Bandha...

Den siste uken har vi jobbet mye med å forberede et to dagers kurs i Internasjonal Humanitær Rett – Krigens Regler, som vi skulle holde for nærmere 30 frivillige. I går hadde vi gått oss en tur til Dulikhel, da vi på vei tilbake til Banepa ble passert av en bil med høyttaler på taket. Vår nepali er fortsatt ikke flytende, og vi fikk ikke med oss noe av det som ble sagt, men jeg kommenterte til Benedicte ”Det er så typisk om det blir Bandha i morgen..”

I Norge går man i fakkeltog, skriver leser innlegg og samler inn underskrifter når man vil ytre sin mening og protestere mot noe man mener er galt. Det hender innimellom at man har fredelige demonstrasjoner for å fortelle politikere sitt ståsted i en sak. I Nepal har man ”Bandha”. ”Bandha” betyr streik, det betyr stengte veier, stengte butikker, sinte, opprørte mennesker og det betyr at hverdagen går litt i stå. Alle blir berørte av en Bandha, enten man vil eller ikke. Vi ville virkelig ikke bli berørt, men i dag ble det Bandha. Vi måtte utsette treningen, og sende de som hadde komt seg til distriktskontoret hjem igjen.

Når det er Bandha stopper bussene opp, og man må ta beina fatt, noen ganger kommer man seg forbi sperringene til beins, andre ganger ikke...

Hvordan en Bandha blir, avhenger litt av sakens omfang og størrelse, og hvor mye man vil protestere. Noen ganger er de planlagte, andre ganger mer impulsive. For å informere folk om en Bandha, kjører man ofte rundt i området med høyttaler på taket slik vi såg i går og opplyser folk om når og hvorfor man skal streike. Et likhetstrekk mellom de fleste Bandhaer er veisperringer. Bussene går ikke og man kommer seg ikke lenger fra A til B. Noen ganger brenner man dekk ved sperringene, og folk demonstrerer. Før jul var det Bandha i nærheten av Dulikhel. Da var lokalbefolkningen misfornøyd med drikkevannet sitt og lei etter 10 år med lovnader om nye ordninger. Da sperret de veien mellom Dulikhel og Banepa, brente dekk og demonstrerte i den verste rushtiden om morgen og ettermiddag.

Dekkbrenning og demonstrasjon..

En Bandha kan også bli mer voldelige, noe som oftere skjer i hovedstaden, hvor store folkemengder lettere samles og opprøret fort eskalerer. I Kathmandu ligger det for tiden store mengder søppel i alle gatene, og flere smågater er nærmest sperret av søppel. Det er streik på bossplassen og dermed ingen steder å gjøre av søppelet. Bandha er måten å si fra på, når man lammer samfunnet på denne måten regner man med at man blir hørt. Det har blitt en del av hverdagen, men heldigvis er de ikke like hyppige her i Banepa som de er i Kathmandu.

I går døde en student i en motorsykkelulykke, og man streiker i dag for å vise støtte til familien og for å kreve erstatning for denne guttens liv fra regjeringen. Veien inn og ut av Banepa er sperret i begge ender, men ellers foregår det fredelig. Det er en vanlig dag på kontoret, og hadde det ikke vært for treningen vi skulle holdt hadde vi ikke merket noe spesielt til det, så lenge man da ikke skulle beveget seg ut av Banepa…

Ukens Topp Sju! =)

Det ble visst bare syv topper denne uken. Det er stille dager på kontoret, med skoleferier og streiker i området. Vi har vært på besøk i nabodistriktet for å se på ulike aktiviteter, men ellers lite spennende som har skjedd og vi har begge hatt vår omgang med sykdom.

