Marinas eventyr i Nepal

Just another Banepa moment

2010-03-25T16:19:00.003+05:30

Onsdag morgen hadde vi et av de typisk absurde Banepa øyeblikkene våre. Tirsdag ettermiddag fortalte gamlemor (som forøvrig ikke snakker engelsk) om at hun skulle til Chandeswori (stort tempel i Banepa) om morgenen etter, men at de først skulle gå rundt Banepa. Siden det onsdag var offentlig høytidsdag og 6 måneder siden Dashain, koblet vi dette til noe religiøst og at hun skulle til tempelet for å be. Hun ville at vi skulle være med, og vi bestemte oss for å stå opp onsdag morgen og bli med.

Etter cyiah og kjeks, ble vi med Subha og Luna ut klokken seks om morgenen. Vi gikk oppover mot samfunnshuset hvor en rekke mennesker hadde samlet seg. Vi hilste på de som stod rundt omkring og fant venninnene til Subha mens vi ventet på at arrangementet inne i hallen skulle bli ferdig.

Det tok ikke lang tid før vi begynte å ane ugler i mosen, og skjønte at språkbarrieren med gamlemor hadde slått inn. Det var slett ikke en religiøs valfart vi var i ferd til å være vitne til – men vi var rekruttert til å delta i en ”rally” (slags parade) gjennom Banepa for å reklamere for en stor yoga Guru som skal komme fra India til Banepa neste uke. Skilt ble delt ut og vi ble plassert i de strenge rekkene sammen med de andre fremmøtte.

Så der gikk vi – med plakat i hånd, i rekken bak en bil med høyttaler på taket og større faner. Langs veien stod folk og smilte og lo av de to malplasserte utlendingene. For syns skyld, og for gamlemor og Subha som synes det var kjempe stas at vi var med, gikk vi et lite stykke av veien sammen med dem før vi sneik oss ut i en sving et godt stykke før Chandeswori som var endestoppet. Vi hadde forsåvidt forstått riktig i det gamlemor hadde fortalt – hun skulle gå rundt i Banepa også gå til Chandeswori, vi hadde bare ikke oppfattet hvorfor….

Mero Nepali Pharibhar

2010-03-25T16:01:00.010+05:30

= Min Nepalske familie

Siden det begynner å bli en stund siden sist, tenkte jeg å friske litt opp i hvem alle disse menneskene jeg skriver om er. I løpet av våre ni måneder i Banepa opparbeidet Benedicte og jeg oss en ganske stor familie, i tillegg til mange venner. I begynnelsen slet vi en del med alle de ”rare” nepalske navnene, og derfor fikk en del av dem vi ble kjent med kallenavn.

Da vi bodde i Banepa leide vi leilighet hos ”Gamlefar”;

Øverst i etasjen av det 5 etasjes huset bor han sammen med konen sin ”Gamlemor”;

Sammen har de en sønn som bor sammen med dem sammen med sin kone Subha og to barn, Luna og Luzza;

Subha ble som en nepalsk mor for oss da vi bodde her, hun laget mat til oss, tok oss med til skredder, i butikken, tok vare på oss når vi var syke og ellers introduserte oss for den nepalske kulturen. Det er her vi bor nå mens vi er på besøk i Banepa. Luzza har måtte flytte inn på rommet til bestefaren slik at vi har et sted å sove.

De tre småsøstrene våre er Srisrika (5), Simran (8) og Pragita (12). De er døtrene til han som var altmuligmann på kontoret da vi begynte der. De hang veldig mye på kontoret sammen med han og ble fort gode venner med oss! De er fra en dårligere stilt familie, og faren bor nå i Katar for tjene en bedre lønning enn han kunne fått i Nepal.

Moren til småtrollene våre selger frukt på markedet;

Mens moren hennes, altså bestemoren, er hjemme og tar vare på jentene;

”Bestefar” var sjefen vår på kontoret og er lederen av Kavre Røde Kors (distriktet). Han er en skikkelig godklump og fikk raskt kallenavnet bestefar av oss;

Shyam var kontaktpersonen vår på kontoret. Selv om vi hadde våre uenigheter gjennom oppholdet, hadde vi over det hele et veldig godt forhold spesielt etter at han myknet opp litt og turde å snakke engelsk til oss.

Småtroll og stuntmenn

2010-03-24T18:26:00.005+05:30

Tirsdag begynte halv seks med de samme vante Banepa-lydene; hamring av metall på tomten ved siden av, hundebjeff, den nepalske nasjonalsangen fra skolen like ved og aktivitet og roping ute i trappeoppgangen. Cyiah og kokt egg ble inntatt oppe i toppetasjen sammen med venninnene til Subha før vi ruslet nedover hovedgata mot ”småsøstrene” våre sitt hus. Her ble vi tatt godt i mot av de yngste jentene og bestemoren.

Med babyborn dukker i gave til de to minste ble vi fort populære igjen!

Benedicte hadde med en gammel GameBoy til Pragita

Etter å ha fulgt jentene på skolen måtte vi tilbake igjen for å spise ”frokost” sammen med bestemoren. Potetcurry, dhal og nysteikte chapati smakte godt men fylte raskt opp mager som kun er vant til brød så tidli på dag. Etter samtaler på halvt nepali og halvt tegnspråk gikk vi en tur innom kontoret for å hilse på de som ikke var der kvelden før. Det ble et gledelig gjennmøte med kontaktpersonen vår Shyam – som igjen hadde fått kontoret sitt for seg selv. Det var rart å sitte der uten å sitte ved ”våre” pulter.

Sammen med Bijay, Sabita og Abishek dro vi til Dulikhel for å gå på en ”fair” som var der. På veien opp fortalte guttene om en stuntmann som syklet nedover i en brønn – vi var begge to rimelig skeptiske og skjønte ikke helt hva det egentlig var de snakket om. Men jo da, der var stuntmenn – og til og med en stuntdame (!), kanskje ikke akkurat en brønn men et type stillas som var satt opp som en ”brønn”, knytt sammen med tau og var nesten stabilt. På sidene kjørte mennene og kvinnene på motorsykler og til og med i biler. Vi trodde knapt våre øyne der vi stod og var rimelig skjelven i knærne før vi kom oss ned igjen!

Det er fortsatt loadshedding (strømsparing) i Nepal og jeg blir snart disconnecta så får poste det jeg har så langt og oppdatere med flere bilder senere i uka! Vi storkoser oss hvert fall veldig – og er igjen blitt en del av familien til Subha!

To be back...

2010-03-22T12:17:00.006+05:30

Det er rart, nesten litt ubeskrivelig å vandre i gatene i Kathmandu igjen. Stemningen og følelsene er de samme, trafikken fortsatt like kaotisk, eksosen like ille og folkene de samme. Det føles ikke som ni måneder siden sist. Selgere jeg knapt husker ansiktene på spør meg hvor jeg har vært, hvor lenge jeg blir denne gang og viktigst av alt – hvor er Jamuna (Benedicte)? Det er rart å oppdage at de husker deg og hvem du faktisk er, og at det ikke bare er upersonlig turistprat som man sier for å få et salg. På hotellet husket de hvilket rom vi pleide å sove på, og han søte nattevakten er fortsatt like opptatt av wrestling og uinteressert i cricket. Ja – det er en del nye gater, restauranter og butikker, men alt i alt er mitt Nepal fortsatt det samme.

