Ukens Ti...

1. Under den formelle åpningsseremonien til den Regionale Ungdomssamlingen var det mange viktigheter samlet på scenen. Som vanlig var det en telefon som ringte midt i en tale og vedkommende tar telefonen og beveger seg mot kanten av scenen. I stedet for å ta telefonen med seg ut slik man gjerne hadde ventet, stilte han seg rett og slett bak gardinen for å snakke. Vedkommende var tydeligvis under den forestillingen at så lenge ingen kunne se han, kunne de heller ikke høre han.
2. Vi har fortsatt språkundervisning et par morgener i uken. Til tider kan Benedicte og jeg oppføre oss som to fnisete fjortisser når vi lærer oss nye ord som ligner på et norsk ord eller som rett og slett er morsomme å si. All ære til Prakesh som holder ut med oss! Ukens ord var ”Ukkus-mukkus” (innestengt eller klaustrofobisk) og ”balla-balla” (endelig)
3. Shyam som prøver å planlegge et skolebesøk og lurer på når mitt ”Personal program” er. Jeg skjønner ikke helt hva det er han mener med mitt personlige program, og etter mye om og men viser det seg at han mener når foreldrene mine kommer på besøk.
4. Benedicte som har vært plaget med en infeksjon i magen får beskjed om at det ikke finnes infeksjoner i Nepal og at hun slett ikke har blitt dårlig av maten, men av å ha spist for mye mat, og fordi hun driver å sitter på kalde steder.
5. Å observere det første møtet til den nye Sub-komiteen til ungdommen i distriktet og høre alle ideene de har og engasjementet deres. Rett og slett god grunn til å få frysninger på ryggen.
6. At det veldig snart er ferie – etter å ha jobbet intensivt de siste ukene skal det bli utrolig godt med to uker fri med full avkobling sammen med mamma, pappa, Emma og Charlotte! =)
7. Gutten som driver og ringer for å erklære sin kjærlighet for meg etter å ha truffet meg i underkant av en time – tydeligvis skal det ikke mer til for at vi skal kunne gifte oss og leve lykkelig i alle våre dager!
8. Bestefar som konstant er sulten og driver å sniker i posene våre om det står noe med mat i på kontoret vårt, og gir små ikke-fullt-så-diskret hint om at han veldig gjerne vil smake.
9. At det bare er to uker til et nytt nepalsk år, men enda er ikke kalenderen for det neste året kommet. Regjeringen har enda ikke bestemt seg om de skal kutte en hel måned neste år eller ikke.
10. Da Sibharam viste frem sin oppynta kone på kontoret og fortalte oss hvor pen hun var. Han er en skikkelig skøyer, og da han fortalte at han var på vei til Saudi-Arabia for å jobbe i to år, lo vi og trodde ikke på ham. Vi var bra lang i masken da vi kom på jobb dagen etter og sammen med resten av gjengen fikk vite ta han hadde dradd…
    

Sammen med Shyam, kontaktpersonen vår

Show me your hand and I will tell you your future..

I helgen har vi arrangert Regional Ungdomssamling her I Banepa. 21 ungdom fra distriktene rundt om deltok på en tre dagers samling, deriblant Shobha fra Kathamandu. Shobha har lært seg å lese i hånden til folk. Jeg er vanligvis ikke typen til å tro på slike ting, men Shobha kunne fortelle utrolig mye om meg og min fortid som stemte, uten at hun hadde snakket noe særlig med meg. Så da går det jo bare an å håpe at kanskje det hun såg i fremtiden vil stemme?

I følge Shobha vil jeg vært fall gjøre det bra i livet, og være en suksessrik person. Jeg vil ha et såkalt ”love marriage” (kanskje ikke så uvanlig i Norge), og vi vil elske hverandre og være lykkelige resten av livet. Jeg vil få to jenter, en før jeg gifter meg og en etter. Ellers er jeg en sterk og selvstendig person som kan være litt grådig (?), og jeg vil få en stor fiende. Shobha fascinerte de fleste på samlingen med lesingen sin, og det var til tider flere som stod i kø for å få vite mer om hva de kan vente seg i fremtiden. Så da gjenstår det bare å vente å se hva som skjer….

