Til Døden Skiller Oss...

Bryllupssesongen er i full gang her i Nepal, og det er få dager i uken hvor det ikke kommer høylydt musikk fra festlokalet som ligger bare et steinkast unna huset vårt. I gatene kjører overpyntet bryllupsbiler og korpsene har fått full aktivitetsplan og løper fra sted til sted for å marsjere når brudgommen skal hente sin brud. Vi har også fått vår første bryllupsinvitasjon, til sønnen til svogeren til kontaktpersonen vår på kontoret. Bryllupsmiddagen er på søndag, med rundt 700 gjester – en helt vanlig størrelse på et nepalsk bryllup.

Men det er ikke selve bryllupet som fascinerer meg mest for tiden, det er det som leder opp til et bryllup. Det er dette som får meg til å forstå hvor forskjellige verdener vi faktisk lever i. Jeg har selv en søster på 20 år som allerede har forlovet seg og planlagt å gifte seg når hun er 22. I Norge er det ikke utbredt å gifte seg i det jeg vil kalle såpass ung alder, men her i Nepal er det jeg som skiller meg ut. Jeg, den 23 år gamle eldre søsteren som enda ikke er gift, og som ikke har noen intensjoner om å gifte meg med det første. Her er det helt vanlig at jenter på min alder har giftet seg for lenge siden og har både et og to barn, spesielt når man beveger seg ut av de mer urbane områdene.

Nå skal det sies at min søster har vært sammen med forloveden sin i flere år, og at de har bodd sammen i snart to år. Dette er ikke vanlig i Nepal. Da vi for en stund tilbake fikk i nepalilekse å skrive om familien vår, skrev jeg at min minste søster bor hos mamma og pappa, mens min andre søster bor sammen med kjæresten sin. Da språklæreren vår leste gjennom dette trodde hun at jeg hadde skrevet feil, hun skjønte rett og slett ikke hvordan det var mulig. I Nepal har man knapt vært i et forhold før man gifter seg – hvert fall ikke bodd sammen! Nå finnes det nok ganske sikkert unntak og forskjeller mellom folk, men slik vi har fått det fortalt så er man kjærester på et veldig overfladisk nivå. Foreldre må på ingen måte få vite om at man er sammen og som fortalt i tidligere innlegg kan man ikke vise følelser for det motsatte kjønn på åpen gate, kjæresteri begrenser seg derfor til flørting over telefon og at man er sammen i vennegjenger.

Det er veldig vanlig at foreldre er med på å bestemme hvem datteren eller sønnen skal gifte seg med, slev om man ofte har litt bestemmelsesrett selv. Vi har flere kamerater som er i gifteklar alder, hvor foreldrene nå driver å pusher litt på at de skal gifte seg. Dette synes vi er veldig moro å følge med på, og å høre om hvordan de ser for seg at det blir. Spesielt en har det veldig klart for seg hvordan det vil være å treffe den jenta som foreldrene har plukket ut til ham for første gang, og har ingen problemer med at de skal velge den han skal leve resten av livet sitt med. En annen har et par jenter som han driver å ”ser litt på” og skal treffe for å se om det kan være litt kjemi der, men er i grunn ikke så veldig interessert i å gifte seg helt enda, men gjør det mest for å tilfredsstille foreldrene. En tredje er veldig annerledes igjen, han har gitt beskjed til foreldrene om at de skal slutte å mase på han om ekteskap, og at det vil skje etter hvert i hans eget tempo.

Dette fascinerer meg veldig, da jeg aldri kan se for meg at mamma og pappa skal bestemme hvem jeg en dag skal gifte meg med, og at de skal bestemme når jeg er klar for å gifte meg. Og det virker rett og slett skremmendes å gifte seg med en man knapt kjenner, som man kun har truffet et par ganger. Mange ganger kan dette gå ganske greit, men tenk om det ikke klaffer da? Om man virkelig ikke liker denne personen som man blir bundet til? Hos skredderen traff vi en dag en 22 år gammel gift jente, som lurte på hvor gamle vi var og om vi var gifte. Da vi fortalte at vi ikke var gifte sa hun at vi var heldige. Hun synes ikke det var noe kjekt å være gift for hun likte ikke mannen sin. De hadde vært gift i flere år og hadde et barn på fire år sammen, og har fortsatt mange år igjen å leve sammen. Skilsmisse er mulig men ikke vanlig i Nepal. I motsetning til den muslimske kulturen er det veldig enkelt for kvinner å søke om skilsmisse, men vanskeligere for menn. Men ingen av delene er sosialt aksepterte. Kvinner trenger ingen grunn for å søke om skilsmisse fra mannen sin, men mannen må ha dokumentasjon på at konen enten ikke kan føde barn eller at hun er psykisk ustabil.

Det har den siste tiden blitt mer og mer vanlig med såkalte ”love marriage” også i Nepal. Da er det jenta og gutten selv som bestemmer at de skal gifte seg, fordi de er forelsket i hverandre og ønsker å dele resten av livet med hverandre. Men også dette kan by på vanskeligheter. En venninne av oss har funnet mannen i sitt liv i en barndomsvenn, og de ønsker å gifte seg. Det eneste problemet er at de ikke er av samme kaste, av den grunn mister de all støtte fra foreldrene hennes siden hun er av en høyere kaste enn han. Offisielt er kastesystemet ulovliggjort i Nepal, men det lever fortsatt i kulturen hos alle nepalesere, spesielt hos den eldre generasjonen.

Så ekteskap er ikke like enkelt for alle, og det er ikke like selvsagt at man selv velger hvem man skal gifte seg med og når man skal gifte seg. Mange gifter seg fordi man må, og jeg priser meg heldig for at jeg selv kan velge om og når, og at jeg kan gifte meg fordi jeg elsker og ønsker å dele resten av livet med denne personen. Jeg er også ekstra glad for at man i Norge som gift lever selvstendig, og at ikke kona flytter inn hos foreldrene til mannen sin slik man gjør her i Nepal, selv om jeg ser at det kan ha sine fordeler for foreldrene…