Charlotte, jeg, Emma og Mamma i Thamel
Det har vært kjempe kjekt med besøk. TUSEN takk til dere som tok turen. Det har vært godt å få vise dere hverdagen og livet mitt her i Nepal, hvordan jeg har det og hvordan dette landet jeg har blitt så glad i er. Nepal er et land som er vanskelig å beskrive og forklare til dem som ikke er her. Alle har uttrykt at selv om de har lest bloggen min, hørt meg fortelle og forklare og lest advarslene mine på forhånd om fattigdom og trafikk, hadde de ikke forestilt seg at det skulle være slik det var. Jeg tror og håper at de besøkende har hatt en fin, men annerledes påske de også. Inntrykkene har vært mange, og de har virkelig fått muligheten til å oppleve Nepal på godt og vondt – Nepal har lyktes i å vise dem sitt virkelige jeg!
Pappa hjelper en syklist med tung last...
Et smørefritt besøk har det i vert fall ikke vært, men heldigvis har besøket vært super sporty og sett sjarmen i de utfordringene vi har møtt her i annerledesland! Det hele startet på vei til Chitwan da det var bensinstreik og vi brukte mange timer ekstra på å komme oss frem. Så hadde vi noen supre dager i jungelen. Men den dagen vi egentlig skulle reise til Banepa var det Nepal Bandha. ”Ja men kan vi ikke kjøre likevel da? Vi er jo ikke avhengig av noen buss…” Men bandha (streik) betyr i Nepal mye mer enn bare arbeidere som streiker, og vi måtte pent holde oss i Chitwan en dag ekstra. En dag vi benyttet til å slappe av og ta en kort sykkeltur langs humpete veier på gamle sykler.
Emma tar med en haiker på sykkelen
Bilturen gikk raskt unna i begynnelsen, utenom noen korte stopp for den bilsyke kona til sjåføren som nå hadde blitt med oss på turen. Bilen hadde tydelig blitt ordnet litt på, og vi trodde turen ikke ville ta lenger enn de 6-7 timene den burde ta. Denne tanken var så vidt tenkt før vi atter en gang stod i veikanten og sjåføren pumpet som en gal nedi panseret. Vi klarte å humpe oss videre til et verksted hvor vi ble stående i tre timer. Oljelekkasje. Tålmodighetsprøven tok omsider slutt og vi kom oss på veien igjen, vi ville akkurat rekke å komme oss gjennom Kathmandu før ettermiddagsrushet satt inn. Men bilgudene var virkelig ikke på vår side denne dagen heller. Oppover den siste bakken med svinger før Kathmandu-dalen stod trafikken bomstille. Det var langlang kø.
Ikke så alt for mye å ta seg til i veikanten av ingenmannsland
Nepalesere eier virkelig ikke køkultur – hvert fall ikke i bil. Det er ikke alltid så lett å vite hvorfor bilene står i ro, så da begynner man å kjøre forbi køen. Sjåføren vår kastet seg etter bølgen med biler som kjørte forbi andre biler, lastebiler og busser. Vi kom oss ikke så langt før køen begynte å bevege seg fremover, og vi burde kastet oss inn igjen i den virkelige køen. Men, plutselig stod vi med en rød bil i panseret, og rundt oss strømmet det på med mennesker som var overbeviste om at vi hadde kjørt i denne røde bilen bakfra. Jeg skjønner dem godt, det er jo det som virker mest naturlig. Men, det var nok dessverre denne røde bilen som hadde rullet bak i oss. Sjåføren vår hadde en vanskelig tid å forklare dette til den stadig voksende folkemengden (nepalesere er utrolig nysgjerrige mennesker og blander seg inn i det meste så skjer, uansett om de har sett hva som har skjedd eller ikke). Omsider begynte køen å bevege seg igjen og vi fikk rullet oss oppover bakken, ingen skyld var fordelt, ingen nummer utvekslet og heller ingen enighet om erstatninger.