Hvor mange terningspill kan du?

Mandag og tirsdag er treige dager. Det er de dagene vi sitter og ser på klokka og presser oss selv til å holde oss våken. Mandag og tirsdag er de dagene vi verken har strøm på ettermiddagen eller kvelden. Strømmen går klokken 4 og er ikke tilbake igjen før klokken 12.

Klokken 5 er vi ferdig på jobb, og går hjem for å lage middag. Etter middag i dag leste jeg litt nepali og pugget noen gloser før skumringen kom i sekstiden. Når mørket kommer blir man trøtt. Man blir trøtt av å lese bok i stearinlys, og av å vente på at klokken blir såpass mye at man kan legge seg uten å få dårlig samvittighet.

Både jeg og Benedicte er glad i å spille spill, så i dag har vi spilt maxi yatzy. Etter noen runder både fritt og tvunget gikk vi løs på resten av terningspillene beskrevet i innpakningen til maxi yatzyen. Vi har nå spilt oss gjennom de aller fleste, og klokken har blitt såpass mye at man trygt kan bevege seg inn på soverommet, bruke opp batteriet på pcen og tenke på å sove.

Etter seks måneder har det nå begynt å regne igjen. Vi danser regndansen hver morgen slik at vannmagasinene fylles opp og vi kan få mer strøm igjen.

Diskusjoner, leking og valg

Onsdag til fredag forrige uke var det duket for ungdomssamling i distriktet jeg jobber i, Kavre. Benedicte og jeg har hatt ansvaret for planlegging av samlingen, og holdt det aller meste av innholdet selv. Det ble noen intense dager for å få alt klart, og en time før deltagerne begynte å komme til treningssenteret i Banepa var vi så å si ferdig med alle forberedelsene.

Benedicte sammen med de høye herrer under den formelle åpningsseremonien

37 deltagere fra 13 ulike skoler og ungdomsgrupper var samlet. På programmet stod økter om Inntektsgenererende aktiviteter, rapportskriving, planlegging, diskusjoner om ungdomsdemokrati, workshop om Røde Kors dagen og masse leker og aktiviteter. Hovedhensikten med samlingen var at frivillige skulle bli bedre kjent med hverandre på tvers av de ulike gruppene, og vi hadde et håp om å få dannet en sub-komite for ungdommen på distriktsnivå.

Situasjonen i Kavre (distriktet) i dag er slik at ungdommen har lite kontakt med hverandre, lite kontakt med distriktskontoret og veldig lite innflytelse og makt over egne aktiviteter. Dette er fellesnevnere for de aller fleste distriktene i Nepal. Jeg har innsett hvor bortskjemte vi er i Røde Kors Ungdom i Norge hvor det er ungdommen selv som sitter i alle ungdomsstyrer og vi tar alle avgjørelser på egenhånd. Dette er en av tingene Benedicte og jeg har jobbet med siden i høst, en lang prosess, men vi begynner omsider å se resultater av frøene vi har sådd på veien.

Siste dagen av samlingen brukte vi til å diskutere ungdomsdemokrati og hvordan vi kan øke dette i Kavre. Vi diskuterte hvordan en sub-komité ville fungere, hvilke ansvarsområder den skulle ha og hvilken struktur den skal ha. Tanken bak sub-komiteén er at den skal fungere som et bindeledd mellom de ulike ungdomsgruppene og mellom ungdommen og distriktsstyret. Den skal være tilstede for ungdommen, og være ungdommens talerør i ulike saker, og på den måte bidra til å øke ungdommens deltagelse og aktivitetsnivå.

