Sykehus vil jeg nok tro er et like lite hyggelig sted å være uansett hvor i verden du befinner deg. Men i Nepal vil du nok ha ekstra vanskeligheter om du stiller opp helt alene. Bare det å finne frem i virrvarret av ganger og skranker og forskjellige fremgangsmåter kan være vanskelig nok i seg selv når du er syk, men å stå i alle mulige slags køer samtidig som man skal bli undersøkt av en lege og ligge i en seng og være syk sier jo seg selv at er ganske umulig.
I dag har jeg vært på sykehuset. Ikke fordi jeg er syk, men som en støtte. Benedicte har vært dårlig i noen dager og vi fant ut det var på tide å oppsøke en lege og se hva han sa til godt. I utgangspunktet skulle jeg bare være med å holde Benedicte i hånden, rett og slett fordi det er skummelt å dra på sykehuset i utlandet, men det viste seg at hun faktisk trengte at jeg var der.
Etter å ha beroliget resten av kontoret at en ambulanse ikke var nødvendig for å komme oss til sykehuset, ble vi eskortert av ikke mindre enn to av de ansatte i en taxi. Vel fremme ble vi eskortert inn på akutten, Benedicte fikk tildelt en seng og en håndfull leger, de to andre ble plassert utenfor (deres tolkeferdigheter var strengt tatt ikke nødvendig da legene snakket bedre engelsk enn dem), og jeg fikk etter bedende blikk fra både meg og Benedicte bli ved hennes side. Det var ikke lenge jeg fikk bli da, etter en kjapp sjekk og en intravenøs i hånden hennes ble jeg sendt av gårde for å gjøre nytte for meg.
En ting kan jeg si med sikkerhet, nepalesere eier ikke køkultur. I over en halvtime ble jeg stående i kø for å betale regningene til Benedicte. Da jeg var nesten fremme prøvde en kar å snike inn foran meg, men ble stoppet av han bak meg ”Men jeg skal bare betale for en blodprøve!” prøvde han seg, ”ja, jeg skal betale for to…” svarte jeg, men fikk bare et olmt blikk til svar. Deretter bar det videre til registreringsskranken, og for å kjøpe medisiner og div utstyr legene trengte.
Vel nede igjen på akutten rakk jeg bare så vidt å levere fra meg medisinene og se til Benedicte før jeg igjen ble sendt på tur. Denne gangen for å levere blodprøvene på labben, og en stool test på en annen labb. Så var det venting på sengekanten til Benedicte i en liten time, akkurat nok tid for legen å sjekke meg opp siden Benedicte ikke var singel, før jeg måtte tilbake for å hente prøveresultatene. Mens jeg hadde vært borte hadde det vært bussulykke og det ble ventet mer enn 50 skadde passasjerer. Resultatene ble sjekket og vi ble skrevet ut i hui og hast – Benedicte fikk ikke lenger okkupere en seng. Jeg ble sendt for å kjøpe enda mer medisiner, og vi fikk beskjed om å komme tilbake igjen i morgen tidlig.
Jeg lurer i grunn på hva en enslig person som stiller på sykehuset må gjøre, ta intravenøsen under armen og kave seg rundt selv? Tror ikke det hadde funket så veldig bra, Benedicte hadde i hvert fall ikke klart det i den tilstanden hun var i tidligere i dag. Men når jeg tenker meg om så skjer det vel gjerne ikke så veldig ofte her nede, at mennesker er helt alene uten noen å støtte seg til. Nepalesere er utrolig flinke til å ta vare på hverandre, både familie, venner og ukjente…
I dag har jeg vært på sykehuset. Ikke fordi jeg er syk, men som en støtte. Benedicte har vært dårlig i noen dager og vi fant ut det var på tide å oppsøke en lege og se hva han sa til godt. I utgangspunktet skulle jeg bare være med å holde Benedicte i hånden, rett og slett fordi det er skummelt å dra på sykehuset i utlandet, men det viste seg at hun faktisk trengte at jeg var der.
Etter å ha beroliget resten av kontoret at en ambulanse ikke var nødvendig for å komme oss til sykehuset, ble vi eskortert av ikke mindre enn to av de ansatte i en taxi. Vel fremme ble vi eskortert inn på akutten, Benedicte fikk tildelt en seng og en håndfull leger, de to andre ble plassert utenfor (deres tolkeferdigheter var strengt tatt ikke nødvendig da legene snakket bedre engelsk enn dem), og jeg fikk etter bedende blikk fra både meg og Benedicte bli ved hennes side. Det var ikke lenge jeg fikk bli da, etter en kjapp sjekk og en intravenøs i hånden hennes ble jeg sendt av gårde for å gjøre nytte for meg.
En ting kan jeg si med sikkerhet, nepalesere eier ikke køkultur. I over en halvtime ble jeg stående i kø for å betale regningene til Benedicte. Da jeg var nesten fremme prøvde en kar å snike inn foran meg, men ble stoppet av han bak meg ”Men jeg skal bare betale for en blodprøve!” prøvde han seg, ”ja, jeg skal betale for to…” svarte jeg, men fikk bare et olmt blikk til svar. Deretter bar det videre til registreringsskranken, og for å kjøpe medisiner og div utstyr legene trengte.
Vel nede igjen på akutten rakk jeg bare så vidt å levere fra meg medisinene og se til Benedicte før jeg igjen ble sendt på tur. Denne gangen for å levere blodprøvene på labben, og en stool test på en annen labb. Så var det venting på sengekanten til Benedicte i en liten time, akkurat nok tid for legen å sjekke meg opp siden Benedicte ikke var singel, før jeg måtte tilbake for å hente prøveresultatene. Mens jeg hadde vært borte hadde det vært bussulykke og det ble ventet mer enn 50 skadde passasjerer. Resultatene ble sjekket og vi ble skrevet ut i hui og hast – Benedicte fikk ikke lenger okkupere en seng. Jeg ble sendt for å kjøpe enda mer medisiner, og vi fikk beskjed om å komme tilbake igjen i morgen tidlig.
Jeg lurer i grunn på hva en enslig person som stiller på sykehuset må gjøre, ta intravenøsen under armen og kave seg rundt selv? Tror ikke det hadde funket så veldig bra, Benedicte hadde i hvert fall ikke klart det i den tilstanden hun var i tidligere i dag. Men når jeg tenker meg om så skjer det vel gjerne ikke så veldig ofte her nede, at mennesker er helt alene uten noen å støtte seg til. Nepalesere er utrolig flinke til å ta vare på hverandre, både familie, venner og ukjente…
1 comment:
Hils Benedicte og si god bedring fra meg, da.. Håper hu blir bra igjen snart! Huff, høres slitsomt ut å være på sjukehus i Nepal.
Post a Comment