To be back...

Det er rart, nesten litt ubeskrivelig å vandre i gatene i Kathmandu igjen. Stemningen og følelsene er de samme, trafikken fortsatt like kaotisk, eksosen like ille og folkene de samme. Det føles ikke som ni måneder siden sist. Selgere jeg knapt husker ansiktene på spør meg hvor jeg har vært, hvor lenge jeg blir denne gang og viktigst av alt – hvor er Jamuna (Benedicte)? Det er rart å oppdage at de husker deg og hvem du faktisk er, og at det ikke bare er upersonlig turistprat som man sier for å få et salg. På hotellet husket de hvilket rom vi pleide å sove på, og han søte nattevakten er fortsatt like opptatt av wrestling og uinteressert i cricket. Ja – det er en del nye gater, restauranter og butikker, men alt i alt er mitt Nepal fortsatt det samme.

Det var godt å oppdage at nepalien låg gjemt baki der og fort kom frem igjen, kunsten å prute og være like sta på ørene som sist fortsatt er der, og ikke minst å klare å manøvrere seg mellom bilene over de trafikkfylte gatene uten å bli påkjørt! Hodet fyker atter en gang til sidene når jeg hilser og er enig, og venstre hånda er ute av bruk…

Helgen har blitt tilbrakt i Kathmandu. Jeg har møtt gamle og nye kjente, vandret i gatene, drukket cyiah (nepalsk te) og sugd inn alle inntrykkene på ny. Om få timer drar jeg til flyplassen for å hente Benedicte før vi drar videre til Banepa. Det blir stas! Telefonen har ringt i ett i dag – hvor er dere? – Når kommer dere? Ryktet går og det er mange som venter på oss. Forhåpentligvis er også Banepa mye av det samme. Uansett er hvert fall en ting sikkert; It’s good to be back! =)

Det er ikke barebare å komme seg over veien, man kan hvert fall ikke bruke teknikken fra Norge hvor man skal se til begge sider og vente til det er klart...