Den nyvalgte Sub-komitéen for ungdom

Etter mye diskusjoner, og alle var kommet til enighet hadde vi valg av sub-komité – et demokratisk valg hvor alle hadde stemmerett og alle kunne stille til valg på de ulike postene. Valget gikk over all forventning og vi satt igjen med femten kjempe engasjerte ressurspersoner som jeg tror vil gjøre en super jobb for resten av de frivillige.

Ellers hadde vi tre kjempe sosiale dager. Alle sammen sov på treningssenteret – inkludert oss. Gjennom mye leking, ulike aktiviteter og konkurranser fikk deltagerne sjansen til å bli bedre kjent med hverandre og med oss. Jeg gikk fra å bli omtalt som ”Mam” og ”Miss” til ”Ganga” eller ”Marina”, selv om det var forvirring på veien om hva de egentlig burde kalle oss når de ikke lenger fikk lov å kalle oss ”Mam” og ”Miss”. Deltagerne hadde det såpass kjekt at da programmet var ferdig fredag ettermiddag var det flere som ikke ville reise, og en jentegjeng tilbudte seg å betale for et rom som alle kunne bo på en natt til. Selv om det var kjekt at deltagerne ønsket å være lenger, var vi helt tappet for energi og sendte dem hjem som planlagt.

Sykehuset er ikke stedet å være alene…

Sykehus vil jeg nok tro er et like lite hyggelig sted å være uansett hvor i verden du befinner deg. Men i Nepal vil du nok ha ekstra vanskeligheter om du stiller opp helt alene. Bare det å finne frem i virrvarret av ganger og skranker og forskjellige fremgangsmåter kan være vanskelig nok i seg selv når du er syk, men å stå i alle mulige slags køer samtidig som man skal bli undersøkt av en lege og ligge i en seng og være syk sier jo seg selv at er ganske umulig.

I dag har jeg vært på sykehuset. Ikke fordi jeg er syk, men som en støtte. Benedicte har vært dårlig i noen dager og vi fant ut det var på tide å oppsøke en lege og se hva han sa til godt. I utgangspunktet skulle jeg bare være med å holde Benedicte i hånden, rett og slett fordi det er skummelt å dra på sykehuset i utlandet, men det viste seg at hun faktisk trengte at jeg var der.

Etter å ha beroliget resten av kontoret at en ambulanse ikke var nødvendig for å komme oss til sykehuset, ble vi eskortert av ikke mindre enn to av de ansatte i en taxi. Vel fremme ble vi eskortert inn på akutten, Benedicte fikk tildelt en seng og en håndfull leger, de to andre ble plassert utenfor (deres tolkeferdigheter var strengt tatt ikke nødvendig da legene snakket bedre engelsk enn dem), og jeg fikk etter bedende blikk fra både meg og Benedicte bli ved hennes side. Det var ikke lenge jeg fikk bli da, etter en kjapp sjekk og en intravenøs i hånden hennes ble jeg sendt av gårde for å gjøre nytte for meg.

En ting kan jeg si med sikkerhet, nepalesere eier ikke køkultur. I over en halvtime ble jeg stående i kø for å betale regningene til Benedicte. Da jeg var nesten fremme prøvde en kar å snike inn foran meg, men ble stoppet av han bak meg ”Men jeg skal bare betale for en blodprøve!” prøvde han seg, ”ja, jeg skal betale for to…” svarte jeg, men fikk bare et olmt blikk til svar. Deretter bar det videre til registreringsskranken, og for å kjøpe medisiner og div utstyr legene trengte.

Vel nede igjen på akutten rakk jeg bare så vidt å levere fra meg medisinene og se til Benedicte før jeg igjen ble sendt på tur. Denne gangen for å levere blodprøvene på labben, og en stool test på en annen labb. Så var det venting på sengekanten til Benedicte i en liten time, akkurat nok tid for legen å sjekke meg opp siden Benedicte ikke var singel, før jeg måtte tilbake for å hente prøveresultatene. Mens jeg hadde vært borte hadde det vært bussulykke og det ble ventet mer enn 50 skadde passasjerer. Resultatene ble sjekket og vi ble skrevet ut i hui og hast – Benedicte fikk ikke lenger okkupere en seng. Jeg ble sendt for å kjøpe enda mer medisiner, og vi fikk beskjed om å komme tilbake igjen i morgen tidlig.