1. Prem som vil reise til Norge for å jobbe som hushjelp for familiene våre. Han er ikke så veldig flink med husvask og matlaging, men kan lære det!
2. Da jeg kommer på kontoret en dag blir Benedicte etterlyst. Jeg forklarer at hun ligger hjemme med feber, vondt i hals og hode, altså influensa (tidligere har de ikke skjønt flu) "Åja!" er det en som utbryter, "Birdflu!"
3. Prem som får servert Betasuppe og utrbyter ” Oh – It’s sick man’s food!” ”I am sorry?” ”This food we give to man with diarrhea…” Tiltross så synes han det var godt, og var imponert over våre matlagingskunnskaper.
4. Bestefar som forteller oss om hvilken religion han har. Han er først og fremst Hinduist, deretter litt Buddhist og Kristen, men på ingen måte muslim.
   
   Humpeveien til kinagrensen, bare litt skummelt å møte store lastebiler...
5. Å stå på grensen til Kina etter å ha kjørt 30km på over en time langs humpete grusveier som til tider ikke kvalifiserte til vei, og se over på asfalten og autovernet som glinsa i sola.
6. Å ikke slippe inn i Tibet siden jeg hadde verken pass eller legitimasjon med meg, eller for så vidt det visumet man må ha for å komme inn i Tibet – men jeg kasta stein over grensa da!
   
7. Å bestille hotell til påsken og begynne å planlegge hva som skal sees og gjøres, (Mamma, Pappa, Emma og Charlotte kommer) - Gleder meg kjempe masse til å få besøk!

På tur med kontoret; f.v. Triratna, meg, Bestefar, Ganga

It's Beautiful - But life is hard...

Nepal har et fantastisk naturlandskap med mange av verdens høyeste fjell samlet i nærheten av hverandre. De store fjellene, dalene, elvene og landsbyene i fjellsidene har lenge fascinert meg og forført meg. De aller fleste ville latt seg gripe av den fantastiske utsikten som man så ofte møter i Nepal. Men bak denne idyllen skjuler det seg en hverdag i landsbyene som er langt fra enkel, og som for de aller fleste kan karakteriseres som vanskelig og tøff.

Overalt i fjellene bor det mennesker i små fjellandsbyer, langt fra byene og alt som kan assosieres med moderne og utvikla. Her strever menneskene med å få endene til å møtes, å få mat på bordet til familien sin hver dag og å kunne sende barna på skolen slik at de får seg en utdannelse. Hvert år blir rundt 12 000 jenter offer for menneskehandel i Nepal. Uvitende om den skjebnen som møter barna sender foreldre barna sine med fremmede, i god tro om at de skal til storbyene for å jobbe som for eksempel tjenestepike. Lovnaden om mat i magen hver dag, nye klær og muligheten til skole ved siden av er for godt til å si nei til for en mor eller far som ikke har mulighet til å tilby dette til barna sine selv. De aller fleste vet ikke at i virkeligheten så havner flesteparten av disse jentene på ulike bordeller - Til en hverdag hvor jentene mister all kontroll over sin egen kropp og skjebne, hvor narkotika og vold krydrer dagene. Det sies at fattigdom og uvitenhet er hovedfaktorene til at menneskehandel er et så stort problem i Nepal. Dette er noe Nepal Røde Kors jobber med, med økonomisk støtte fra Norges Røde Kors. De har nå prosjekter i tre distrikter, ett av disse er Dadhing hvor vi var på besøk i forrige uke.