Det var godt å oppdage at nepalien låg gjemt baki der og fort kom frem igjen, kunsten å prute og være like sta på ørene som sist fortsatt er der, og ikke minst å klare å manøvrere seg mellom bilene over de trafikkfylte gatene uten å bli påkjørt! Hodet fyker atter en gang til sidene når jeg hilser og er enig, og venstre hånda er ute av bruk…

Helgen har blitt tilbrakt i Kathmandu. Jeg har møtt gamle og nye kjente, vandret i gatene, drukket cyiah (nepalsk te) og sugd inn alle inntrykkene på ny. Om få timer drar jeg til flyplassen for å hente Benedicte før vi drar videre til Banepa. Det blir stas! Telefonen har ringt i ett i dag – hvor er dere? – Når kommer dere? Ryktet går og det er mange som venter på oss. Forhåpentligvis er også Banepa mye av det samme. Uansett er hvert fall en ting sikkert; It’s good to be back! =)

Det er ikke barebare å komme seg over veien, man kan hvert fall ikke bruke teknikken fra Norge hvor man skal se til begge sider og vente til det er klart...

Sommerfugler

2010-03-18T17:02:00.004+05:30

Ni måneder er gått siden jeg tok farvel med Banepa, familie, venner og Nepal. Svaret på det evinnelige spørsmålet om når vi kom tilbake var til stadighet "vi kommer tilbake - men vi vet ikke når". Vi var sikre på at vi kom tilbake en dag, men jeg hadde ikke sett for meg at det skulle bli så snart!

Nå sitter jeg altså her - med sommerfugler i magen og vesken fylt med gaver - og venter på at jeg skal få sjekke inn. De kommende 18 dagene skal jeg igjen ånde og leve Nepal. Da fortjener bloggen å bli blåst til liv igjen!

Simran og Srisrika (småsøstrene våre)
- noen av de jeg gleder meg mest til å treffe igjen!

Ni måneder som fløy forbi...

2009-07-14T16:14:00.002+05:30

Her kommer to filmer som oppsummerer våre ni måneder i Nepal, både jobbmessig og noe av det andre vi har opplevd! =)

Hjemkomstseminar

2009-06-11T15:19:00.002+05:30

Som dere sikkert har fått med dere, så går oppholdet mitt i Nepal mot slutten, og jeg er snart på vei hjemover. Når jeg kommer til Norge skal jeg sammen med alle de andre supre, flinke, fleksible og engasjerte Ungdomsdelegatene fra både Norge og utlandet holde presentasjon om oppholdet mitt som Ungdomsdelegat.

Dette er en unik sjanse for å få et bedre innblikk i hvordan jobben og oppholdet har vært! Benedicte og jeg er førstepar ut og skal presentere Tirsdag 16.juni 09:00 i Hausmannsgate 7.

Velkommen er dere alle! =)

For å lese mer om hjemkomstseminaret og se fullstendig program kan du trykke her

Portforbud i Banepa...

2009-06-08T11:18:00.000+05:30

I helgen har vi vært i Kathmandu. Søndag holdt vi presentasjon av arbeidet vårt som Ungdomsdelegat i Kavre, på hovedkontoret før vi ble kjørt hjem av en Røde Kors bil. Tidligere på dagen hadde vi hørt rykter om Bandha, men en kjapp telefon til ”trafikktelefonen” avkreftet dette.

I det vi begynte oppstigningen til distriktsgrensen til Kavre minket trafikken betraktelig, og mengden politifolk i veikanten økte etter hvert som vi nærmet oss. Vi skjønte med en gang at noe ikke var helt som det skulle. I det vi kom opp til ”grensen” ble vi stoppet av en stor gjeng polstret og bevæpnet politimenn.

Atter en gang fikk vi se den sterke rollen Røde Kors har i Nepal, og den respekten det har. Det var innført portforbud i Banepa fra klokken 2, og klokken var nå ti over to. Siden vi kom i Røde Kors bil fikk vi lov å bli kjørt hjem, med nødlysene blinkende og kjørende så fort som mulig.

Det var en merkelig følelse å komme kjørende langs hovedgata i Banepa. Gatene var øde, alt var lukket og stengt, og ikke et menneske å se utenom politimennene. Gaten var full av mindre og større steiner, som tydelig hadde blitt kastet frem og tilbake.

Vi kom oss hjem og innendørs, hvor vi måtte oppholde oss resten av dagen. Tidlig søndag hadde det blitt erklært Bandha i Banepa. Butikkeierne, som begynner å bli lei av bandha, protesterte og nektet å stenge butikkene sine. Dette hadde ført til et stort opprør og sammenstøt mellom butikkeierne, de som hadde kalt streiken og politistyrker. Politiet brukte til slutt tåregass og erklærte portforbud for å få kontroll over situasjonen.

I dag er det igjen erklært streik i Banepa, og situasjonen er usikker fremover. Vi har bare to dager igjen i Banepa før vi ”flytter”, og avskjedprogrammet som er planlagt i morgen henger i en tynn tråd. Jeg håper virkelig at situasjonen ordner seg. Det er vanskelig nok å reise fra Banepa etter ni måneder, men å måtte reise uten å si ordenlig hade til folk vil være helt forferdelig.

Ellers er dagene travle med å avslutte alt det vi har startet, si hade til menensker og steder, og å prøve å få plass til alle tingene mine hjem i baggen min og til å bli de 30 kiloene jeg kan ta med. Jeg har lenge innsett at jeg ikke kan ta med alt, og har hatt en stor utsortering i klær, sko og vesker. Heldigvis har jeg mange jeg vet setter utrolig stor pris på å få mine brukte ting.

Ukens Ti!

2009-06-01T21:54:00.006+05:30

Tiden min i Banepa og Nepal begynner å renne ut. Baggen min er kommet frem på gulvet og jeg har begynt å sortere ut hva som skal hjem og hva som skal leve videre i Nepal, jeg har begynt å spise mine siste måltider på yndlingsrestaurantene i Kathmandu, ta bilder av alt det det ikke allerede er bilder av, tilbringe ekstra mye tid sammen med alle de menneske jeg har blitt så utrolig glade i, og å se frem til en sommer i Norge, glede meg til alt det jeg skal gjøre, spise og alle menneskene jeg skal treffe. I tillegg har vi begynt å tenke på alt det vi kommer til å savne og ikke savne ved Nepal. Ukens ti, blir derfor ”Ti Ting jeg ikke kommer til å savne ved Nepal”:

Trafikken – her finnes ingen synlige regler, tut og kjør og håp på det beste, første mann til mølla gjelder. I tillegg kan 30 kilometer ta alt fra 45 minutter til tre og en halv time å kjøre
Forurensingen i Kathmandu – det ligger som et skydekke over byen, når jeg renser huden min etter en dag er bomullsdotten svart, jeg vil ikke en gang tenke på hvordan lungene mine ser ut
Bandha – Lammelsen av samfunnet for alle mulige slags grunner, å ikke komme seg dit man skal, at butikken er stengt når vi trenger dopapir og ikke kunne gjennomføre kurs slik planlagt
Ustabilt internett – at nettet faller ut i tide og utide, å måtte restarte alt hvert femte minutt, å ikke ha internett fordi regningene ikke er blitt betalt, å bruke alt for lang tid å lese nettaviser, å ikke kunne laste opp bilder, å ikke kunne se filmer +++
Selv om vi har hatt rolige dager på kontoret har vi underholdt oss selv!
Loadshedding – kvelder i tussmørke uten TV eller PC, å ikke få gjort noe fornuftig på jobb fordi man ikke har strøm, at strømmen går midt i en presentasjon eller gjennomføre kurs kun opplyst av et stearinlys, (på det meste hadde vi 18 timer strømsparing for dagen i vinter)
Søppelet som er OVERALT og som kastes OVERALT, om det være seg i gata, på fjellet, i elva eller ut stuevinduet (fortalte jeg om da vi hadde besøk og serverte godteri og ungene kastet papiret ut stuevinduet vårt (?!!) )
Elven (eller skal jeg si bossplassen?) som renner gjennom Kathmandu
Gatebarna i Kathmandu med sine bedende øyne og tomme hender, som jeg har lært meg å overse og fint si ”paysa chaina” (= jeg har ikke penger) uansett hvor mye de maser og klenger på deg, og uansett hvor vant jeg har blitt til det så stikker det litt inni meg hver gang over hvor lett jeg klarer å bare gå forbi
Nepali time – å ikke kunne begynne et kurs før tidligst to timer etter det man har planlagt, å få høre ”nå drar vi” eller ”om fem minutter” så sitter du der fortsatt halvannen time senere
Mangel på sosiale muligheter om kvelden – at ingenting foregår etter mørkets frembrudd, å ikke kunne stikke på en kafé, gå på besøk, gå på treningssenteret, gå på kino +++
Bussturer til Banepa – små, trange busser hvor alt for mange mennesker stues inn, vi har stort sett alltid mye bagasje som skal balanseres mellom ben og på fang, i tillegg til at man gjerne får plassert en liten unge på fanget

Ikke alle er så heldig at de får plass inni bussen da...

