Ute på Eventyr!

Tirsdag var siste dag av Dashain og igjen en fridag på kontoret. Impulsivt bestemte vi oss mandag ettermiddag for å reise til Nagarkot, overnatte og få med oss soloppgangen over Himmalayas for så å ta beina fatt og gå tilbake til Banepa. I følge Lonely Planet skulle turen ta rundt 3 og en halv time, men med to jenter på tur som følger impulsene viste det seg å ta litt lenger tid.

Etter å ha vært hjemom og pakka med oss et par små ting bevegde vi oss mot hovedveien for å finne en buss til Bakthapur. På grunn av sikkerhetsreglene må vi som sagt sitte på et sete inne i bussen, noe som ikke alltid er like enkelt å få til. Etter en halvtime med å prøve å være første mann inn i de overfulle bussene holdt vi på å se slaget tapt da en såkalt ”shared taxi” rullet opp ved siden av oss. Taxien var tilsynelatende full og vi prøvde å forklare at vi begge skulle reise og at vi tillegg hadde med oss en sekk. Men i Nepal er det ikke fullt før det flyter over, og etter at en fra baksetet hoppet frem i forsetet forhandlet vi pris og stuet oss inn.

Igjen trodde vi turen vår skulle kuttes kort da vi såg øye til øye med en buss i vill fart gjennom Banepa sentrum. Jeg kunne heldigvis bite i meg skriket og riste av meg skrekken da vi kjørte videre like hele. Like før Bakthapur punkterte taxien og vi rullet inn til siden av veien. Overraskende nok hadde taxisjåføren reservedekk i bagasjerommet, og etter et lite bytte var vi igjen på veien mot Bakthapur. Vel fremme i Bakthapur begynte jakten på en ny taxi. (Veien til Nagarkot blir ikke regnet som sikker nok til at vi får lov å ta buss dit.) Etter å ha vekket en sovende taxisjåfør og blitt enig om en god pris begynte vi oppstgningen til Nagarkot som ligger på ca 2100m.o.h. Vi kjørte oppover smale, svingete veier og skjønte fort hvorfor vi ikke fikk ta buss.

Det viste seg at vi hadde valgt hotellet med en av de beste utsiktene i byen, og gikk spente på morgendagens syn tidlig til sengs. Skuffelsen var derfor stor da vekkerklokka ringte halv seks neste morgen og vi så vidt klarte å skimte terrassen vår utenfor soveromsvinduet. Fast bestemte på å se Himmalayas kledde vi likevel godt på oss og gikk opp en etasje for å stå på terrassen der. Vi benket oss til på stoler, men etter et kvarters tid måtte vi innse at tåken bare ble tykkere og tykkere, og gikk ned igjen på rommet for å få litt mer søvn. Idet vi kom inn igjen på rommet kunne vi så vidt skimte lysstrålene gjennom all det grå, og jeg bestemte meg for å ta en tur opp igjen, bare i tilfelle man skulle kunne se noe.

Og der kunne jeg skimte fjelltoppene! Vi ble stående i en liten time og tåka bevegde seg raskt frem og tilbake og innimellom alt kunne man skimte de fantastiske fjelltoppene. Vi blir nok nødt å reise tilbake når været stabiliserer seg litt mer. Utsikten fikk ikke helt rettferdiggjort sitt rykte denne dagen.

Etter frokost og litt venting på at tåka skulle roe seg tok vi sekken på ryggen og begynte å bevege oss mot Banepa. Første mål for turen var View Tower en times gange oppover fra Nagarkot. Det gikk ikke lenge før vi hadde følge på veien – en svart hund som tuslet etter oss. Han fulgte oss helt opp til tårnet, hvor vi fast bestemte på å se mer av Himmalayas, hadde en god pause før vi gikk videre.

Ikke lenge etter at vi hadde gått videre fra tårnet stoppet en dame oss og lurte på hvor vi var på vei. Hun snakket bare Nepali og da vi sa vi skulle til Banepa kaklet hun i vei mens hun ristet på hodet og viftet med armene. Vi skjønte pent lite og heldigvis kom 15 år gamle Krishna til redning, dama var bare bekymra for at vi ikke skulle finne veien. Krishna var på vei hjem fra Bakthapur og bodde i en landsby nedi fjellsiden, og viste oss mer enn gjerne hvor vi skulle gå. Han var veldig hyggelig og vi slo like gjerne følge med han gjennom bygda hans, en bitteliten omvei.

Godt nedi fjellsiden stoppet vi for en Kvikk Lunsj pause og for å nyte utsikten. Vi kunne nå se helt til Banepa på ene siden og hadde god utsikt over Kathmandu-dalen på den andre siden. Det tok ikke lang tid før vi fikk selskap av to gutter i tjueårs alderen som bodde rett ovenfor. Vi ble sittende å prate en stund før vi kom innpå hva vi egentlig gjorde her i Nepal. Da vi sa vi jobbet for Røde Kors fortalte de ivrig om at de var blodgivere og tidligere hadde vært med i en Youth Circle på ungdomsskolen. Han ene løp til og med hjem og henta en bunke med brosjyrer og diplomer han hadde fått for ulike kurs som han viste stolt frem til oss. Etter å ha konstatert at vi hadde noe til felles erklærte han ene oss nå for venner, noe som innebar at vi ikke kunne gå fra bygda uten å være med hjem og drikke en kopp te.

Etter en kopp te, noen kjeks og et møte med en bestemor, alle søskene og noen av naboungene kom vi oss av gårde mot Banepa igjen. Vi hadde nå begynt å bruke såpass lang tid at resten av turen nøyde vi oss kun med å si hei og svare høflig på det vi ble spurt i forbifarten. Langs hele stien var folk smilende og hyggelige og lurte på hvordan vi hadde det, hvor vi kom fra og hvor vi var på vei. Enkelte steder kom det til og med mennesker løpende ned fra husene for å snakke med oss. Det var noe helt annet enn å gå i fjellheimen i Norge! Det var tydelig at det kommer en del turister gående denne veien for overalt spurte barn etter sjokolade og penner, og både voksne og barn spurte om å bli tatt bilde av mot penger.

Bare tre timer etter det vi hadde beregnet kom vi oss trøtte og slitne til Banepa, og klarte akkurat ikke å unngå regnet og fikk skyldt oss godt i det vi gikk gjennom byen! Vi rakk så vidt å spise og se begynnelsen av en film før vi begge slukna….

Flere bilder:

Hiking from Nagarkot to Banepa