Kvinnene står nå mye mer sammen, og hjelper hverandre ved behov

En 11 timers gåtur innover i fjellene fra distriktskontoret ligger lokalforeningen Marpak. Her finnes det i dag ni kvinnegrupper som er opprettet for å motarbeide menneskehandel. Kvinnene møtes minst én gang i måneden for å diskutere ulike relaterte saker, og holde ulike kurs for hverandre. Å øke kunnskapen og åpenheten rundt menneskehandel, HIV og AIDS, førstehjelp og egen helse og hygiene er hovedmålet med møtene. All den kunnskapen de tilegner seg må de 30 kvinnene i hver gruppe spre til minst 10 personer i omgangskretsen sin, slik at hele lokalsamfunnet drar nytte av prosjektet. Møtene bidrar med åpenhet rundt temaer som veldig ofte tidligere har vært tabubelagte. Hygienen i landsbyen har blitt bedret betraktelig, da man oppfordrer alle til å bygge do, og man hjelper dem som ikke klarer dette alene. I tillegg initierer kvinnene ryddekampanjer i landsbyene. Gjennom gateteater, kulturelle program, konkurranse og husbesøk får hele samfunnet maksimal utbytte av den opplæringen kvinnene får.

Møte i en av kvinnegruppene

Halve prosjektet består av inntektsgenererende aktiviteter for å styrke kvinnenes og dermed også familienes posisjon. Kvinnene har opplæring i geitehold og ingefærproduksjon, og mange får utlevert en geit og litt startkapital. I tillegg har de på hvert møte innsamling av en liten sum fra hvert medlem som går i en pott som man kan låne penger av ved behov. Pengene betales tilbake med litt renter, men de aller fattigste er fritatt dette. I tillegg til å låne ut de innsamlede pengene blir pengene brukt på de svakeste i samfunnet. HIV positive, syke og katastrofeofre får støtte fra kvinnene. På grunn av at HIV-Positive nå får penger og moralsk støtte er det flere som tør å innrømme at de er smitta, og som tørr å teste seg.

Familiens hverdag har blitt bedret betraktelig ved hjelp av en geit

Prosjektet omfatter alle i samfunnet, også kvinner fra de laveste kastene. Spesielt en kvinnene fra en av lavkastene uttrykket en takknemlighet for de mulighetene hun og familien nå har fått ” Vi har nå en mye sterkere posisjon i samfunnet, og kan låne penger fra gruppen ved behov. Siden vi har lite i utgangspunktet får vi mulighet til å betale tilbake uten renter. Dette har gitt oss en mye enklere og bedre hverdag.” Hun forteller videre at de blir mye mer respektert i samfunnet og, og at de nå kan delta på kursene selv om de aller fleste er analfabeter og tidligere har hatt veldig lave kunnskaper om det meste og vært sterkt stigmatiserte.

Tidligere har miljøet i landsbyen vært veldig mannsdominert, men nå har kvinnene en mye sterkere rolle. Deres meninger og kunnskap blir respektert, og de blir mye mer hørt dersom de hever stemmen sin i offentlige forsamlinger. Kvinnene har stor tiltro til Røde Kors’ sitt arbeid, og måten det her jobbes mot menneskehandel. I tillegg til en opplysningskampanje, kan kvinnene faktisk gjøre noe med det, da de har muligheten til å bedre sin økonomiske situasjon og dermed unngå å havne i situasjonen hvor man ikke har annet valg enn å gi slipp på døtrene sine...

I Felt med Røde Kors

Forrige onsdag reiste Benedicte og jeg i felt sammen med Santosh fra hovedkontoret til Nepal Røde Kors. Vi reiste til Dadhing, et distrikt tre timer vest for Kathmandu. Her skulle vi besøke et norsk finansiert prosjekt mot menneskehandel i en fjellandsby, noe som viste seg å bli en opplevelse utenom det vanlige.

Vel fremme på distriktskontoret i Dadhing fikk vi lunsj, briefing om aktiviteter i distriktet og omvisning i byen før vi ruslet ned på hotellet hvor vi skulle sove. Landsbyen prosjektet ligger i var 11 timers gåtur innover og oppover i fjellene fra distriktssenteret. Neste dag ble vi kjørt med jeep i nesten to timer, slik at vi bare hadde rundt fem timer igjen å gå. Det var et flott landskap med fjell, daler, landsbyer og den ruvende snøkledde Mount Ganesh (7446 moh) i det fjerne.