1 - 2 - 3 - HOPP!!!

2009-05-26T14:00:00.003+05:30

Stemmen bak meg hadde begynt å telle ned; ”one…. Two…”. Jeg var fortsatt opptatt med å snakke til kamera, hadde ikke rukket å se ned, men armene var på plass. Jeg ble plutselig oppmerksom på stemmen bak meg ”three.. – JUMP!!”. Og som sagt så gjort, jeg kastet meg utenfor og startet hylet.

Lørdag reiste vi til Last Resort, som ligger forbi Banepa mot grensen til Tibet. Her stod strikkhopp og ”canyoning” på programmet. Ja, du leste riktig – strikkhopp. Her ligger nemlig Asias høyeste strikkhopp, 160 meter over Bhotekosi elva, og jeg klarte ikke å la sjansen til å kaste meg utenfor en hengebro gå fra meg.

Sommerfuglene jobbet effektiv da vi satt på bussen fra Kathmandu til Last Resort. Da vi gikk over hengebroen til Last Resort, hvor jeg noen timer senere skulle kaste meg utenfor, kriblet det enda mer. Jeg måtte stoppe opp og se de 160 meterne ned til bakken. Var jeg virkelig klar for dette?

Ett stykke ned ja....

Etter brief med veiing og informasjon om riktig hoppemetode ble vi delt inn i to hoppegrupper. Jeg kom i gruppe to, og kunne derfor stille meg opp og se på de første hoppene. Det var uvirkelig og rart å bli ropt opp på broen da det ble vår tur. Vi var vel rundt 15 personer som stod og ventet på tur – og jeg ble en av de siste til å hoppe. Hoppet og avstanden såg helt annerledes herifra enn fra sidelinjen, og jeg var vel fortsatt ikke sikker på om jeg ville klare å gjennomføre.

Etter en god del venting begynte det å bli surt og kaldt på hengebroen, det blåste og småregnet en stund før det virkelig begynte å pøse ned. Før det ble min tur var jeg gjennomvåt, kald og lei av å vente. Jeg satt meg ned og fikk strikken rundt beina, det eneste jeg tenkte på å spørre om mens jeg satt der var hvor lang tid det ville ta å gå tilbake igjen til ”leiren”.

Da jeg var fastspent, og det hadde blitt sjekket og dobbeltsjekket at alt var riktig gjort for seg kunne jeg gå ut på rampen. Det var vått og glatt, men jeg hadde en mann i ryggen som holdt meg fast. Sakte, sakte fikk jeg beskjed om å bevege meg mot kanten, samtidig som jeg kjente at strikken dro meg nedover, jeg var sikker på jeg skulle falle utenfor.

”One-two-three-JUMP!!” Det er ikke mye man rekker å tenke i det man faller i fritt fall mot bakken i ca 3 sekunder. Det eneste jeg rakk var hvert fall å skrike. Følelsen er ubeskrivelig og uvirkelig. Det var helt rått. I det jeg spratt opp og ned på bunnen klarte jeg heller ikke tenke så veldig mye mer, og i det jeg ble løsnet fra strikken og begynte på bakken oppover måtte jeg si til meg selv flere ganger hva jeg faktisk hadde gjort.

Avslapping i Pokhara

2009-05-26T11:38:00.002+05:30

Forrige mandag satte vi oss atter en gang på bussen til Pokhara. Vi liker Pokhara. Pokhara er avslappende, varmt og herligt! Ungdommen vi har jobbet med i Kavre har hatt eksamener og skolefri så vi har hatt rolige dager på kontoret, og bestemte oss for å ta ut den siste uken vår med ferie.

Utsikt fra hotellet

Vi sjekket inn på et nydelig hotell i åssiden med utsikt over Pokhara og innsjøen, med basseng! Det ble noen skikkelig late dager på bassengkanten og på Lakeside i Pokhara uten å gjøre så alt for mye fornuftig. Skikkelig deilig å koble helt ut.

Ene dagen bestemte vi oss for å prøve paragliding over Pokhara. Selv om vi var uheldige med været og det var lite vind var det helt fantastisk! Selv Benedicte som har høydeskrekk og var rimelig skeptisk til opplegget likte det.

Klar for å fly fra Sarangkot

På vei utfor

Benedicte kommer inn for landing

Dhal Bhat

2009-05-21T12:55:00.006+05:30

Dhal Bhat er det måltidet som spises mest her i Nepal. Minst to ganger for dagen – først til ”frokost” i ni tiden, og så til ”middag” i syv-åtte-ni tiden på kvelden. Dhal er en slags linsesuppe, og bhat er ris. Dette serveres sammen med ulike grønnsaks-curryer og råe grønnsaker.

Lørdag var Benedicte og jeg hjemme hos Umita og Sanu for å lære oss å lage Dhal Bhat. Det var en super hyggelig dag, og forhåpentligvis sitter noe igjen slik at vi kan lage Dhal Bhat i Norge når Nepal-savnet blir for stort!

Vi hjelper mammaen til Sanu med å kutte grønnsaker

Umita

Kokkelering...

Potetcurryen

Dhal Bhat smaker best når den spises med fingrene!

Etter middagen var det klart for litt spilling

Mammaen til Sanu på taket...

Ukens Topp Ti! =)

2009-05-17T18:38:00.003+05:30

Shyam som sitter og spiser, og griser ketchup på buksa si. Ingen fare – han reiser seg, går bor til vinduet, tar tak i gardina og tørker av buksa!
Bijay som ringer kvart på syv om morgenen og lurer på om han kan komme innom en tur
Den kuleste gamle mannen som var med oss på 8.mai feiringa med de feteste solbrillene.
Å sitte på bussen og oppdage at den lille gutten som står og roper hvor bussen skal og fungerer som en slags innkaster har et Røde Kors Ungdom nøkkelkjede rundt halsen.
Å holde kurs for 20 lærere og bli kalt ”Marina-miss”
Å komme opp til Røde Kors huset en kveld og oppdage at det er utendørsdiskotek rundt dammen der oppe. Ville tilstander hvor barn, ungdom og voksne danser sammen for å feire en lokal festival.
Å stå på kontoret mens Benedicte er på kurssenteret og ikke få tak i henne på tlf, så jeg ringer Shyam i stedet som alltid har telefonen i bukselommen og aldri på lydløs. Jeg; ”Hei Shyam, Hvor er du?” (hører at det er mye bråk i bakgrunnen) ”Jeg er på kontoret” ”Er du på kontoret? Hva gjør du der?” ”Jeg måtte bare innom en tur, jeg kommer opp på kurssenteret snart” ”Men Shyam, jeg står på kontoret, og her er ikke du” Shyam litt i stuss; ”Ja, nei, altså jeg er på vei, jeg er der om en liten stund…”
At låsen til stua igjen går i vranglås og hele låsen forsvinner inn gjennom døren, og sønnen til husverten må skubbes gjennom det lille vinduet over døren.
Å sitte i aulaen på Universitetet og høre på skriking og hoiingen til studentene som om man var i en ungdomsskole klasse
At den politiske situasjonen har roet seg (bank i bordet) og bi kan ta en uke ferie og reise til Pokhara for å sole oss og slappe av! =)

Hurra for 17.mai!

