Marinas eventyr i Nepal: I Felt med Røde Kors

Forrige onsdag reiste Benedicte og jeg i felt sammen med Santosh fra hovedkontoret til Nepal Røde Kors. Vi reiste til Dadhing, et distrikt tre timer vest for Kathmandu. Her skulle vi besøke et norsk finansiert prosjekt mot menneskehandel i en fjellandsby, noe som viste seg å bli en opplevelse utenom det vanlige.

Vel fremme på distriktskontoret i Dadhing fikk vi lunsj, briefing om aktiviteter i distriktet og omvisning i byen før vi ruslet ned på hotellet hvor vi skulle sove. Landsbyen prosjektet ligger i var 11 timers gåtur innover og oppover i fjellene fra distriktssenteret. Neste dag ble vi kjørt med jeep i nesten to timer, slik at vi bare hadde rundt fem timer igjen å gå. Det var et flott landskap med fjell, daler, landsbyer og den ruvende snøkledde Mount Ganesh (7446 moh) i det fjerne.

Vi brukte bare fire og en halv time å gå til landsbyen Marpak. Her traff vi lederen av lokallaget og ble sittende utenfor Røde Kors huset. Det tok ikke lang tid før det begynte å samle seg barn rundt oss, skolen var ferdig og vi tenkte ikke noe særlig mer over det. Etter hvert ble folkemengden bare større og større og det var ikke lenger bare barn som stod der, det var også ungdommer og voksne som stoppet opp og ble stående å se på oss. Vi ble da fortalt at vi var de første hvite som hadde vært i området, og for veldig mange var det første gang de såg en hvit person. De var veldig nysgjerrige, men velig skeptisk. Hvis vi snudde oss, prøvde å smile eller snakke til dem snudde de seg vekk eller vek unna. Men det tok ikke lang tid før det løsnet litt opp, og folk ytret sin takknemmelighet over at vi hadde giddet å komme og besøke deres landsby(!).

Nysgjerrige barn som ser på oss

Da det ble mørkt ble det kaldt å sitte ute og vi beveget oss mot ”hotellet” for å sitte mens vi ventet på middag. Santosh hadde hele dagen sagt at han skulle få slaktet en høne for meg, slik at jeg fikk smakt på det lokale kjøttet. Jeg hadde prøvd å overbevise ham om at det ikke var nødvendig bare for min del, men hadde ikke nådd helt gjennom. Mens vi satt og ventet på at det skulle nærme seg middagstider kom det plutselig en dame inn til kokken med en høne dinglende i hånda. Benedicte reagerte med å reise seg litt febrilsk og ikke helt vite hvor hun skulle gjøre av seg, og endte med å sette seg igjen, ta fingrene i ørene og sjalet over hodet. Kokken skjønte fort at Benedicte ikke var komfortabel med at han skulle slakte høna foran henne og sendte høna ut igjen. Vi ble servert Dal Bhat med grønnsaker en time tidligere enn planlagt den kvelden.

Kokken som kokkelerer

Natten ble tilbrakt på loftet til Røde Kors Huset. Her var det store sprekker mellom vinduene og man kan ikke skryte på seg de store oppvarmingsmulighetene langt oppå fjellet, så når vi skulle legge oss var det bare å kle på seg det vi hadde av klær med oss – et lag med superundertøy, et lag med ullundertøy, en bukse, en stor ullgenser, flishals, lue, flispose og en dyne. I tillegg sov vi sammen i en ganske smal seng, så vi klarte faktisk å holde varmen ganske bra. Likevel ble det en urolig natt da landsbyens løshunder holdt liv og røre utenfor. Jeg ble også vekket av Benedicte i løpet av natten som mente det hadde vært en person opp på loftet hos oss, men det viste seg dagen etter at det bare var en hund som hadde vært borti døren nede ved stigen slik at den hadde åpnet seg. (Vær beroliget mamma, vi sov ikke alene, hun ene distriktsansatte som var med oss på turen sov oppe på loftet sammen med oss. Hun var nede for å sjekke hva som hadde skjedd.)

Røde Kors Huset i Marpak - øverst i midten tilbragte vi natten

Godt påkledde for natta..

