1 - 2 - 3 - HOPP!!!

Stemmen bak meg hadde begynt å telle ned; ”one…. Two…”. Jeg var fortsatt opptatt med å snakke til kamera, hadde ikke rukket å se ned, men armene var på plass. Jeg ble plutselig oppmerksom på stemmen bak meg ”three.. – JUMP!!”. Og som sagt så gjort, jeg kastet meg utenfor og startet hylet.

Lørdag reiste vi til Last Resort, som ligger forbi Banepa mot grensen til Tibet. Her stod strikkhopp og ”canyoning” på programmet. Ja, du leste riktig – strikkhopp. Her ligger nemlig Asias høyeste strikkhopp, 160 meter over Bhotekosi elva, og jeg klarte ikke å la sjansen til å kaste meg utenfor en hengebro gå fra meg.

Sommerfuglene jobbet effektiv da vi satt på bussen fra Kathmandu til Last Resort. Da vi gikk over hengebroen til Last Resort, hvor jeg noen timer senere skulle kaste meg utenfor, kriblet det enda mer. Jeg måtte stoppe opp og se de 160 meterne ned til bakken. Var jeg virkelig klar for dette?

Ett stykke ned ja....

Etter brief med veiing og informasjon om riktig hoppemetode ble vi delt inn i to hoppegrupper. Jeg kom i gruppe to, og kunne derfor stille meg opp og se på de første hoppene. Det var uvirkelig og rart å bli ropt opp på broen da det ble vår tur. Vi var vel rundt 15 personer som stod og ventet på tur – og jeg ble en av de siste til å hoppe. Hoppet og avstanden såg helt annerledes herifra enn fra sidelinjen, og jeg var vel fortsatt ikke sikker på om jeg ville klare å gjennomføre.

Etter en god del venting begynte det å bli surt og kaldt på hengebroen, det blåste og småregnet en stund før det virkelig begynte å pøse ned. Før det ble min tur var jeg gjennomvåt, kald og lei av å vente. Jeg satt meg ned og fikk strikken rundt beina, det eneste jeg tenkte på å spørre om mens jeg satt der var hvor lang tid det ville ta å gå tilbake igjen til ”leiren”.

Da jeg var fastspent, og det hadde blitt sjekket og dobbeltsjekket at alt var riktig gjort for seg kunne jeg gå ut på rampen. Det var vått og glatt, men jeg hadde en mann i ryggen som holdt meg fast. Sakte, sakte fikk jeg beskjed om å bevege meg mot kanten, samtidig som jeg kjente at strikken dro meg nedover, jeg var sikker på jeg skulle falle utenfor.

”One-two-three-JUMP!!” Det er ikke mye man rekker å tenke i det man faller i fritt fall mot bakken i ca 3 sekunder. Det eneste jeg rakk var hvert fall å skrike. Følelsen er ubeskrivelig og uvirkelig. Det var helt rått. I det jeg spratt opp og ned på bunnen klarte jeg heller ikke tenke så veldig mye mer, og i det jeg ble løsnet fra strikken og begynte på bakken oppover måtte jeg si til meg selv flere ganger hva jeg faktisk hadde gjort.