2009-05-17T17:25:00.002+05:30

I dag har vi feiret 17.mai hjemme hos ambassadøren her i Nepal. Dagen begynte grått, men etter litt veiving med flagget og roping av hurra tittet sola frem på en skyfri himmel! Vi har gått i tog med korps som har spilt norske sanger med en nepalsk vri, de som spiser pølser har spist pølser, jeg har spist potetstapp og lomper med ketchup og sprøstektløk, det har vært kaker, is, 17.mai tale, flaggheising, hilsen fra Kongen, Ja Vi Elsker, leker for barna og leker for voksne. Selv om vi er langt vekke fra Norge, og bunaden har blitt byttet ut med sommerkjole, har dagen stor sett inneholdt de viktigste elementene ved en vellykket 17.mai feiring.

De som bor i området rundt ambassadøren har vært fall fått en opplevelse – en gjeng med hvitinger som har gått i tog og veivet med et fremmed flagg. Selv om parader og korps er daglidags her, må de ha tenkt sitt…

Korpset avsluttet med en nepalsk folkevise og dans

17.mai tale

Nøytralitetens vanskelige men viktige side

2009-05-08T06:40:00.003+05:30

Røde Kors har syv grunnleggende prinsipper. Syv prinsipper som former organisasjonen, begrenser den og forplikter den. De gir organisasjonen rammer, verktøy å jobbe med og mål å realisere. Disse syv prinsippene er lik for alle Røde Kors og Røde Halvmåne foreninger over hele verden.

For 150 år siden da Henry Dunant vitnet slaget ved Solferino så han behovet for en nøytral humanitær hjelpeorganisasjon. En organisasjon som ikke tar standpunkt i konfliktene, men som kun er tilstede for å hjelpe ofrene. Nøytralitet er fortsatt et av de syv prinsippene til Røde Kors. Et av de prinsippene som gjør Røde Kors til den største humanitære organisasjonen i verden.

Jeg har mange ganger diskutert med andre om akkurat dette prinsippet. Mange skjønner ikke hvordan og hvorfor Røde Kors velger å holde seg nøytral i enhver situasjon og konflikt. Å aldri ta en side eller et standpunkt. Men det blir feil å si at Røde Kors aldri tar en side – for det gjør de. De tar bare ikke side med en ”side”, de tar parti med de svake, de som lider, de som trenger hjelp.

Den siste uken har jeg fått oppleve på nært hold hvor viktig nøytraliteten er, men også hvor vanskelig det kan være å holde seg nøytral. Da det ble uenigheter i regjeringen på søndag og politisk anspente dager fulgte, endte Nepal i en politisk krise. Nepal Røde Kors kunne da ikke kommentere konflikten eller ta et standpunkt i den aktuelle saken. De kunne ikke si at den ene eller andre siden handlet riktig, at de støttet det ene partiet mer enn det andre. Jeg, som ungdomsdelegat for Røde Kors, kunne ikke skrive om hvem som gjorde riktig eller galt i bloggen min. Da jeg blogget om situasjonen tidligere i uken, måtte jeg lese gjennom innlegget mitt flere ganger for å sikre meg at jeg ikke hadde tatt parti – valgt en side.

Da det svirret rykter om militærkupp og situasjonen var på sitt mest ustabile var jeg aldri bekymret for min egen sikkerhet. Dette på grunn av det ryktet og den respekten Nepal Røde Kors har opparbeidet seg i Nepal. Når jeg forteller fremmede at jeg jobber for Røde Kors nikker de anerkjennende. Røde Kors er nøytrale, og det vet de aller fleste. Under den 10 år lange konflikten som for bare noen år siden ble avsluttet her i Nepal, levde Røde Kors opp til sitt rykte. De tok ikke parti med verken opprørsstyrkene eller regjeringsstyrkene. De tok parti med ofrene, og var til stede for dem.

Å være nøytrale i en konflikt betyr at man slipper til overalt. Men å være nøytral forplikter også. Det betyr at man må gjøre noe med denne tilgangen, og gjøre seg fortjent til den. Man må hjelpe dem som trenger hjelp, og det er her et av de andre prinsippene til Røde Kors kommer inn – upartiskhet. Å hjelpe alle mennesker uavhengig av hvilken nasjonalitet, religion, etnisitet, politisk tilhørighet eller rase vedkommende har. I likhet med i mange andre konflikter var Røde Kors en av de organisasjonene som hadde tilgang til hele Nepal under konflikten. Som slapp til overalt med sin nødhjelp, som fikk lov til å dele ut mat i okkuperte landsbyer og utføre førstehjelp på de skadde – både sivile og soldater, uansett hvilken side de tilhørte.

I går var jeg på besøk i et fengsel. Jeg var ikke på besøk som personen Marina, men som Røde Kors frivillige Marina. Dette bærer med seg begrensninger og forpliktelser. Fengselet var lite og det var ikke vanskelig å komme inn. Men likevel begrenser det seg hvor mye jeg kan ”offentliggjøre” av det jeg har sett. Jeg kan ikke skrive et lengre blogginnlegg om forholdene der – ikke så lenge jeg var der som Røde Kors frivillig. For hva skjer da neste gang jeg har lyst til å reise på besøk?

Hvert år besøker den Internasjonale Røde Kors Komiteen (ICRC) fengsler over hele verden for å snakke med fangene og sjekke forholdene i fengslene. Selv om jeg bare har opplevd en liten brøkdel av det en delegat fra ICRC opplever mens de er på fengselsbesøk klarer jeg ikke la vær å tenke i likhet med mange andre: Hvor vanskelig må det ikke være å se det man ser og ikke kunne gå ut til offentligheten og fortelle om dette? Få litt mediablest rundt det hele og få verdens øye på saken. Samle alle som mener at forholdene burde bedres for så å holde en massiv demonstrasjon utenfor fengselet? Men hva oppnår du med det? Kanskje forholdene bedres der og da, og for den spesifikke fangen du besøkte, eller den spesifikke avdelingen. Men hva skjer neste måned når du vil på nytt besøk til fangen. Tror du fengselet slipper deg inn? Kanskje, hvis forholdene er bedret, at du får besøke den samme fangen, men du får neppe besøke nye.

ICRC arbeider på den måten at de gjennom observasjon og samtaler med fangene redegjør for forholdene i fengselet, registrerer nye fanger, gir fangene en mulighet til å kommunisere med omverden gjennom Røde Kors Meldinger og en nøytral part å snakke med. Her er nøytraliteten viktig igjen på flere måter, for Røde Kors velger ikke ut hvilke fanger de ønsker å snakke med og ikke snakke med. De går ikke gjennom fangelistene og plukker ut de fangene man føler sympati med. De snakker med alle fangene de får tilgang til. De er et medmenneske for dem uansett hvilken grunn det er for at de befinner seg der de er. Når de kommer ut av fengselet fortsetter de å holde seg nøytrale. I stedet for å gå til media med sine funn, har ICRC en dialog med myndighetene om forholdene i fengselet, og hva de mener burde forbedres.

Nøytraliteten kan ofte være vanskelig å overholde. Bare tenk selv hvor vanskelig det ville vært for deg å holde deg nøytral på en fotball kamp der laget ditt spiller. Dette kan sammenlignes med en konflikt som oppstår der du lever, en konflikt som gjerne har gått utover nær familie og venner. Det står stor respekt av mennesker som er frivillige i Røde Kors i slike situasjoner, som klarer å legge sakens politiske eller religiøse form til side, og kun fokusere på de som trenger hjelp. Uten en nøytral organisasjon som Røde Kors ville lidelsene og tapene i en konflikt være mye større enn de er i dag.