Vi brukte bare fire og en halv time å gå til landsbyen Marpak. Her traff vi lederen av lokallaget og ble sittende utenfor Røde Kors huset. Det tok ikke lang tid før det begynte å samle seg barn rundt oss, skolen var ferdig og vi tenkte ikke noe særlig mer over det. Etter hvert ble folkemengden bare større og større og det var ikke lenger bare barn som stod der, det var også ungdommer og voksne som stoppet opp og ble stående å se på oss. Vi ble da fortalt at vi var de første hvite som hadde vært i området, og for veldig mange var det første gang de såg en hvit person. De var veldig nysgjerrige, men velig skeptisk. Hvis vi snudde oss, prøvde å smile eller snakke til dem snudde de seg vekk eller vek unna. Men det tok ikke lang tid før det løsnet litt opp, og folk ytret sin takknemmelighet over at vi hadde giddet å komme og besøke deres landsby(!).

Nysgjerrige barn som ser på oss

Da det ble mørkt ble det kaldt å sitte ute og vi beveget oss mot ”hotellet” for å sitte mens vi ventet på middag. Santosh hadde hele dagen sagt at han skulle få slaktet en høne for meg, slik at jeg fikk smakt på det lokale kjøttet. Jeg hadde prøvd å overbevise ham om at det ikke var nødvendig bare for min del, men hadde ikke nådd helt gjennom. Mens vi satt og ventet på at det skulle nærme seg middagstider kom det plutselig en dame inn til kokken med en høne dinglende i hånda. Benedicte reagerte med å reise seg litt febrilsk og ikke helt vite hvor hun skulle gjøre av seg, og endte med å sette seg igjen, ta fingrene i ørene og sjalet over hodet. Kokken skjønte fort at Benedicte ikke var komfortabel med at han skulle slakte høna foran henne og sendte høna ut igjen. Vi ble servert Dal Bhat med grønnsaker en time tidligere enn planlagt den kvelden.

Kokken som kokkelerer

Natten ble tilbrakt på loftet til Røde Kors Huset. Her var det store sprekker mellom vinduene og man kan ikke skryte på seg de store oppvarmingsmulighetene langt oppå fjellet, så når vi skulle legge oss var det bare å kle på seg det vi hadde av klær med oss – et lag med superundertøy, et lag med ullundertøy, en bukse, en stor ullgenser, flishals, lue, flispose og en dyne. I tillegg sov vi sammen i en ganske smal seng, så vi klarte faktisk å holde varmen ganske bra. Likevel ble det en urolig natt da landsbyens løshunder holdt liv og røre utenfor. Jeg ble også vekket av Benedicte i løpet av natten som mente det hadde vært en person opp på loftet hos oss, men det viste seg dagen etter at det bare var en hund som hadde vært borti døren nede ved stigen slik at den hadde åpnet seg. (Vær beroliget mamma, vi sov ikke alene, hun ene distriktsansatte som var med oss på turen sov oppe på loftet sammen med oss. Hun var nede for å sjekke hva som hadde skjedd.)

Røde Kors Huset i Marpak - øverst i midten tilbragte vi natten

Godt påkledde for natta..

Neste dag hadde vi avtalt møter med noen av kvinnegruppene fra det norsk finansierte prosjektet. Gruppene er dannet for å motvirke menneskehandel og for å bedre forholdene i landsbyene og området rundt. (Mer info om selve prosjektet kommer i neste innlegg). Velkomsten vi fikk av kvinnene var overveldende. I tillegg til informasjon om hva de driver med hadde de forberedt et kulturelt program for oss. To småjenter fra en av lavkastene i landsbyen danset en velkomstdans til oss. Etterpå fikk vi tikka, (rødt pulver som egentlig bare skal være en prikk/strek i pannen), fra alle dammene slik at vi var røde i hele ansiktet, i tillegg til blomsterkranser. Igjen ytret de enorm takknemlighet for at vi var kommet til Marpak for å se prosjektet, da det tidligere kun har vært representanter på besøk på distriktskontoret, og ikke minst ytret de en ubeskrivelig takknemlighet for prosjektet. Det var utrolig godt å se et prosjekt som faktisk fungerer, og som kvinnene selv føler hjelper.

