Back in Business

Da var jeg tilbake i Nepal igjen etter juleferie i India og Norge. Tilbake til hverdagen med 12 timer strømsparing, som denne uken har blitt til 16 timer dagen. Det er stor strømmangel i landet noe som betyr at vi bare har fire timer med strøm på dagtid, og fire timer med strøm om natten. Det er tøft, men det gjør bare at man er enda mer effektiv de timene man faktisk har strøm. Heldigvis er det begrenset hvor avhengig vi er av strømmen, både komfyr og varmeovn på rommet er gass, vi har stearinlys og nødlampe til å få lys, og kladdebøker til å skrive i mens pcen er strømfri. Hver kveld må man tenke over hva som må lades og plugge det i slik at man har strøm på det når man våkner neste morgen. PC’en holder nesten to timer etter at strømmen har gått, så man får jobbet litt ekstra på det.

Utenom mer strømsparing har det blitt kaldere i Banepa siden vi dro herifra. Det er nede mot nullpunktet om natten, og rundt 15 grader på dagtid. Det høres kanskje ikke kaldt ut, men kulda oppleves helt annerledes her – både fordi murhusene er dårlig isolerte og mangler ordentlige oppvarmingsmuligheter og fordi vi bor 1400 meter over havet som betyr at luften er mye tynnere. Om natten fører dette til at temperaturen faller ned mot 8 grader på soverommene våre (vi har målt). Vi har fått ordnet gassovnene nå, men bare den ene fungerer foreløpig, så Benedicte har flyttet madrassen sin inn på mitt rom. Det er koselig med overnattingsbesøk – men nå er vi bokstavlig talt sammen tjuefire timer i døgnet.

Vi har allerede rukket en kort fjelltur sammen med Prem

Det var virkelig godt å komme tilbake igjen. Det var ikke før jeg var her at jeg merket hvor mye jeg har savnet å drikke te flere ganger for dagen, å våkne til solen som står opp og lyd rundt meg både inne og ute, alle de søte menneskene rundt meg jeg har blitt kjent med, ”småsøstrene” mine på kontoret og ikke minst Benedicte. Det har vært rart å være uten henne i jula, ”jeg” har vært ”vi” i nesten firemåneder og det var rart at det plutselig bare var ”meg” igjen i to uker. Vi satt over syv timer i Delhi sammen på veien hit – syv timer hvor man burde vært kjempe lei, trøtt og sliten – men de fløy av gårde. Vi hadde så mye å snakke om og fortelle hverandre!

Simran og Sisika i nye luer og gensre fra Norge - de har ikke gått i andre klær den siste uken(!)

Tiden i Norge fløy av gårde, og gikk så mye fortere enn jeg hadde ønsket. Likevel fikk jeg spist masse norsk mat, tilbrakt mye tid med familie og venner, så vidt sett litt snø og sett havet igjen. Det var rart å være hjemme og se at tiden ikke har stått stille selv om jeg har vært i en annen verden. De første dagene led jeg av mer kultursjokk enn jeg gjorde den første tiden min i Nepal. Jeg var ikke forberedt at ting skulle føles så annerledes for meg, i den kulturen jeg kjenner aller best. Spesielt la jeg merke til små vaner jeg har tillagt meg i Nepal som ikke er nødvendig i Norge – som å kunne drikke vann av springen, slippe å hente et glass med vann for å kunne pusse tennene sine, spise eple med skallet på, ta oppvasken for hånd… Da jeg kom til Norge kom jeg rett fra Delhi, som er fullpakket av mennesker. Jeg var vant til store folkemengder – men bare etter femten minutter på et norsk kjøpesenter måtte jeg ut derifra. Stressnivået og stemningen var uutholdelig.

1.juledag tok jeg ungdomsdelegatene fra Sudan, Mohammad og Taha, som bor i Bergen med på sightseeing i havgapet på Sotra, før de var invitert på mammas laks

Men det var utrolig godt å komme hjem og lade batteriene, og fylle kroppen med norsk kultur og julestemning, og fylle kofferten med norske posesupper og sjokolade. Det var kjekt å treffe alle sammen igjen og jeg er veldig glad for at jeg ombestemte meg og valgte å feire jul i Norge likevel.

Disse hadde jeg savnet.. =)