Jeg lurer i grunn på hva en enslig person som stiller på sykehuset må gjøre, ta intravenøsen under armen og kave seg rundt selv? Tror ikke det hadde funket så veldig bra, Benedicte hadde i hvert fall ikke klart det i den tilstanden hun var i tidligere i dag. Men når jeg tenker meg om så skjer det vel gjerne ikke så veldig ofte her nede, at mennesker er helt alene uten noen å støtte seg til. Nepalesere er utrolig flinke til å ta vare på hverandre, både familie, venner og ukjente…

Happy Holi!!

Hiranyakashipu var en mektig konge som tilba guden Shiva. Han likte veldig lite guden Vishnu, og var veldig misfornøyd med at hans egen sønn tilba denne guden. Dette gjorde kongen så sint at han på flere ulike måter gang på gang prøvde å ta Prahlad’s liv. Gang på gang mislyktes han, noe som gjorde han enda sintere. Hans siste forsøk gikk ut på at søsteren hans, Holika som var immun mot ild, skulle ha Prahad på fanget mens hun gikk inn i et ildsted. Men også dette forsøket gikk mot kongens vilje, og ut kom Prahad like hel, mens Holika brant til døde. Det er flere historier bak feiringen av festivalen Holi, og en av dem er denne historien om hvordan Holika brant til døde.

Det sies at Nepal nesten har like mange festivaler som dager i året, og til tider kan det nesten virke sånn. Man har alltid en unnskyldning for å feire både det ene og det andre, både lite og stort, lokalt, regionalt og nasjonalt. Holi er en av de større festivalene som feires over hele Nepal, og flere andre steder i verden. Holi er i utgangspunktet en Hinduistisk festival, men i Nepal feires den av alle, både hinduister, buddhister, muslimer og kristne. Vi var så heldige at vi fikk med oss feiringen av denne festivalen mens vi var i Pokhara, til vår store glede – for dette er en moro festival!

På Holi er alle ute i gatene og tar farget pulver på hverandre, kaster vannballonger og spruter farget vann på hverandre. Det sier seg derfor selv at det ikke er trygt å bevege seg rundt i gatene om du ikke vil delta. Fargene skal ta vekk sorgen i hverdagen og gjøre den mer fargerik – bokstavlig talt. Tradisjonen å ta farge i ansiktet på folk stammer fra Lord Krishna. Lord Krishna hadde en venn som var mye lysere i huden enn ham, og Krishna klaget til sin mor som derfor tok farge i ansiktet hans.

Det var mase folk ute i gatene i Pokhara for å feire Holi

Motorsyklistene hamstrer provianter (fargetvann på flasker)

Dansende gjennom gatene

Glade lekere som vi er dristet vi oss litt ut på dagen ut i Pokharas hovedgate. Folk hilste på hverandre, sa ”Happy Holi!” og tok farget pulver i ansiktet på hverandre. Da vi fikk første fargeklatt gnidd utover ansiktet synes vi det i grunn var ganske hyggelig. Hyggen varte helt til DEN guttegjengen kom forbi og alle smurte håndfuller med pulver utover så jeg stod igjen med pulver i øyner, munn, nese, ører og alle andre tenkelige steder før jeg måtte søke dekning for alle vannballongene som kom susende. Heldigvis ble det fort moro igjen, vi fikk kjøpt oss vårt eget fargerike pulver og hengt oss på en gjeng som var på fargetokt.

En liten jente smører farge i ansiktet på Benedicte

Mine nye medsammensvorne - Bhim

Benedicte fikk i tillegg et egg knust i håret - mmmm...

