Race to Fight Aids

Forrige mandag, 1.desember, var Verdens AIDS Dag, i likhet med mange andre steder over hele verden markerte vi dagen her i Banepa. I samarbeid med mange av de andre NGO’ene i området som jobber med HIV og AIDS hadde vi en storslagen feiring og fikk skapt mye oppmerksomhet rundt temaet.

Vanligvis er det de voksne som planlegger slike markeringer og ungdomsgruppene får beskjed om vår og når de skal møte opp, noe som i grunn kan være svært lite engasjerende. Dette ønsket vi å gjøre noe med da vi inviterte ungdomsgruppene til en workshop i november. Her ble det diskutert mange gode ideer om hva ungdommen selv kunne tenke seg å gjøre ut av Verdens AIDS dag. Dette resulterte i en essay-konkurranse rundt temaet for skolene i området og et mini-marathon morgenen 1.desember, og et mer formelt program i samarbeid med de andre NGO’ene.

Guttaboys på kontoret i full sving med maling

Etter mye planlegging og en helg med maling av banner og plakater og siste innspurt hvor vi satte i sving også resten av kontoret, var vi spente på hvor mange som faktisk ville dukke opp til marathonet mandag morgen. Vi hadde gitt grei beskjed på kontoret om at det var obligatorisk oppmøte for alle ansatte, og jeg var fornøyd da også store deler av distriksstyret var på plass da jeg kom til universitetsområdet i Dhulikhel klokka 7, en time før registreringsstart. Her var startstreken for det 3.6 km lange marathonet vi arrangerte for å samle inn penger til og vise støtte med alle dem som lever med HIV og AIDS.

Etter en noenlunde kaotisk registrering av de 280 betalende deltagerne var det klart for klipping av den røde snoren. Dette var det store spørsmålet på kontoret dagen i forveien, en problemstilling både Benedicte og jeg hadde glemt å ta stilling til. Bestefar fikk jobben, og til stor jubel fra deltagerne ble snoren klippet og man kunne starte nedtellingen til løpet. Da startsignalet gikk og alle deltagerne kom løpende mot meg gikk jeg frysninger over hele kroppen. Tenk at vi hadde klart å få løpet til, den revolusjonerende nye ideen som kom fra ungdommen selv, og med så stort oppmøte!

Deltagere klare til start

Bestefar klar til å klippe tråden

Så var det bare å røske sammen tingene sine og småjogge etter løpet. Heldigvis kunne vi skylde på at vi hadde mye å bære på og dannet baktroppen i løpet – gående sammen med over 50 andre deltagere som heller ikke løp og som møtte oss på veien møt Banepa.

Vel nede på rådehuset i Banepa fikk vi treffe vinnerne – en britisk jente som jobber her frivillig og en gutt fra en av ungdomsgruppene vi har startet opp her i Banepa. Etter bildetaking bar det av gårde til kontoret for å skrive på diplomene og kåre vinneren av slagord konkurransen før det formelle programmet startet. Her ble det premieutdeling og taler fra de ulike organisasjonene, i tillegg overrak Benedicte og jeg de nesten 8000 rupeesene som var blitt samlet inn i løpet, til arbeidet med barn som er rammet av HIV og AIDS.

På ettermiddagen hadde ungdomsgruppen på Kathmandu University i Dhulikhel et program som vi deltok på. Her hadde vi kondomdemonstrasjon for en fullsatt auditoriumssal av fnisende universitetsstudenter som man minst skulle tro var en gjeng med fjortisser! Vi klarte å holde maska, selv når det kom masse uling og skriking fra salen da jeg dro kondomen nedover modellen. En morsom opplevelse for oss, og forhåpentligvis lærte de å bruke kondomene som var blitt delt ut tidligere på dagen riktig. Etter demonstrasjonen vår ble det vist en nepalsk komedie med kjente skuespillere om HIV og AIDS problematikken, smitteveier, prostitusjon og menneskehandel. Noe som også viste seg å bli en ny opplevelse, her sang man med på sangene, ropte til skjermen og lo i de mest absurde stedene. Filmen i seg selv var også rimelig absurd, men fikk frem et viktig budskap på en god måte!