Langlang kø oppover fjellsvingene
Vi brukte halvannen time ekstra opp den siste bakketoppen. Trafikken sneglet seg oppover, og den røde bilen vi hadde ”kjørt i” hadde vanskeligheter med å komme seg opp. Det viste seg etter hvert at denne sjåføren på ingen måte kunne bakkestarte, ikke en gang på flat mark! Hver gang rullet han bakover, faretruende nært bilen bak. På ett punkt var det han som skapte all kø fordi han ikke kom seg fremover og hadde tre politimenn som stod bak og prøvde å skubbe han oppover. Han fikk hvert fall hvitvasket vår sjåfør!
På tur fra Dulikhel til Banepa ble vi vist veien av guttegjeng som kjedet seg i skoleferien
Pappa ble fort kompis...
Mamma blir vist rundt i Banepa
I Banepa fikk jeg vist frem huset mitt, min nepalske familie, jobben, byen og mine to småsøstre. Vi hadde også planlagt å gå en lengre tur for å se litt mer av nærområdet og for å gå litt i fjellet. Turen startet bra med fint vær og fine omgivelser. Men etter bare to timer skyet det over og torden begynte å brake over oss. Vi kom oss heldigvis til en landsby og en liten butikk hvor vi søkte ly da regnet kom. Her ble vi stående en god stund og vurdere om vi skulle fortsette eller ikke. Skyene såg ut til å bare bli mørkere, så da det kom litt opplett bestemte vi oss for å snu og gå tilbake. Vi var akkurat komt oss til en liten restaurant i fjellsiden da slusene åpnet seg, og vi ble nødt å ta en liten rastepause igjen. Det ble en kortere tur enn planlagt, men vi fikk beveget på oss og de andre fikk oppleve hvordan det er å gå på fjellet i Nepal – gjennom landsbyene hvor folk bor. Barn ble med oss deler av turen, en gutt viste velvillig frem lekebilen sin og lot oss alle prøve den, kvinnene stod i jordene og arbeidet og skrek etter pappa for at han skulle komme å hjelpe dem, og vi fikk generelt mye oppmerksomhet der vi gikk. Regnet var kanskje en strek i regningen, men jeg tror nok det var veldig verdt det. Da vi våknet neste dag hadde regnet skyldt vekk det tykke skylaget som har skjult fjellene i lang tid, og åpenbart et fantastisk syn. Jeg kan ikke huske sist Himalayas var så klare!
Ute på tur!
Pappa får prøve lekebilen til en gutt i en landsby vi gikk gjennom
Utsikten fra hotellet i Dulikhel
Etter noen dager i Banepa reiste vi tilbake til Kathmandu, som var blitt enda mer kaotisk og bråkete etter påsketuristenes inntog. Her fikk vi slappet av i vår lille hotelloase ved bassengkanten, gått i både buddhistiske og hinduistiske templer, spist ved stamrestaurantene til Benedicte og meg, møtt alle de tilfeldige menneskene som kjenner meg i gatene og shoppet en god del. Jeg fikk lært vekk en del prutetriks og på slutten var det ikke lenger nødvendig at jeg var med på handleturen!
Swayambunath - den største Buddhistiske stupaen i Kathmandu
Etter nesten to flotte uker sammen var det vemodig å kjøre mamma, pappa, Charlotte og Emma på flyplassen igjen. En god følelse av at de hadde fått sett mitt Nepal, og en trøst at jeg ikke ville være alene med alle disse inntrykkene når jeg kommer hjem igjen, men likevel trist at de plutselig skulle reise igjen. Tanken om at det bare var to måneder til det er meg som står på flyplassen og skal ta farvel med et land og et nytt liv, var både god og vond. Det betyr at det ikke er lenge til jeg ser familie og venner igjen, men jeg vet at det kommer til å bli utrolig tøft å reise fra Nepal. Etter siste instrukser om hvordan komme seg ut av landet og overleve et døgn alene i New Delhi fikk jeg sendt dem av gårde, og satt meg selv på bussen mot Banepa, og mot hverdagen igjen.
No comments:
Post a Comment