkjole, har dagen stor sett inneholdt de viktigste elementene ved en vellykket 17.mai feiring.

De som bor i området rundt ambassadøren har vært fall fått en opplevelse – en gjeng med hvitinger som har gått i tog og veivet med et fremmed flagg. Selv om parader og korps er daglidags her, må de ha tenkt sitt…

Korpset avsluttet med en nepalsk folkevise og dans

17.mai tale

Nøytralitetens vanskelige men viktige side

Røde Kors har syv grunnleggende prinsipper. Syv prinsipper som former organisasjonen, begrenser den og forplikter den. De gir organisasjonen rammer, verktøy å jobbe med og mål å realisere. Disse syv prinsippene er lik for alle Røde Kors og Røde Halvmåne foreninger over hele verden.

For 150 år siden da Henry Dunant vitnet slaget ved Solferino så han behovet for en nøytral humanitær hjelpeorganisasjon. En organisasjon som ikke tar standpunkt i konfliktene, men som kun er tilstede for å hjelpe ofrene. Nøytralitet er fortsatt et av de syv prinsippene til Røde Kors. Et av de prinsippene som gjør Røde Kors til den største humanitære organisasjonen i verden.

Jeg har mange ganger diskutert med andre om akkurat dette prinsippet. Mange skjønner ikke hvordan og hvorfor Røde Kors velger å holde seg nøytral i enhver situasjon og konflikt. Å aldri ta en side eller et standpunkt. Men det blir feil å si at Røde Kors aldri tar en side – for det gjør de. De tar bare ikke side med en ”side”, de tar parti med de svake, de som lider, de som trenger hjelp.

Den siste uken har jeg fått oppleve på nært hold hvor viktig nøytraliteten er, men også hvor vanskelig det kan være å holde seg nøytral. Da det ble uenigheter i regjeringen på søndag og politisk anspente dager fulgte, endte Nepal i en politisk krise. Nepal Røde Kors kunne da ikke kommentere konflikten eller ta et standpunkt i den aktuelle saken. De kunne ikke si at den ene eller andre siden handlet riktig, at de støttet det ene partiet mer enn det andre. Jeg, som ungdomsdelegat for Røde Kors, kunne ikke skrive om hvem som gjorde riktig eller galt i bloggen min. Da jeg blogget om situasjonen tidligere i uken, måtte jeg lese gjennom innlegget mitt flere ganger for å sikre meg at jeg ikke hadde tatt parti – valgt en side.

Da det svirret rykter om militærkupp og situasjonen var på sitt mest ustabile var jeg aldri bekymret for min egen sikkerhet. Dette på grunn av det ryktet og den respekten Nepal Røde Kors har opparbeidet seg i Nepal. Når jeg forteller fremmede at jeg jobber for Røde Kors nikker de anerkjennende. Røde Kors er nøytrale, og det vet de aller fleste. Under den 10 år lange konflikten som for bare noen år siden ble avsluttet her i Nepal, levde Røde Kors opp til sitt rykte. De tok ikke parti med verken opprørsstyrkene eller regjeringsstyrkene. De tok parti med ofrene, og var til stede for dem.

Å være nøytrale i en konflikt betyr at man slipper til overalt. Men å være nøytral forplikter også. Det betyr at man må gjøre noe med denne tilgangen, og gjøre seg fortjent til den. Man må hjelpe dem som trenger hjelp, og det er her et av de andre prinsippene til Røde Kors kommer inn – upartiskhet. Å hjelpe alle mennesker uavhengig av hvilken nasjonalitet, religion, etnisitet, politisk tilhørighet eller rase vedkommende har. I likhet med i mange andre konflikter var Røde Kors en av de organisasjonene som hadde tilgang til hele Nepal under konflikten. Som slapp til overalt med sin nødhjelp, som fikk lov til å dele ut mat i okkuperte landsbyer og utføre førstehjelp på de skadde – både sivile og soldater, uansett hvilken side de tilhørte.

