Forrige torsdag landet endelig mamma, pappa, Emma og Charlotte på flyplassen i Kathmandu. Trøtte og slitne etter en laaang natt på flyplassen i Delhi (en lite kjekk flyplass) sto de endelig der! Det var kjempe godt å se de igjen, samtidig som at det var skikkelig rart at de stod der – i Nepal. Etter et døgn med masse inntrykk, lyder og lukter i travle Kathmandu satte vi nesen sørover, og nedover fjellene mot Nepals største nasjonalpark – Chitwan. For å gjøre turen mer behagelig og lettere for de nyankomne hadde vi bestemt oss for å leie bil på turen nedover. En tur som skulle tatt maks 5 timer i bilen tok hele dagen, og ble ikke like behagelig som jeg hadde sett for meg. I stedet for et glansbilde av Nepal, fikk vi i det minste sett hvordan livet i Nepal faktisk er.
Turen begynte ganske greit, selv om sjåføren til tider virket som om han kjørte en berg og dalbane, og ikke en vanlig bil med 5 andre mennesker i. Etter at bilen hadde kubbet utallige ganger for hver gang han sakket ned farten, kom beskjeden fra sjåføren om at han hadde lite bensin igjen på tanken, men vi skulle klare å komme oss til neste bensinstasjon. Da vi såg bensinstasjonen rundt neste sving kom det et lettelsessukk fra oss alle, vi ville slippe å stå strandet langs veien i den steikende solen. Men bensingudene var ikke på vår side denne dagen – pumpene var rett og slett tomme for bensin!
Det ble etter hvert naturlig for oss å stille spørsmålet hvorfor sjåføren ikke hadde fylt opp tanken med bensin før han satte ut på en lang kjøretur med passasjerer i baksetet og bagasje på taket. Men det viste seg at det atter en gang var en streik på gang, denne gangen var det ”bensinfabrikken” som streiket, og dermed ikke leverte bensin til pumpene. Han hadde kun klart å få tak i 8 liter bensin i Kathmandu kvelden før. Dette skulle nå bringe oss så langt som mulig på vei mot Chitwan.
Etter uttallige tomme bensinpumper og uttallige stopp langs veien trodde vi alt håp om å komme oss frem var ute. Sjåføren hadde til og med prøvd på det svarte markedet for å få tak i bensin uten hell. Det var rett og slett tomt for bensin. Mens vi atter en gang stod i en veikant kom det to unggutter forbi som kunne fortelle at det var bensin å finne i neste landsby. Og heldigvis kunne en gammel mann selge ti liter bensin til vår stakkars sjåfør som etter hvert var begynt å bli ganske så stresset. Dette var nok til at vi kom oss til Manakamana – en taubane opp til et kjent tempel, noe som gav sjåføren halvannen time til å få tak i enda mer bensin.
Vi kom oss hele frem til Chitwan et par timer etter beregnet. Jeg tror nok ikke mamma hadde trodd det da hun satt og holdt seg foran øynene i enkelte av svingene. Men jeg er imponerte over de fire som etter å ha tilbrakt ett og et halvt døgn i Nepal tok det knusende med ro ned gjennom fjellsidene uten bensin i tanken. Jeg tror nok vi alle fikk oss en øyenåpner og ikke kommer til å være så alt for bekymret for å kjøre tanken tom for bensin i Norge – der er det i det minste en smal sak å fylle opp igjen!
No comments:
Post a Comment