Marinas eventyr i Nepal: Sitting inside the buss og Dashain

Da er vi tilbake i Banepa etter noen dager i hovedstaden og Patan. Det er godt å være hjemme igjen, som Banepa nå er blitt, og tre dager i Kathmandu har fått oss til å verdsette det at vi bor i Banepa litt mer. Her er det mye roligere og mye mindre forurensa enn i Kathmandu. I gatene i Kathmandu har du alltid en eller annen selger på slep som bare skal selge deg et suvenir i ekte ditten eller datten. Forurensningen er også et stort problem, man føler man puster inn kemikaliene og huden lider veldig, bomullen var helt svart da jeg rensa huden min etter at jeg hadde dusja! Men misforstå meg ikke, det er godt å komme inn til storbyen og kunne gå ut på restaurant og spise et mer vestlig måltid, kjøpe en del ting man ikke får tak i i Banepa og se alt det Kathmandu har å by på, noe som ikke er rent lite.

Siden vi er her i regi av Røde Kors er vi under en del sikkerhetsrestriksjoner blant annet når det gjelder reising. For vår egen sikkerhet har vi ikke lov til å benytte kollektivtransporten i Kathmandu, og det har lenge vært usikkert hvordan vi kunne komme oss til hovedstaden fra Banepa, om vi var nødt å bruke taxi. Tidligere i uken fikk vi endelig en avklaring av Nepal Røde Kors om at veien til og fra Kathmandu ble regnet såpass trygg at vi kunne benytte oss av bussene som går, så lenge vi reiste sittende inni bussen og tok vare på alle eiendelene våre. Vi lo litt for oss selv da beskjeden kom, og mente at presiseringen om hvor vi måtte sitte gjerne var litt unødvendig for vår del. Aldri i verden om jeg hadde sittet på taket av en av disse bussene ned den bratte svingete veien til Kathmandu. Forbikjøringene virker til tider hårfine, spesielt fra vårt synspunkt siden vi kjører på ”feil” side av veien, og jeg tror nok ikke nervene mine hadde tålt en og en halv time med å klamre seg til taket og livet!

Onsdag reiste vi dermed med buss til Kathmandu og videre med taxi til Patan for å bo hos Dwarika og familien i noen dager. Der skulle vi få være med på feiringen av Dashain i familien og uti gatene. Jeg har tidligere nevnt at Dashain er en av de største hinduistiske festivalene som feires, og sammenlignes ofte med vår feiring av jul. I to uker har kontorer vært mye stengt og lite operative, skoler og universiteter har hatt ferie og alle har valfartet for å tilbringe høytiden sammen med familien sin.

Dwarika sammen med nevøen sin som han ønsker å døpe Jostein!

Dashain feirer gudinnen Durga sin seier over de onde kreftene, ofte fremstilt som buffalodemonen Mahiasura. Durga blir sett på som en blodtørstig gudinne, og dette markeres gjennom dyreofring og mye blod spesielt på den åttende dagen av Dashain. Dette er gjerne en sakte og pinefull prosess for dyrene som blir ofret da man ønsker å få ut mest mulig blod. Spesielt Benedicte har hatt det vanskelig med dette, og jeg har flere ganger måtte fortelle henne hvor hun skal snu seg og når hun kan se igjen. I Patan stod Benedicte ventende utenfor mens jeg og Dwarika var inne på en av hovedplassene for dyreofringen. Blodet blir blant annet tømt over hjulene på biler, busser og motorsykler for sikker transport, og på flyplassen blir en geit ofret for hvert fly som tar av på denne dagen! Man ofrer også ris, blomster og frukt til gudene i gjennom disse dagene, og ved alle de store templene har det vært store køer av kvinner som har ventet på å komme inn i tempelet for å gjøre sin ofring for familien.

Benedicte mottar Tikka av faren til Dwarika

Den tiende dagen, Vijaya Dasain, er en av hoveddagene. Vi begynte dagen halv seks og reiste til et av de større templene i Kathmandudalen. Her var det reine 17.mai stemningen med masse mennesker, småboder, kafételt og noe som minnet mest om skrangletog. Klokken var fortsatt bare seks, men plassen rundt tempelet var full i folk! Etter en runde rundt tempelet og å ha sugd inn litt inntrykk reiste vi tilbake til Dwarika hvor vi mottok tikka fra faren. I tillegg til den vanlige prikken i panna mottok vi også i dag nypresset penger, frukt og en blomst som skulle henge i håret. Denne dagen er en familiedag og senere på dagen reiste vi til Dwarika’s onkel hvor hele familien var samlet. Også her mottok vi tikka av onkelen før vi fikk servert den tradisjonelle lunsjen Dhal Bhat, (ris, linser, kylling, buffalokjøtt og ulike grønnsaksretter). Det var veldig spesielt å bli tatt inn i familielivet på denne måten, og en utrolig opplevelse. Familien til Dwarika var utrolig søte og tok kjempe godt vare på oss!

Tikka skålen

Jeg mottar tikka av onkelen

Nå er det tilbake til hverdagen i Banepa hvor potetmos og tomatbønner er lørdagskos sammen med en film på veggen i stua. Forhåpentligvis vil feriemodusen gå litt over og vi kan komme ordentlig i gang med jobben vår, noe vi gleder oss veldig til. Allerede mandag skal vi besøke et program som en av youth circlesene i området skal arrangere, så får vi se hva resten av uken bringer med seg! =)