På besøk hos Mina!

Mina foran huset sitt

Da vi kom til kontoret på onsdag stod en av de frivillige, atten år gamle Mina, og ventet på oss. Vi hadde avtalt å bli med henne hjem for å se hvor og hvordan hun lever. Etter en halvtime med bussen innover humpete grusveier fra Banepa til Sera, måtte vi ta beina fatt i en liten halvtime oppover sidene. Mina var i begynnelsen bekymret for oss, men ble fort imponert over våre ”walking skills”.

Mina går på skole i Banepa, og reiser denne strekningen hver dag. Når det er innhøstninger går hun opp og ned til Sera noen ekstra ganger for dagen med et tungt lass på ryggen. Hun går i class 11 (ca. 1.klasse på Videregående i Norge) og har undervisning om morgenen. Skolen begynner klokken 6, noe som betyr at Mina må stå opp hver morgen klokken fire for å komme seg av gårde klokken 5. Med seg til Banepa har hun et spann med melk fra kua de har som hun leverer i en av restaurantene.

Mina fascinerer oss med det livet hun lever og det landskapet hun lever i mens vi går oppover mot huset hun deler sammen med mor og far, og tre søsken. I Nepal er man veldig rett frem og forteller om hverdagen akkurat slik den er uten å pynte på sannheten. Det er ikke flaut å innrømme at man er fattig. Det er bare slik det er, og i stedet for å gruble over dette og deppe, tar man den hverdagen man har fått og gjør det beste ut av den. Heldigvis for Mina har foreldrene satt utdannelsen til henne og søsknene på første prioritet slik at de kanskje kan skape en annen hverdag for seg selv når de blir voksen.

I fjellsiden peker Mina ut huset hvor de bor. Her har de et stykke land som de dyrker grønnsaker, har suntalatrær (mandariner) og masse dyr – til Benedictes begeistring. Moren kutter gress til kyrne når vi kommer og smiler og hilser til oss. Hun blir fornøyd når vi stotrer frem noen fraser på Nepali og vi er med en gang inne i varmen, ikke det at det skal så mye til før en nepaleser tar deg inn. En bastmatte blir tatt frem og vi slår oss ned på trappa sammen med hunden Lucky mens Mina skifter av seg skoleuniformen og lager te til oss.

Benedicte slår av en prat med Buffalokalven

Solen varmer oss mens vi sitter der, geitekillingene hopper rundt føttene på oss og de andre fastbundne dyrene skriker etter oppmerksomhet. Vanligvis spiser Mina dagens første måltid sammen med sin mor når hun kommer hjem fra skolen. Da har moren lagd Dhal Bhat og grønnsaker til dem begge som de spiser før de tar fatt på dagens arbeid. Resten av søsknene er på skolen og kommer ikke hjem før nærmere fire. Siden det er ekstra gjester til frokost/lunsj i dag tar Mina fatt på arbeidet på kjøkkenet for å lage mat. Gode gjester som vi er tilbyr vi henne hjelp, men hun har lite tro på at det kan være mye hjelp i oss(!). Mens vi sitter ute kommer vi plutselig på at vi burde gi beskjed om at vi ikke spiser kjøtt, og Benedicte går inn. Da ler bare Mina – dere er jo tjukke, da trenger dere jo ikke kjøtt! Ingen grunn til bekymring, selvfølgelig hadde hun ikke tenkt å lage kjøtt til oss…

Mens risen koker kommer Mina på at hun lovde oss Suntala før jul og klatrer opp i et tre for å plukke noen til oss. Når hun går inn igjen for å fortsette matlagingen går jeg inn for å ta noen bilder. Hun skreller poteter, og jeg tilbyr atter en gang min hjelp. Sittende på huk med en kniv strever jeg med å få av skallet på potetene uten at halve poteten forsvinner. Benedicte kommer også til, og det blir mye fnising før vi finner den riktige teknikken. Det blir tungt for legger og lår, og vi må reise oss innimellom for ikke å få krampe. Da kan Mina fortelle at hun også var tjukk før hun begynte på skolen, da hadde hun også vanskeligheter med å sitte på huk. Vi ler litt for oss selv og lar vær å forklare at dette er en uvant stilling for oss.

Mina henter Suntala til oss

Potetskrelling

Maten serveres og vi prøver å forklare at vi bare vil ha halv porsjon med ris. Selv om vi nå klarer å spise mye mer ris enn da vi kom hit, er det sjeldent vi klarer å spise opp det vi får servert. Når man sitter hjemme hos noen, er man ekstra forsiktig med å la mat gå til spille. Likevel er det alt for mye ris, og vi må omtrent dytte hverandre ut døra når vi går fra fatet som fortsatt har mat på seg…

Mens vi sitter og venter på at maten skal synke slik at vi kan bevege oss mot Banepa igjen kommer en geit bort og snuser på Mina. Det er geiten til Mina som hun har fått av bestemoren sin. Denne bruker de til å avle opp flere geiter som de selger på markedet. De spiser sjeldent kjøtt hjemme, og de dyrene de har selger de videre, unntatt kua da som gir dem melk hver morgen.

Mens vi sitter på bussen fra Sera tilbake til Banepa klarer jeg ikke å la vær å tenke på hvor utrolig stor kontrasten er mellom det livet som Mina lever, og som en gjennomsnittlig attenåring i Norge lever. Måten Mina tar hverdagen på er beundringsverdig, hun smiler og ler og har det kjekt med venner, samtidig som hun stiller opp for familien og balanserer en hard hverdag med skole og lekser. Hun jobber mer hjemme i løpet av en uke enn jeg tror jeg noen gang har gjort til sammen. I tillegg har hun håp og drømmer. Fremtidsutsiktene er klare med mål om å få seg en kontorjobb og starte sin egen familie, men ikke med mer enn to barn!

Alle bilder er lagt ut med Mina's samtykke