I dag feirer Røde Kors over hele verden den Internasjonale Røde Kors Dagen - en markering av Henry Dunant sin bursdag. Støtt opp om denne feiringen, støtt opp om Røde Kors - og viktigst av alt støtt opp om alle de frivillige som legger sine personlige syn og meninger til side for å hjelpe dem som virkelig trenger det! For uten alle disse frivillige, som klarer å holde seg nøytrale, hadde ikke Røde Kors hatt den rollen den har i dag som verdens største humanitære organisasjon.

Noen timer i fengsel...

2009-05-07T19:25:00.002+05:30

I dag har jeg vært i fengsel. Nei jeg har ikke begått noen lovbrudd, og jeg har heller ikke blitt uskyldig anholdt. Jeg reiste til fengselet i Dhulikel helt frivillig, sammen med en gjeng andre frivillige. En Buddhistisk organisasjon som jobber for å bedre fangenes vilkår i fengselet ønsket å ha en blodgivningskampanje for ansatte og innsatte.

Jeg brukte den lille nepalien jeg etter hvert har lært meg til å hjelpe til å registrere de som ønsket å gi blod, ta bilder og ellers små praktiske ting. Jeg fikk også muligheten til å snakke mer med ildsjelen bak initiativet. En utrolig ressurssterk mann som har fått med seg en gjeng med frivillige. De holder ulike tiltak for de innsatte for at de skal ha en bedre hverdag mens de sitter inne, og for å forberede dem på livet utenfor veggene. Etter noen timer i fengselet ser jeg godt behovet for at noen driver slike typer aktiviteter, og det er skremmendes å høre at forholdene har blitt betydelig bedret etter at de begynte å jobbe der.

Etter at 55 poser med blod var fylt opp fikk vi servert te og snacks før jeg fikk omvisning i resten av fengselet. Dette var en sterk opplevelse, og jeg kan trygt skrive under på at fengsel i Nepal ikke er et trivelig sted å være. Jeg har glad for at jeg kunne begrense mitt besøk til bare noen timer.

I dag har fangene fått muligheten til å gjøre noe meningsfullt. De har gitt av sitt eget blod, for å redde andre.

Tilbake i Banepa igjen...

2009-05-06T20:51:00.004+05:30

Home sweet home...

I går kom vi oss omsider tilbake til Banepa igjen. En uke etter vi dro, og bare tre dager etter vi hadde planlagt å dra tilbake igjen. Vi har hatt tre ekstra netter på hotell, og jeg kan trygt si jeg er metta av Thamel for denne gang.

Thamel er turiststrøket i Kathmandu. Stedet der stort sett bare turister oppholder seg. Jeg har flere nepalske venner som bor i andre deler av byen, som har hatt sitt første besøk til Thamel sammen med meg og Benedicte. Her er det samlet restauranter av vestlig standard, hoteller i alle prisklasser og uendelig med ”turistsjapper” hvor du får kjøpt alt fra absurde suvenirer, trekking utstyr, det nyeste på dvd-fronten til de merkeligste klærne du ikke kan skjønne at noen kan kjøpe før du ser noen komme rundt neste gatehjørne ikledd det. I tillegg er det masete gateselgere som henger etter deg, uttallige gatebarn med bedende øyne og alt for mange turister.

Etter å ha vært mer enn en uke i Banepa i strekk begynner vi å kjenne dragningen mot Kathmandu og Thamel igjen. Men etter å ha spiste ute en eller to ganger, kjøpt nye filmer og tv-serier, og handlet toalettsaker er det liksom nok. En uke blir rett og slett for mye…

Noe av utvalget i Thamel...

Tirsdag morgen kom beskjeden om at situasjonen var såpass rolig at vi kunne reise hjem til Banepa igjen – bilen ville komme og hente oss innen en halvtime. Vi kastet oss rundt og hadde nesten fått pakket sammen alle tingene våre da telefonen ringte på ny. Det var portforbud i Baktapur og vi måtte bli enda en natt i Thamel.

Er det ikke det ene så er det det andre... I Baktapur hadde en 17 år gammel gutt blitt påkjørt og drept dagen i forveien, så lokalbefolkningen og familien hadde tatt saken i egne hender og hevnet seg ved å sette fyr på en god del lastebiler, noen motorsykler og to mursteinsfabrikker. Opprøret og streiken der hadde ingenting å gjøre med den politiske situasjonen.

Etter at vi kom hjem i går leste jeg på nett at det hadde vært stort opprør i Kathmandu igjen. Vi merket ingenting til det da vi kjørte ut av byen, så vi har nok komt oss ut akkurat i tide. Her i Banepa er det like rolig som det har vært hittil, og slik håper jeg det holder seg. Selv om det fortsatt er et anspent forhold mellom de ulike partiene, og de må bli enige om hvordan de skal danne en ny regjering, håper jeg de klarer å komme til enighet på møterommene, uten å ta kranglingen ut i gatene. Situasjonen er likevel ustabil og uforutsigbar, så vi må bare fortsette å krysse fingrene og være ekstra oppmerksom, spesielt mens vi er i Kathmandu. Heldigvis kan hverdagen fortsette foreløpig...

Dagen som begynte ganske vanlig...

2009-05-05T14:02:00.000+05:30

Dagen i går begynte slik som de aller fleste dager i Nepal, eller det vil si nesten. Det tordnet og regnet tidlig om morgenen, og det er ikke ofte vi har slikt vær. I helgen har vi vært i Kathmandu, og skulle benytte dagen på en internettkafé for å skrive rapporten vår før vi reiste tilbake til Banepa utpå ettermiddagen.

Det hadde ikke gått mange timene da Bipul (kontaktpersonen vår i Nepal Røde Kors) ringte. Forsvarssjefen hadde fått sparken. Det har lenge vært spekulering i om dette ville skje eller ikke, og det er store interne uenigheter i regjeringen om den rette avgjørelsen har blitt tatt. Mange politiske partier er uenige, og forlot det ekstraordinære møtet i protest, eller lot rett og slett være å møte opp! Dette blir det uro av, og vi får beskjed om å bli værende i Kathmandu på ubestemt tid – det er ikke trygt for oss å reise til Banepa.

Dagen i går ble tilbrakt på internettkafé sittende å trykke på ”refresh”-knappen på de største nepalske nyhetssidene som skriver på engelsk. Det var vanskelig å konsentrere seg om så mye annet, når fremtiden til et land som allerede står i en skjør posisjon står på spill. Hva vil skje? Vil det bli stort opprør? Vil det bli militærkupp? Vil det hele blåse over i løpet av få dager?

Det gjelder å krysse fingre og tær og håpe på en rask og fredelig løsning på situasjonen. For min egen del er jeg ikke bekymret for min egen sikkerhet, jeg har en stor og anerkjent organisasjon i ryggen som tar min og Benedicte sin sikkerhet på alvor. Vi har fortløpende kontakt og restriksjoner på hva vi har lov til å gjøre og ikke. Nå gjelder det å holde seg i ro, være på vakt og holde en lav profil. Men det jeg er bekymret for er hvordan dette vil påvirke Nepal – det vakre landet som akkurat har begynt å få i gang turistindustrien etter mange år med borgerkrig, alle menneskene dette vil påvirke og gå utover, og den fredsprosessen det er inne i.

Rundt om i Kathmandu i går var det demonstrasjoner, opptøyere og uroligheter da de ulike partiene tok til gatene for å ytre sitt syn på det som hadde skjedd. Det oppstod enkelte sammenstøt mellom de to opposisjonene. I Thamel (turiststrøket) er stemningen som vanlig. Rickshaw-kjørerne, gateslegerne, gatebarna og turistene er på plass. Livet her er foreløpig uberørt, og det virker nesten som de fleste er uvitende om hva som foregår bare noen gater lenger vekke. Det er rart. Det er surrealistisk å sitte midt oppe i en slik situasjon.