I går var jeg på besøk i et fengsel. Jeg var ikke på besøk som personen Marina, men som Røde Kors frivillige Marina. Dette bærer med seg begrensninger og forpliktelser. Fengselet var lite og det var ikke vanskelig å komme inn. Men likevel begrenser det seg hvor mye jeg kan ”offentliggjøre” av det jeg har sett. Jeg kan ikke skrive et lengre blogginnlegg om forholdene der – ikke så lenge jeg var der som Røde Kors frivillig. For hva skjer da neste gang jeg har lyst til å reise på besøk?

Hvert år besøker den Internasjonale Røde Kors Komiteen (ICRC) fengsler over hele verden for å snakke med fangene og sjekke forholdene i fengslene. Selv om jeg bare har opplevd en liten brøkdel av det en delegat fra ICRC opplever mens de er på fengselsbesøk klarer jeg ikke la vær å tenke i likhet med mange andre: Hvor vanskelig må det ikke være å se det man ser og ikke kunne gå ut til offentligheten og fortelle om dette? Få litt mediablest rundt det hele og få verdens øye på saken. Samle alle som mener at forholdene burde bedres for så å holde en massiv demonstrasjon utenfor fengselet? Men hva oppnår du med det? Kanskje forholdene bedres der og da, og for den spesifikke fangen du besøkte, eller den spesifikke avdelingen. Men hva skjer neste måned når du vil på nytt besøk til fangen. Tror du fengselet slipper deg inn? Kanskje, hvis forholdene er bedret, at du får besøke den samme fangen, men du får neppe besøke nye.

ICRC arbeider på den måten at de gjennom observasjon og samtaler med fangene redegjør for forholdene i fengselet, registrerer nye fanger, gir fangene en mulighet til å kommunisere med omverden gjennom Røde Kors Meldinger og en nøytral part å snakke med. Her er nøytraliteten viktig igjen på flere måter, for Røde Kors velger ikke ut hvilke fanger de ønsker å snakke med og ikke snakke med. De går ikke gjennom fangelistene og plukker ut de fangene man føler sympati med. De snakker med alle fangene de får tilgang til. De er et medmenneske for dem uansett hvilken grunn det er for at de befinner seg der de er. Når de kommer ut av fengselet fortsetter de å holde seg nøytrale. I stedet for å gå til media med sine funn, har ICRC en dialog med myndighetene om forholdene i fengselet, og hva de mener burde forbedres.

Nøytraliteten kan ofte være vanskelig å overholde. Bare tenk selv hvor vanskelig det ville vært for deg å holde deg nøytral på en fotball kamp der laget ditt spiller. Dette kan sammenlignes med en konflikt som oppstår der du lever, en konflikt som gjerne har gått utover nær familie og venner. Det står stor respekt av mennesker som er frivillige i Røde Kors i slike situasjoner, som klarer å legge sakens politiske eller religiøse form til side, og kun fokusere på de som trenger hjelp. Uten en nøytral organisasjon som Røde Kors ville lidelsene og tapene i en konflikt være mye større enn de er i dag.

I dag feirer Røde Kors over hele verden den Internasjonale Røde Kors Dagen - en markering av Henry Dunant sin bursdag. Støtt opp om denne feiringen, støtt opp om Røde Kors - og viktigst av alt støtt opp om alle de frivillige som legger sine personlige syn og meninger til side for å hjelpe dem som virkelig trenger det! For uten alle disse frivillige, som klarer å holde seg nøytrale, hadde ikke Røde Kors hatt den rollen den har i dag som verdens største humanitære organisasjon.

Noen timer i fengsel...

I dag har jeg vært i fengsel. Nei jeg har ikke begått noen lovbrudd, og jeg har heller ikke blitt uskyldig anholdt. Jeg reiste til fengselet i Dhulikel helt frivillig, sammen med en gjeng andre frivillige. En Buddhistisk organisasjon som jobber for å bedre fangenes vilkår i fengselet ønsket å ha en blodgivningskampanje for ansatte og innsatte.