Neste dag hadde vi avtalt møter med noen av kvinnegruppene fra det norsk finansierte prosjektet. Gruppene er dannet for å motvirke menneskehandel og for å bedre forholdene i landsbyene og området rundt. (Mer info om selve prosjektet kommer i neste innlegg). Velkomsten vi fikk av kvinnene var overveldende. I tillegg til informasjon om hva de driver med hadde de forberedt et kulturelt program for oss. To småjenter fra en av lavkastene i landsbyen danset en velkomstdans til oss. Etterpå fikk vi tikka, (rødt pulver som egentlig bare skal være en prikk/strek i pannen), fra alle dammene slik at vi var røde i hele ansiktet, i tillegg til blomsterkranser. Igjen ytret de enorm takknemlighet for at vi var kommet til Marpak for å se prosjektet, da det tidligere kun har vært representanter på besøk på distriktskontoret, og ikke minst ytret de en ubeskrivelig takknemlighet for prosjektet. Det var utrolig godt å se et prosjekt som faktisk fungerer, og som kvinnene selv føler hjelper.

Full av tikka, blomsterkranser og blomster

To småjenter danset en velkomstdans for oss

Etter presentasjonen beveget vi oss utenfor for å ta gruppebilder, men først begynte den ene lederen å synge en folkesang og vi fikk beskjed om å danse. Vi hadde ikke noe annet valg enn å hive oss rundt, og da vi var ferdige kom det krav om at vi måtte synge og danse en norsk sang. I en slik pressa situasjon fikk vi akutt hjerneteppe og endte opp med å synge ”Hard du hørt historien om de tre små fisk..” da vi hadde gått og sunget på denne på gåturen dagen før. Vi fikk blandede reaksjoner av tilskuerne, og de må ha trodd vi var passe gærne der vi hoppa rundt, ”svømte” og klappa mens vi sang. Vi har allerede lagt hodene i bløt og startet øvingen til neste opptreden, slik at den kanskje kan representere norsk kultur litt bedre...

Benedicte som danser til kvinnenes store begeistring

Så var det duket for gruppebilde sammen med kvinnene, og store deler av landsbyen strømmet til for å være med. I tillegg måtte vi stille opp sammen med de fleste på enkeltbilder. Vi ble deretter tatt med for å treffe en geit som var donert til en familie gjennom prosjektet, og fikk muligheten til å ta en titt inne i et mer tradisjonelt hus.

Tradisjonell kokeplate

Etter lunsj skulle vi gå videre til en annen landsby for å treffe flere kvinnegrupper. Selv om vi knapt hadde vært et døgn i Marpak føltes det mye lenger. På den korte tiden hadde vi rukket å bli godt kjent med både menneskene og plassen, og flere kom for å si hade og takke atter en gang da vi gikk.

Møte med kvinnegrupper i Nimalchowk

I Nimalchowk ble vi tatt i mot på akkurat samme måte som i Marpak, vi fikk enda mer Tikka og minst like mange blomsterkranser. Her holdt vi møte utendørs med ryggene mot fjellene i bakgrunnen, og det er vanskelig å ikke tenke på den store kontrasten mellom det vakre landskapet og det vanskelige livet i landsbyene. Her hadde kvinnene skrevet egen sang til oss, demonstrerte første hjelp de har lært gjennom prosjektet og fortalte oss mer om programmene sine.

Demonstrasjon av førstehjelp

Enda mer tikka og blomsterkranser

Etter en ny runde med gruppebilder måtte vi ta sekkene på ryggen igjen og begynne å bevege oss nedover og oppover fjellsidene igjen. Før det ble alt for mørkt stoppet vi i en annen landsby for å overnatte. Vi var skikkelig røde i ansiktet og folk lo godt av oss. Vi tok hintet og gikk og vasket oss da bestemoren i huset kom bort med et speil til oss så vi fikk sett hvordan vi så ut!

Bare litt rød i ansiktet...

Trøtte, slitne og full av alt for mange inntrykk var vi etter fire dager på plass igjen i Banepa. En erfaring og mange mange tanker rikere. Det har virkelig vært en opplevelse som vanskelig kan forstås hundre prosent uten å ha vært der selv....