I dag våknet vi til beskjed om at Presidenten har gjeninnsatt forsvarssjefen (Nepal har både President og Statsminister – forvirrende politikk ja!) og dermed står den Nepalske hæren med to overhoder. Det blir spennende å se hva dagen vil bringe. Nå venter vi på ny oppdatering fra Røde Kors. Filmer og tv-serier har blitt kjøpt inn, og vi er forberedt på noen dager i Kathmandu på hotellrommet før vi kommer oss tilbake til Banepa igjen.

Om du vil lese mer om situasjonen her nede kan du sjekke disse linkene:
Himalayn Times
NepalNews
BBC
Og norske medier har så vidt begynt å snuse på situasjonen:
Dagbladet
Riks24

I mellomtiden får jeg testet en av mine ungdomsdelegategenskaper - tålmodighet...

Ukens Topp Ti! =)

2009-05-01T11:15:00.000+05:30

Språklærer Prakesh som sitter på kjøkkenet vårt og blar gjennom et Norsk motemagasin mens han ler av alle hårfrisyrene.
Etter å ha vært å klatra i helga endra jeg statusen min til spiderwoman på facebook. Det går ikke lang tid før en nepali jeg kjenner har kommentert på statusen ”But you are too fat to be spiderwoman!” – den nepalske ærlighet slår til igjen…
Srisika (3½) som er overfascinert over doen vår når hun er på besøk. Hver gang hun forsvinner har hun løpt på do for å se på mens hun skyller ned.

Hun ene på kontoret har vært på sykehuset med sin 8 måneder gamle sønn. Da hun kommer tilbake spør vi hva som er galt ”Han har feber og anoreksia” ”Anoreksia?” Spør jeg undrende og håper at anoreksia har en annen betydning i Nepal enn i Norge ”Ja, altså han spiser ikke, også har han diaré…”
Da vi reiste til Kathmandu denne uken var det veisperring og vi måtte kjøre en laaang omvei (1 time tok plutselig 3), men heldigvis hadde Benedicte med seg underholdning - til både seg selv og resten av bussen. Hun satt og flettet et armbånd og tredde innpå noen perler. Flere av guttene var kjempe fascinerte og fulgte nøye med, og var borte og kjente på tråden. Da Benedicte fikk problemer med å tre innpå ene perlen trødde de velvillige til og dro frem nåler hun kunne bruke, og til slutt stod han ene og ”jobbet” med tråden i ti minutter før han fikk den gjennom.
Det har vært lokal festival i Nala denne uken, og tirsdag dro vi en gjeng fra kontoret for å se. Vi skulle gå oppover, og på veien begynte Gokkol og Prem og vrikke iherdig på hoftene – de hadde sett på ”fashion TV” og lært hvordan de burde gå.
Ene kvelden i Kathmandu ble vi sittende på en bar. På bordet ved siden av satt det en guttegjeng som prøvde å få kontakt, uten å helt vite hvordan man skulle gå frem. Trikset var å si at nederlenderen som satt ved bordet var forelsket i Benedicte. Det gikk ikke lang tid før han som hadde sagt det satt ved siden av Benedicte for å oppklare at det egentlig var han som var forelsket, ikke nederlenderen. Han ble sittende og prøve å sjekke opp Benedicte, og hadde ingen respekt for ”personal space” og avstander. Nederelenderen kom omsider bort for å redde sin nepalske venn ut av situasjonen, han var nemlig ”sjekkelærling”. Han ønsket så veldig å snakke med hvite jenter, og prøvde å finne ut av hvordan dette skulle gjøres best mulig. Han ble sittende en stund og erklære sin kjærlighet for Benedicte og om noen av kameratene kom bort fikk de grei beskjed om at Benedicte var hans – hun var opptatt!
Det har vært stille dager på kontoret den siste tiden og vi har hatt lite å gjøre. Men plutselig en dag kom Triratna inn til oss. ”Det står 40 10åringer nede som vil lære mer om Røde Kors, kommer dere og holder en dissemination for de?” Vi hadde ca 1 minutt til å summe tankene før vi skulle fortelle de ivrige 10åringene om hva Røde kors er, om historien og prinsippene.
Å være på nepalsk dori-bar, hvor guttene og jentene synger ”mot” hverandre, og det er stort sett bare menn som står på dansegulvet og vrikker iherdig på kroppene og vifter med armene. Oppmerksomheten var stor da to hvite jenter entret dansegulvet. En kjent folkevisesanger i Nepal kom bort til oss i ettertid og lurte på om vi var profesjonelle dansere – ”she liked our style”
Å bli så overrumpla over at noen står å graver i sekken din på bussen at du ikke rekker å reagere før de har forsvunnet ut av bussen med husnøkkel, lommekniv og armbåndet som ble laget på bussen på vei til byn.

På doribar sammen med Nimraj

One of those days...

2009-04-18T22:35:00.000+05:30

I dag har vært en av de surrealistiske Nepal-dagene, med alle de øyeblikkene som er så vanskelig å videreformidle. Enkelte ting har blitt så hverdagslig at det er ikke før man kommer hjem og tenker over hva man har gjort at man skjønner hvor absurd enkelte ting er. I dag har rett og slett vært en dag fylt med mange av de øyeblikkene jeg kommer til å savne ved Nepal….

Vi har vært på besøk hos småsøstrene våre; Prashita (10), Simran (6) og Srisika (3 ½). De er døtrene til Sibaram som var altmuligmann på Røde Kors kontoret tidligere. Nå er han reist til Saudia-Arabia for å jobbe og tjene penger, så småtrollene har sluttet å henge på kontoret. Vi savner dem og følte det var på tide at vi besøkte dem hjemme, noe de har mast om i lang tid nå.

På rommet fant vi bare Srisika og moren. Vi ble sittende en stund mens det ble kokt te og jeg lakket neglene til Srisika - røde. Etter hvert måtte vi til mormor slik at vi fikk treffe henne og de to andre små. Her ble vi tatt godt imot, og servert kjeks og cola som ble kjøpt inn for anledningen. Etter en stund skubbet Prashita stuebordet vekk og satte på ekte nepalsk popmusikk – det var på tide med dansing! Vi svingte oss på ”dansegulvet” sammen med de små, men det tok ikke lang tid før de to andre også ble med. Så her stod vi, på rommet til mormor, med Nepalsk musikk i bakgrunnen og danset og svingte oss sammen med mormor, mamma og de tre døtrene. Uforglemmelig!

Mens mormor og mamma stod på kjøkkenet og lagde lunsj til oss, stod vi på taket og lekte leker med de andre barna. De nepalske versjonene av ”Bjørnen sover”, ”Bro-bro-brille” og diverse "elleregler". Vi ble også sminket til alle kunstens regler av jentene, eller det vil si jeg ble sminket. Da de eldste jentene begynte på Benedicte ble Srisika krakilsk. De fikk ikke lov å sminke hennes storesøster – hun var allerede pen!

Etter å ha komt oss hjem senere på kvelden, stod vi på kjøkkenet og lagde middag da vi hørte at noen lusket i gangen. Plutselig stakk gamlefar (huseier) hodet rundt dørkarmen. Han hadde vært i bryllupsfest og hadde fortsatt whisky-flasken i hånden. Han kom inn, skjenket i noen melkeglass til oss uten å høre på våre protester før han tuslet opp trappen til seg selv. Så der stod vi igjen med alt for mye hjemmelaget sterk nepalskwhisky, og måtte le for oss selv - i dag har rett og slett vært en av de dagene...

Hva fikk du i Påskeegget?

