Portforbud i Banepa...

I helgen har vi vært i Kathmandu. Søndag holdt vi presentasjon av arbeidet vårt som Ungdomsdelegat i Kavre, på hovedkontoret før vi ble kjørt hjem av en Røde Kors bil. Tidligere på dagen hadde vi hørt rykter om Bandha, men en kjapp telefon til ”trafikktelefonen” avkreftet dette.

I det vi begynte oppstigningen til distriktsgrensen til Kavre minket trafikken betraktelig, og mengden politifolk i veikanten økte etter hvert som vi nærmet oss. Vi skjønte med en gang at noe ikke var helt som det skulle. I det vi kom opp til ”grensen” ble vi stoppet av en stor gjeng polstret og bevæpnet politimenn.

Atter en gang fikk vi se den sterke rollen Røde Kors har i Nepal, og den respekten det har. Det var innført portforbud i Banepa fra klokken 2, og klokken var nå ti over to. Siden vi kom i Røde Kors bil fikk vi lov å bli kjørt hjem, med nødlysene blinkende og kjørende så fort som mulig.

Det var en merkelig følelse å komme kjørende langs hovedgata i Banepa. Gatene var øde, alt var lukket og stengt, og ikke et menneske å se utenom politimennene. Gaten var full av mindre og større steiner, som tydelig hadde blitt kastet frem og tilbake.

Vi kom oss hjem og innendørs, hvor vi måtte oppholde oss resten av dagen. Tidlig søndag hadde det blitt erklært Bandha i Banepa. Butikkeierne, som begynner å bli lei av bandha, protesterte og nektet å stenge butikkene sine. Dette hadde ført til et stort opprør og sammenstøt mellom butikkeierne, de som hadde kalt streiken og politistyrker. Politiet brukte til slutt tåregass og erklærte portforbud for å få kontroll over situasjonen.

I dag er det igjen erklært streik i Banepa, og situasjonen er usikker fremover. Vi har bare to dager igjen i Banepa før vi ”flytter”, og avskjedprogrammet som er planlagt i morgen henger i en tynn tråd. Jeg håper virkelig at situasjonen ordner seg. Det er vanskelig nok å reise fra Banepa etter ni måneder, men å måtte reise uten å si ordenlig hade til folk vil være helt forferdelig.

Ellers er dagene travle med å avslutte alt det vi har startet, si hade til menensker og steder, og å prøve å få plass til alle tingene mine hjem i baggen min og til å bli de 30 kiloene jeg kan ta med. Jeg har lenge innsett at jeg ikke kan ta med alt, og har hatt en stor utsortering i klær, sko og vesker. Heldigvis har jeg mange jeg vet setter utrolig stor pris på å få mine brukte ting.