Full av tikka, blomsterkranser og blomster

To småjenter danset en velkomstdans for oss

Etter presentasjonen beveget vi oss utenfor for å ta gruppebilder, men først begynte den ene lederen å synge en folkesang og vi fikk beskjed om å danse. Vi hadde ikke noe annet valg enn å hive oss rundt, og da vi var ferdige kom det krav om at vi måtte synge og danse en norsk sang. I en slik pressa situasjon fikk vi akutt hjerneteppe og endte opp med å synge ”Hard du hørt historien om de tre små fisk..” da vi hadde gått og sunget på denne på gåturen dagen før. Vi fikk blandede reaksjoner av tilskuerne, og de må ha trodd vi var passe gærne der vi hoppa rundt, ”svømte” og klappa mens vi sang. Vi har allerede lagt hodene i bløt og startet øvingen til neste opptreden, slik at den kanskje kan representere norsk kultur litt bedre...

Benedicte som danser til kvinnenes store begeistring

Så var det duket for gruppebilde sammen med kvinnene, og store deler av landsbyen strømmet til for å være med. I tillegg måtte vi stille opp sammen med de fleste på enkeltbilder. Vi ble deretter tatt med for å treffe en geit som var donert til en familie gjennom prosjektet, og fikk muligheten til å ta en titt inne i et mer tradisjonelt hus.

Tradisjonell kokeplate

Etter lunsj skulle vi gå videre til en annen landsby for å treffe flere kvinnegrupper. Selv om vi knapt hadde vært et døgn i Marpak føltes det mye lenger. På den korte tiden hadde vi rukket å bli godt kjent med både menneskene og plassen, og flere kom for å si hade og takke atter en gang da vi gikk.

Møte med kvinnegrupper i Nimalchowk

I Nimalchowk ble vi tatt i mot på akkurat samme måte som i Marpak, vi fikk enda mer Tikka og minst like mange blomsterkranser. Her holdt vi møte utendørs med ryggene mot fjellene i bakgrunnen, og det er vanskelig å ikke tenke på den store kontrasten mellom det vakre landskapet og det vanskelige livet i landsbyene. Her hadde kvinnene skrevet egen sang til oss, demonstrerte første hjelp de har lært gjennom prosjektet og fortalte oss mer om programmene sine.

Demonstrasjon av førstehjelp

Enda mer tikka og blomsterkranser

Etter en ny runde med gruppebilder måtte vi ta sekkene på ryggen igjen og begynne å bevege oss nedover og oppover fjellsidene igjen. Før det ble alt for mørkt stoppet vi i en annen landsby for å overnatte. Vi var skikkelig røde i ansiktet og folk lo godt av oss. Vi tok hintet og gikk og vasket oss da bestemoren i huset kom bort med et speil til oss så vi fikk sett hvordan vi så ut!

Bare litt rød i ansiktet...

Trøtte, slitne og full av alt for mange inntrykk var vi etter fire dager på plass igjen i Banepa. En erfaring og mange mange tanker rikere. Det har virkelig vært en opplevelse som vanskelig kan forstås hundre prosent uten å ha vært der selv....