2009-04-17T14:32:00.000+05:30

I år fikk jeg et stort påskeegg. Et påskeegg fylt av en mamma, pappa, lillesøster, en god venninne, marsipan, brunost og kaviar. Det har vært en annerledes påske, uten så mye påskestemning. Den norske fjellheimen ble byttet ut med Himalayas og den nepalske jungelen, snøen med sol og varme, og Bergen med bråkete og støvete Kathmandu. Vi har oppsummert hvilken dag det har vært ved frokosten om morgenen, men ellers har påsken vært veldig fjern resten av dagen.

Charlotte, jeg, Emma og Mamma i Thamel

Det har vært kjempe kjekt med besøk. TUSEN takk til dere som tok turen. Det har vært godt å få vise dere hverdagen og livet mitt her i Nepal, hvordan jeg har det og hvordan dette landet jeg har blitt så glad i er. Nepal er et land som er vanskelig å beskrive og forklare til dem som ikke er her. Alle har uttrykt at selv om de har lest bloggen min, hørt meg fortelle og forklare og lest advarslene mine på forhånd om fattigdom og trafikk, hadde de ikke forestilt seg at det skulle være slik det var. Jeg tror og håper at de besøkende har hatt en fin, men annerledes påske de også. Inntrykkene har vært mange, og de har virkelig fått muligheten til å oppleve Nepal på godt og vondt – Nepal har lyktes i å vise dem sitt virkelige jeg!

Pappa hjelper en syklist med tung last...

Et smørefritt besøk har det i vert fall ikke vært, men heldigvis har besøket vært super sporty og sett sjarmen i de utfordringene vi har møtt her i annerledesland! Det hele startet på vei til Chitwan da det var bensinstreik og vi brukte mange timer ekstra på å komme oss frem. Så hadde vi noen supre dager i jungelen. Men den dagen vi egentlig skulle reise til Banepa var det Nepal Bandha. ”Ja men kan vi ikke kjøre likevel da? Vi er jo ikke avhengig av noen buss…” Men bandha (streik) betyr i Nepal mye mer enn bare arbeidere som streiker, og vi måtte pent holde oss i Chitwan en dag ekstra. En dag vi benyttet til å slappe av og ta en kort sykkeltur langs humpete veier på gamle sykler.

Emma tar med en haiker på sykkelen

Bilturen gikk raskt unna i begynnelsen, utenom noen korte stopp for den bilsyke kona til sjåføren som nå hadde blitt med oss på turen. Bilen hadde tydelig blitt ordnet litt på, og vi trodde turen ikke ville ta lenger enn de 6-7 timene den burde ta. Denne tanken var så vidt tenkt før vi atter en gang stod i veikanten og sjåføren pumpet som en gal nedi panseret. Vi klarte å humpe oss videre til et verksted hvor vi ble stående i tre timer. Oljelekkasje. Tålmodighetsprøven tok omsider slutt og vi kom oss på veien igjen, vi ville akkurat rekke å komme oss gjennom Kathmandu før ettermiddagsrushet satt inn. Men bilgudene var virkelig ikke på vår side denne dagen heller. Oppover den siste bakken med svinger før Kathmandu-dalen stod trafikken bomstille. Det var langlang kø.

Ikke så alt for mye å ta seg til i veikanten av ingenmannsland

Nepalesere eier virkelig ikke køkultur – hvert fall ikke i bil. Det er ikke alltid så lett å vite hvorfor bilene står i ro, så da begynner man å kjøre forbi køen. Sjåføren vår kastet seg etter bølgen med biler som kjørte forbi andre biler, lastebiler og busser. Vi kom oss ikke så langt før køen begynte å bevege seg fremover, og vi burde kastet oss inn igjen i den virkelige køen. Men, plutselig stod vi med en rød bil i panseret, og rundt oss strømmet det på med mennesker som var overbeviste om at vi hadde kjørt i denne røde bilen bakfra. Jeg skjønner dem godt, det er jo det som virker mest naturlig. Men, det var nok dessverre denne røde bilen som hadde rullet bak i oss. Sjåføren vår hadde en vanskelig tid å forklare dette til den stadig voksende folkemengden (nepalesere er utrolig nysgjerrige mennesker og blander seg inn i det meste så skjer, uansett om de har sett hva som har skjedd eller ikke). Omsider begynte køen å bevege seg igjen og vi fikk rullet oss oppover bakken, ingen skyld var fordelt, ingen nummer utvekslet og heller ingen enighet om erstatninger.

Langlang kø oppover fjellsvingene

Vi brukte halvannen time ekstra opp den siste bakketoppen. Trafikken sneglet seg oppover, og den røde bilen vi hadde ”kjørt i” hadde vanskeligheter med å komme seg opp. Det viste seg etter hvert at denne sjåføren på ingen måte kunne bakkestarte, ikke en gang på flat mark! Hver gang rullet han bakover, faretruende nært bilen bak. På ett punkt var det han som skapte all kø fordi han ikke kom seg fremover og hadde tre politimenn som stod bak og prøvde å skubbe han oppover. Han fikk hvert fall hvitvasket vår sjåfør!

På tur fra Dulikhel til Banepa ble vi vist veien av guttegjeng som kjedet seg i skoleferien

Pappa ble fort kompis...

Mamma blir vist rundt i Banepa

I Banepa fikk jeg vist frem huset mitt, min nepalske familie, jobben, byen og mine to småsøstre. Vi hadde også planlagt å gå en lengre tur for å se litt mer av nærområdet og for å gå litt i fjellet. Turen startet bra med fint vær og fine omgivelser. Men etter bare to timer skyet det over og torden begynte å brake over oss. Vi kom oss heldigvis til en landsby og en liten butikk hvor vi søkte ly da regnet kom. Her ble vi stående en god stund og vurdere om vi skulle fortsette eller ikke. Skyene såg ut til å bare bli mørkere, så da det kom litt opplett bestemte vi oss for å snu og gå tilbake. Vi var akkurat komt oss til en liten restaurant i fjellsiden da slusene åpnet seg, og vi ble nødt å ta en liten rastepause igjen. Det ble en kortere tur enn planlagt, men vi fikk beveget på oss og de andre fikk oppleve hvordan det er å gå på fjellet i Nepal – gjennom landsbyene hvor folk bor. Barn ble med oss deler av turen, en gutt viste velvillig frem lekebilen sin og lot oss alle prøve den, kvinnene stod i jordene og arbeidet og skrek etter pappa for at han skulle komme å hjelpe dem, og vi fikk generelt mye oppmerksomhet der vi gikk. Regnet var kanskje en strek i regningen, men jeg tror nok det var veldig verdt det. Da vi våknet neste dag hadde regnet skyldt vekk det tykke skylaget som har skjult fjellene i lang tid, og åpenbart et fantastisk syn. Jeg kan ikke huske sist Himalayas var så klare!

Ute på tur!

Pappa får prøve lekebilen til en gutt i en landsby vi gikk gjennom

Utsikten fra hotellet i Dulikhel

Etter noen dager i Banepa reiste vi tilbake til Kathmandu, som var blitt enda mer kaotisk og bråkete etter påsketuristenes inntog. Her fikk vi slappet av i vår lille hotelloase ved bassengkanten, gått i både buddhistiske og hinduistiske templer, spist ved stamrestaurantene til Benedicte og meg, møtt alle de tilfeldige menneskene som kjenner meg i gatene og shoppet en god del. Jeg fikk lært vekk en del prutetriks og på slutten var det ikke lenger nødvendig at jeg var med på handleturen!

