En sari er et utrolig vakkert plagg, som består av et langt tøystykke, bluse og underskjørt. Selve sarien surres rundt underkroppen før ene enden slenges over skulderen. Blusen dekker bare brystet, og magen skal være bar.
I anledning Umitas bryllup gikk både jeg og Benedicte til anskaffelse av hver våres Sari. Sammen med vår nepalske ”mor”, Subha, var vi å kjøpte stoff og var hos skredder. Vi måtte også kjøpe svarte høyhælte sko, glassarmbånd, hårklyper og en egna veske. Subha tok godt vare på oss og var ganske standheftig i hvordan ting skulle være, vi fikk lånt smykker av henne og fikk beskjed om å lakke neglene.
Med god hjelp fra Dwarika's søster fikk vi kledd på oss sarien
Siden bryllupsfesten ble holdt i Kathmandu, måtte Dwarika’s søster og en venninne komme oss til unnsetning når dette lange tøystykket skulle tas på. Jeg stod som en dukke med armene ut, mens jeg fulgte fascinert med på hvordan de fikk sarien til å bli et vakkert festplagg. De hjalp også til med hår og sminke, og jeg følte meg veldig overpynta i det vi gikk ut døren. Men selv med glitter og stas på kjolen, på armene og i håret, høye hæler og neglelakk blir man som vanlig aldri overpyntet i et nepalsk bryllup. Selv om bekledningen blant de 900 gjestene var veldig variabelt, med alt fra joggebukser til glitrende flotte sarier gled jeg inn i mengden (man må bare se bort fra at jeg var en hvit person i en sari).
Meg og Benedicte sammen med Umita, brduen
Oppmerksomheten var stor da vi vandra gjennom Pathans gater mot festen, og på festen ble vi fort en av hovedattraksjonene. Det hjalp nok sikkert på at vi svingte oss godt på dansegulvet sammen med alle guttene og en håndfull jenter. Det eneste negative med sarien er at den ikke er et særlig egna danseplagg – hvert fall ikke for en som ikke er vant til å gå med den. Den skled sakte men sikkert ut av plass, men til alt hell hadde jeg en gammel dame som løp etter meg og rettet på den når ting ble for gale…
Benedicte ble til slutt dradd inn i en sidegate av to damer for at de kunne kle på henne sarien på nytt...
No comments:
Post a Comment