Jeg brukte den lille nepalien jeg etter hvert har lært meg til å hjelpe til å registrere de som ønsket å gi blod, ta bilder og ellers små praktiske ting. Jeg fikk også muligheten til å snakke mer med ildsjelen bak initiativet. En utrolig ressurssterk mann som har fått med seg en gjeng med frivillige. De holder ulike tiltak for de innsatte for at de skal ha en bedre hverdag mens de sitter inne, og for å forberede dem på livet utenfor veggene. Etter noen timer i fengselet ser jeg godt behovet for at noen driver slike typer aktiviteter, og det er skremmendes å høre at forholdene har blitt betydelig bedret etter at de begynte å jobbe der.

Etter at 55 poser med blod var fylt opp fikk vi servert te og snacks før jeg fikk omvisning i resten av fengselet. Dette var en sterk opplevelse, og jeg kan trygt skrive under på at fengsel i Nepal ikke er et trivelig sted å være. Jeg har glad for at jeg kunne begrense mitt besøk til bare noen timer.

I dag har fangene fått muligheten til å gjøre noe meningsfullt. De har gitt av sitt eget blod, for å redde andre.

Tilbake i Banepa igjen...

Home sweet home...

I går kom vi oss omsider tilbake til Banepa igjen. En uke etter vi dro, og bare tre dager etter vi hadde planlagt å dra tilbake igjen. Vi har hatt tre ekstra netter på hotell, og jeg kan trygt si jeg er metta av Thamel for denne gang.

Thamel er turiststrøket i Kathmandu. Stedet der stort sett bare turister oppholder seg. Jeg har flere nepalske venner som bor i andre deler av byen, som har hatt sitt første besøk til Thamel sammen med meg og Benedicte. Her er det samlet restauranter av vestlig standard, hoteller i alle prisklasser og uendelig med ”turistsjapper” hvor du får kjøpt alt fra absurde suvenirer, trekking utstyr, det nyeste på dvd-fronten til de merkeligste klærne du ikke kan skjønne at noen kan kjøpe før du ser noen komme rundt neste gatehjørne ikledd det. I tillegg er det masete gateselgere som henger etter deg, uttallige gatebarn med bedende øyne og alt for mange turister.

Etter å ha vært mer enn en uke i Banepa i strekk begynner vi å kjenne dragningen mot Kathmandu og Thamel igjen. Men etter å ha spiste ute en eller to ganger, kjøpt nye filmer og tv-serier, og handlet toalettsaker er det liksom nok. En uke blir rett og slett for mye…

Noe av utvalget i Thamel...

Tirsdag morgen kom beskjeden om at situasjonen var såpass rolig at vi kunne reise hjem til Banepa igjen – bilen ville komme og hente oss innen en halvtime. Vi kastet oss rundt og hadde nesten fått pakket sammen alle tingene våre da telefonen ringte på ny. Det var portforbud i Baktapur og vi måtte bli enda en natt i Thamel.

Er det ikke det ene så er det det andre... I Baktapur hadde en 17 år gammel gutt blitt påkjørt og drept dagen i forveien, så lokalbefolkningen og familien hadde tatt saken i egne hender og hevnet seg ved å sette fyr på en god del lastebiler, noen motorsykler og to mursteinsfabrikker. Opprøret og streiken der hadde ingenting å gjøre med den politiske situasjonen.

Etter at vi kom hjem i går leste jeg på nett at det hadde vært stort opprør i Kathmandu igjen. Vi merket ingenting til det da vi kjørte ut av byen, så vi har nok komt oss ut akkurat i tide. Her i Banepa er det like rolig som det har vært hittil, og slik håper jeg det holder seg. Selv om det fortsatt er et anspent forhold mellom de ulike partiene, og de må bli enige om hvordan de skal danne en ny regjering, håper jeg de klarer å komme til enighet på møterommene, uten å ta kranglingen ut i gatene. Situasjonen er likevel ustabil og uforutsigbar, så vi må bare fortsette å krysse fingrene og være ekstra oppmerksom, spesielt mens vi er i Kathmandu. Heldigvis kan hverdagen fortsette foreløpig...