Albumet med bilder fra turen kan sees i sin helhet på denne linken:

Field - Dadhing

Back in Business

Da var jeg tilbake i Nepal igjen etter juleferie i India og Norge. Tilbake til hverdagen med 12 timer strømsparing, som denne uken har blitt til 16 timer dagen. Det er stor strømmangel i landet noe som betyr at vi bare har fire timer med strøm på dagtid, og fire timer med strøm om natten. Det er tøft, men det gjør bare at man er enda mer effektiv de timene man faktisk har strøm. Heldigvis er det begrenset hvor avhengig vi er av strømmen, både komfyr og varmeovn på rommet er gass, vi har stearinlys og nødlampe til å få lys, og kladdebøker til å skrive i mens pcen er strømfri. Hver kveld må man tenke over hva som må lades og plugge det i slik at man har strøm på det når man våkner neste morgen. PC’en holder nesten to timer etter at strømmen har gått, så man får jobbet litt ekstra på det.

Utenom mer strømsparing har det blitt kaldere i Banepa siden vi dro herifra. Det er nede mot nullpunktet om natten, og rundt 15 grader på dagtid. Det høres kanskje ikke kaldt ut, men kulda oppleves helt annerledes her – både fordi murhusene er dårlig isolerte og mangler ordentlige oppvarmingsmuligheter og fordi vi bor 1400 meter over havet som betyr at luften er mye tynnere. Om natten fører dette til at temperaturen faller ned mot 8 grader på soverommene våre (vi har målt). Vi har fått ordnet gassovnene nå, men bare den ene fungerer foreløpig, så Benedicte har flyttet madrassen sin inn på mitt rom. Det er koselig med overnattingsbesøk – men nå er vi bokstavlig talt sammen tjuefire timer i døgnet.

Vi har allerede rukket en kort fjelltur sammen med Prem

Det var virkelig godt å komme tilbake igjen. Det var ikke før jeg var her at jeg merket hvor mye jeg har savnet å drikke te flere ganger for dagen, å våkne til solen som står opp og lyd rundt meg både inne og ute, alle de søte menneskene rundt meg jeg har blitt kjent med, ”småsøstrene” mine på kontoret og ikke minst Benedicte. Det har vært rart å være uten henne i jula, ”jeg” har vært ”vi” i nesten firemåneder og det var rart at det plutselig bare var ”meg” igjen i to uker. Vi satt over syv timer i Delhi sammen på veien hit – syv timer hvor man burde vært kjempe lei, trøtt og sliten – men de fløy av gårde. Vi hadde så mye å snakke om og fortelle hverandre!

Simran og Sisika i nye luer og gensre fra Norge - de har ikke gått i andre klær den siste uken(!)

Tiden i Norge fløy av gårde, og gikk så mye fortere enn jeg hadde ønsket. Likevel fikk jeg spist masse norsk mat, tilbrakt mye tid med familie og venner, så vidt sett litt snø og sett havet igjen. Det var rart å være hjemme og se at tiden ikke har stått stille selv om jeg har vært i en annen verden. De første dagene led jeg av mer kultursjokk enn jeg gjorde den første tiden min i Nepal. Jeg var ikke forberedt at ting skulle føles så annerledes for meg, i den kulturen jeg kjenner aller best. Spesielt la jeg merke til små vaner jeg har tillagt meg i Nepal som ikke er nødvendig i Norge – som å kunne drikke vann av springen, slippe å hente et glass med vann for å kunne pusse tennene sine, spise eple med skallet på, ta oppvasken for hånd… Da jeg kom til Norge kom jeg rett fra Delhi, som er fullpakket av mennesker. Jeg var vant til store folkemengder – men bare etter femten minutter på et norsk kjøpesenter måtte jeg ut derifra. Stressnivået og stemningen var uutholdelig.

1.juledag tok jeg ungdomsdelegatene fra Sudan, Mohammad og Taha, som bor i Bergen med på sightseeing i havgapet på Sotra, før de var invitert på mammas laks

Men det var utrolig godt å komme hjem og lade batteriene, og fylle kroppen med norsk kultur og julestemning, og fylle kofferten med norske posesupper og sjokolade. Det var kjekt å treffe alle sammen igjen og jeg er veldig glad for at jeg ombestemte meg og valgte å feire jul i Norge likevel.

Disse hadde jeg savnet.. =)