Mange offer seinere og med et ansikt fullstendig dekket i ulike farger, og klær som aldri kommer til å ha sin ordinære farge igjen, endte vi slaget og gikk for å finne oss en matbit. Vi fant en restaurant hvor de ville slippe oss inn, og satt oss ned for å spise. Vi var virkelig heldekket av farge og fikk mye oppmerksomhet i gatene og på restauranten. Man skjønner at man har tatt leken helt ut når til og med kanadiske turister begynner å ta bilde av deg… ;)

Fornøyde med dagen....

Mini-Ferie i Pokhara

De siste dagene har vi hatt fri fra kontoret så vi bestemte oss for å reise til Pokhara en tur. Litt over 6 timer med buss og rundt 600 meter lavere enn Banepa ligger Pokhara – et herlig tilfluktssted. Her fant vi oss et hotell med basseng og tilbrakte dagene på bassengkanten med en god bok, og kveldene på en av de mange restaurantene som finnes på Lakeside.

Det har vært utrolig godt å koble ut, lade batteriene til tre travle uker og å varme opp kroppene etter en kald vinter. Sommeren har gjort sitt inntog og dagene er blitt gode og varme. Det er fortsatt kjølig om kveldene, men jeg har pakka vekk ullundertøyet og Benedicte har kunnet flytte inn på sitt eget rom igjen. De neste tre ukene skal vi gjennom en regionalsamling, distriktssamling, et kurs for lærere, en god del møter og ganske mange presentasjoner. Det kan bli hektisk, men vi skal nok komme i mål. Men når alt det er ferdig tar jeg ferie igjen – denne gangen i nesten to uker sammen med familien min og Charlotte som kommer på besøk – gleder meg masse nå! =)

Den vakre sarien...

En sari er et utrolig vakkert plagg, som består av et langt tøystykke, bluse og underskjørt. Selve sarien surres rundt underkroppen før ene enden slenges over skulderen. Blusen dekker bare brystet, og magen skal være bar.

I anledning Umitas bryllup gikk både jeg og Benedicte til anskaffelse av hver våres Sari. Sammen med vår nepalske ”mor”, Subha, var vi å kjøpte stoff og var hos skredder. Vi måtte også kjøpe svarte høyhælte sko, glassarmbånd, hårklyper og en egna veske. Subha tok godt vare på oss og var ganske standheftig i hvordan ting skulle være, vi fikk lånt smykker av henne og fikk beskjed om å lakke neglene.

Med god hjelp fra Dwarika's søster fikk vi kledd på oss sarien

Siden bryllupsfesten ble holdt i Kathmandu, måtte Dwarika’s søster og en venninne komme oss til unnsetning når dette lange tøystykket skulle tas på. Jeg stod som en dukke med armene ut, mens jeg fulgte fascinert med på hvordan de fikk sarien til å bli et vakkert festplagg. De hjalp også til med hår og sminke, og jeg følte meg veldig overpynta i det vi gikk ut døren. Men selv med glitter og stas på kjolen, på armene og i håret, høye hæler og neglelakk blir man som vanlig aldri overpyntet i et nepalsk bryllup. Selv om bekledningen blant de 900 gjestene var veldig variabelt, med alt fra joggebukser til glitrende flotte sarier gled jeg inn i mengden (man må bare se bort fra at jeg var en hvit person i en sari).

Meg og Benedicte sammen med Umita, brduen

Oppmerksomheten var stor da vi vandra gjennom Pathans gater mot festen, og på festen ble vi fort en av hovedattraksjonene. Det hjalp nok sikkert på at vi svingte oss godt på dansegulvet sammen med alle guttene og en håndfull jenter. Det eneste negative med sarien er at den ikke er et særlig egna danseplagg – hvert fall ikke for en som ikke er vant til å gå med den. Den skled sakte men sikkert ut av plass, men til alt hell hadde jeg en gammel dame som løp etter meg og rettet på den når ting ble for gale…

Benedicte ble til slutt dradd inn i en sidegate av to damer for at de kunne kle på henne sarien på nytt...

The most beautiful bride...

I helgen hadde Umita og Sanu sin offisielle bryllupsseremoni. Et fantatsisk vakkert par...