Dagen som begynte ganske vanlig...

Dagen i går begynte slik som de aller fleste dager i Nepal, eller det vil si nesten. Det tordnet og regnet tidlig om morgenen, og det er ikke ofte vi har slikt vær. I helgen har vi vært i Kathmandu, og skulle benytte dagen på en internettkafé for å skrive rapporten vår før vi reiste tilbake til Banepa utpå ettermiddagen.

Det hadde ikke gått mange timene da Bipul (kontaktpersonen vår i Nepal Røde Kors) ringte. Forsvarssjefen hadde fått sparken. Det har lenge vært spekulering i om dette ville skje eller ikke, og det er store interne uenigheter i regjeringen om den rette avgjørelsen har blitt tatt. Mange politiske partier er uenige, og forlot det ekstraordinære møtet i protest, eller lot rett og slett være å møte opp! Dette blir det uro av, og vi får beskjed om å bli værende i Kathmandu på ubestemt tid – det er ikke trygt for oss å reise til Banepa.

Dagen i går ble tilbrakt på internettkafé sittende å trykke på ”refresh”-knappen på de største nepalske nyhetssidene som skriver på engelsk. Det var vanskelig å konsentrere seg om så mye annet, når fremtiden til et land som allerede står i en skjør posisjon står på spill. Hva vil skje? Vil det bli stort opprør? Vil det bli militærkupp? Vil det hele blåse over i løpet av få dager?

Det gjelder å krysse fingre og tær og håpe på en rask og fredelig løsning på situasjonen. For min egen del er jeg ikke bekymret for min egen sikkerhet, jeg har en stor og anerkjent organisasjon i ryggen som tar min og Benedicte sin sikkerhet på alvor. Vi har fortløpende kontakt og restriksjoner på hva vi har lov til å gjøre og ikke. Nå gjelder det å holde seg i ro, være på vakt og holde en lav profil. Men det jeg er bekymret for er hvordan dette vil påvirke Nepal – det vakre landet som akkurat har begynt å få i gang turistindustrien etter mange år med borgerkrig, alle menneskene dette vil påvirke og gå utover, og den fredsprosessen det er inne i.

Rundt om i Kathmandu i går var det demonstrasjoner, opptøyere og uroligheter da de ulike partiene tok til gatene for å ytre sitt syn på det som hadde skjedd. Det oppstod enkelte sammenstøt mellom de to opposisjonene. I Thamel (turiststrøket) er stemningen som vanlig. Rickshaw-kjørerne, gateslegerne, gatebarna og turistene er på plass. Livet her er foreløpig uberørt, og det virker nesten som de fleste er uvitende om hva som foregår bare noen gater lenger vekke. Det er rart. Det er surrealistisk å sitte midt oppe i en slik situasjon.

I dag våknet vi til beskjed om at Presidenten har gjeninnsatt forsvarssjefen (Nepal har både President og Statsminister – forvirrende politikk ja!) og dermed står den Nepalske hæren med to overhoder. Det blir spennende å se hva dagen vil bringe. Nå venter vi på ny oppdatering fra Røde Kors. Filmer og tv-serier har blitt kjøpt inn, og vi er forberedt på noen dager i Kathmandu på hotellrommet før vi kommer oss tilbake til Banepa igjen.

Om du vil lese mer om situasjonen her nede kan du sjekke disse linkene:
Himalayn Times
NepalNews
BBC
Og norske medier har så vidt begynt å snuse på situasjonen:
Dagbladet
Riks24

I mellomtiden får jeg testet en av mine ungdomsdelegategenskaper - tålmodighet...

Ukens Topp Ti! =)

1. Språklærer Prakesh som sitter på kjøkkenet vårt og blar gjennom et Norsk motemagasin mens han ler av alle hårfrisyrene.
   
   
2. Etter å ha vært å klatra i helga endra jeg statusen min til spiderwoman på facebook. Det går ikke lang tid før en nepali jeg kjenner har kommentert på statusen ”But you are too fat to be spiderwoman!” – den nepalske ærlighet slår til igjen…
   
   
3. Srisika (3½) som er overfascinert over doen vår når hun er på besøk. Hver gang hun forsvinner har hun løpt på do for å se på mens hun skyller ned.



4. Hun ene på kontoret har vært på sykehuset med sin 8 måneder gamle sønn. Da hun kommer tilbake spør vi hva som er galt ”Han har feber og anoreksia” ”Anoreksia?” Spør jeg undrende og håper at anoreksia har en annen betydning i Nepal enn i Norge ”Ja, altså han spiser ikke, også har han diaré…”
   
   
5. Da vi reiste til Kathmandu denne uken var det veisperring og vi måtte kjøre en laaang omvei (1 time tok plutselig 3), men heldigvis hadde Benedicte med seg underholdning - til både seg selv og resten av bussen. Hun satt og flettet et armbånd og tredde innpå noen perler. Flere av guttene var kjempe fascinerte og fulgte nøye med, og var borte og kjente på tråden. Da Benedicte fikk problemer med å tre innpå ene perlen trødde de velvillige til og dro frem nåler hun kunne bruke, og til slutt stod han ene og ”jobbet” med tråden i ti minutter før han fikk den gjennom.

   

6. Det har vært lokal festival i Nala denne uken, og tirsdag dro vi en gjeng fra kontoret for å se. Vi skulle gå oppover, og på veien begynte Gokkol og Prem og vrikke iherdig på hoftene – de hadde sett på ”fashion TV” og lært hvordan de burde gå.
   
   
7. Ene kvelden i Kathmandu ble vi sittende på en bar. På bordet ved siden av satt det en guttegjeng som prøvde å få kontakt, uten å helt vite hvordan man skulle gå frem. Trikset var å si at nederlenderen som satt ved bordet var forelsket i Benedicte. Det gikk ikke lang tid før han som hadde sagt det satt ved siden av Benedicte for å oppklare at det egentlig var han som var forelsket, ikke nederlenderen. Han ble sittende og prøve å sjekke opp Benedicte, og hadde ingen respekt for ”personal space” og avstander. Nederelenderen kom omsider bort for å redde sin nepalske venn ut av situasjonen, han var nemlig ”sjekkelærling”. Han ønsket så veldig å snakke med hvite jenter, og prøvde å finne ut av hvordan dette skulle gjøres best mulig. Han ble sittende en stund og erklære sin kjærlighet for Benedicte og om noen av kameratene kom bort fikk de grei beskjed om at Benedicte var hans – hun var opptatt!
   
   
8. Det har vært stille dager på kontoret den siste tiden og vi har hatt lite å gjøre. Men plutselig en dag kom Triratna inn til oss. ”Det står 40 10åringer nede som vil lære mer om Røde Kors, kommer dere og holder en dissemination for de?” Vi hadde ca 1 minutt til å summe tankene før vi skulle fortelle de ivrige 10åringene om hva Røde kors er, om historien og prinsippene.
   
   
9. Å være på nepalsk dori-bar, hvor guttene og jentene synger ”mot” hverandre, og det er stort sett bare menn som står på dansegulvet og vrikker iherdig på kroppene og vifter med armene. Oppmerksomheten var stor da to hvite jenter entret dansegulvet. En kjent folkevisesanger i Nepal kom bort til oss i ettertid og lurte på om vi var profesjonelle dansere – ”she liked our style”
   
   
10. Å bli så overrumpla over at noen står å graver i sekken din på bussen at du ikke rekker å reagere før de har forsvunnet ut av bussen med husnøkkel, lommekniv og armbåndet som ble laget på bussen på vei til byn.

På doribar sammen med Nimraj