Swayambunath - den største Buddhistiske stupaen i Kathmandu

Etter nesten to flotte uker sammen var det vemodig å kjøre mamma, pappa, Charlotte og Emma på flyplassen igjen. En god følelse av at de hadde fått sett mitt Nepal, og en trøst at jeg ikke ville være alene med alle disse inntrykkene når jeg kommer hjem igjen, men likevel trist at de plutselig skulle reise igjen. Tanken om at det bare var to måneder til det er meg som står på flyplassen og skal ta farvel med et land og et nytt liv, var både god og vond. Det betyr at det ikke er lenge til jeg ser familie og venner igjen, men jeg vet at det kommer til å bli utrolig tøft å reise fra Nepal. Etter siste instrukser om hvordan komme seg ut av landet og overleve et døgn alene i New Delhi fikk jeg sendt dem av gårde, og satt meg selv på bussen mot Banepa, og mot hverdagen igjen.

Happy New Year 2066!

2009-04-15T19:51:00.000+05:30

I går var første dagen i året 2066 her i Nepal. Ja du leste riktig, 2066. Nepal ligger etter oss i Vesten på mange områder, men når det gjelder tidsregningen ligger de en god del år foran oss!

Jeg begynte dagen med å bli med Prem og Gokkol fra kontoret til tempelet klokken seks. Gatene var fulle av folk som enten var på vei til eller på vei hjem fra tempelet. De aller fleste hadde vært og bedt gudene om lykke og hell i det kommende året.

Ved templene var det også mange som hadde med seg høner og geiter for å ofre til gudene..

Senere på dagen ble jeg med Sobha, mannen, datteren og sønnen på familieutflukt til nabobyen Baktaphur. I Bakthapur var det festival i forbindelse med det nye året, og det krydde av folk over alt. Det var rene 17.mai stemningen med små salgsboder, fløyter, ballonger og småkorps som vandret rundt. Det ble en fin dag med alt det som hører med i en familieutflukt – sightseeing, is spising, lunsj hos andre familiemedlemmer, brusdrikking på takrestaurant og mating av fiskene i den store dammen. Det var en hyggelig dag og jeg følte meg veldig godt tatt vare på av min nepalske familie!

Barn som leker på en stor "charriot" som var satt opp i forbindelse med festivalen

Bakthapur er ett av de tre tidligere kongedømmene i Kathmandu-dalen og en veldig historisk plass

Luna og Luza kjøper is til oss

Vi mater fiskene i den store dammen

Elefantbæsj flyter!

2009-04-14T18:52:00.000+05:30

Chitwan er en av Nepals største nasjonalparker med et rikt dyreliv. Her tilbrakte vi tre dager som ble til fire boende i trehytter på påler et steinkast unna jungelen. Dagene hadde et tettpakket program med kanotur, jungeltur med nesehorn jakt, landsbyvandring, bading med elefanter, elefantridetur, sykkeltur og besøk på ”elephant breedingcenter”.

Jeg lar bildene tale for seg:

Godt innpakket og forhåpentligvis beskyttet for diverse dyr og insekter er Charlotte klar for en natt i jungelen!

Dag 1 startet med en times kanotur nedover elven før vi skulle gå tilbake gjennom jungelen

Vi var ikke helt overbeviste om at vi ville treffe nesehorn på veien, selv om guidene klatret i trær for å speide og lyttet lenge om gangen. Skuespillet lurte ikke oss!

Charlotte hiver seg med på leken...

Plutselig hopper gruppene foran oss ut av veien og vi får beskjed om å løpe - det skjer noe der fremme! Vi ler godt når vi kommer frem og får øye på de andre som klamrer seg fast i trestammene en halv meter over bakken!

Ute på et åpent jorde ser vi masse røyk - to neshorn sloss med hverandre!

Emma speider etter neshorn...

Guiden vår bli fort ivrig - vi må ut på jordet for å se neshornet ordentlig! Heldigvis finner mamma seg et tre hun kan klatre opp i om neshornet skulle komme etter oss, vi andre satset på å løpe i sikksakk (det forvirrer neshornet med sitt dårlige syn)

Neshornet er lokalisert og vi lusker oss innpå det - i det jeg stikker hodet rundt en busk stirrer jeg rett inn i rumpen til et gedigent neshorn! Vi er raske med å komme oss ut av jordet...

Etter neshornjakten kjøler vi oss ned i elven sammen med elefantene...

Vi stiftet bedre bekjentskap med neshornene - denne gangen fra elefantryggen. Det var helt utrolig å sitte å se ned på en flokk på rundt 8 neshorn

Mamma neshorn sammen med baby neshorn, en smule søt selv om de har verdens morsomste kostyme på seg

Jakten på Bensin

2009-04-06T16:58:00.000+05:30

Har du noen gang kjørt deg helt tom for bensin så motoren stoppet? Eller kanskje kjørt deg nesten tom, for så å bare svippe innom nærmeste bensinstasjon for å fylle opp tanken? Har bensinstasjonen du stoppet på da noen gang vært tom for bensin? Bensin er ikke en selvfølge å finne på en bensinstasjon. Hvert fall ikke i Nepal. Og hvert fall ikke når ”bensinfabrikken” streiker…

Forrige torsdag landet endelig mamma, pappa, Emma og Charlotte på flyplassen i Kathmandu. Trøtte og slitne etter en laaang natt på flyplassen i Delhi (en lite kjekk flyplass) sto de endelig der! Det var kjempe godt å se de igjen, samtidig som at det var skikkelig rart at de stod der – i Nepal. Etter et døgn med masse inntrykk, lyder og lukter i travle Kathmandu satte vi nesen sørover, og nedover fjellene mot Nepals største nasjonalpark – Chitwan. For å gjøre turen mer behagelig og lettere for de nyankomne hadde vi bestemt oss for å leie bil på turen nedover. En tur som skulle tatt maks 5 timer i bilen tok hele dagen, og ble ikke like behagelig som jeg hadde sett for meg. I stedet for et glansbilde av Nepal, fikk vi i det minste sett hvordan livet i Nepal faktisk er.

Turen begynte ganske greit, selv om sjåføren til tider virket som om han kjørte en berg og dalbane, og ikke en vanlig bil med 5 andre mennesker i. Etter at bilen hadde kubbet utallige ganger for hver gang han sakket ned farten, kom beskjeden fra sjåføren om at han hadde lite bensin igjen på tanken, men vi skulle klare å komme oss til neste bensinstasjon. Da vi såg bensinstasjonen rundt neste sving kom det et lettelsessukk fra oss alle, vi ville slippe å stå strandet langs veien i den steikende solen. Men bensingudene var ikke på vår side denne dagen – pumpene var rett og slett tomme for bensin!

Det ble etter hvert naturlig for oss å stille spørsmålet hvorfor sjåføren ikke hadde fylt opp tanken med bensin før han satte ut på en lang kjøretur med passasjerer i baksetet og bagasje på taket. Men det viste seg at det atter en gang var en streik på gang, denne gangen var det ”bensinfabrikken” som streiket, og dermed ikke leverte bensin til pumpene. Han hadde kun klart å få tak i 8 liter bensin i Kathmandu kvelden før. Dette skulle nå bringe oss så langt som mulig på vei mot Chitwan.

Etter uttallige tomme bensinpumper og uttallige stopp langs veien trodde vi alt håp om å komme oss frem var ute. Sjåføren hadde til og med prøvd på det svarte markedet for å få tak i bensin uten hell. Det var rett og slett tomt for bensin. Mens vi atter en gang stod i en veikant kom det to unggutter forbi som kunne fortelle at det var bensin å finne i neste landsby. Og heldigvis kunne en gammel mann selge ti liter bensin til vår stakkars sjåfør som etter hvert var begynt å bli ganske så stresset. Dette var nok til at vi kom oss til Manakamana – en taubane opp til et kjent tempel, noe som gav sjåføren halvannen time til å få tak i enda mer bensin.

Vi kom oss hele frem til Chitwan et par timer etter beregnet. Jeg tror nok ikke mamma hadde trodd det da hun satt og holdt seg foran øynene i enkelte av svingene. Men jeg er imponerte over de fire som etter å ha tilbrakt ett og et halvt døgn i Nepal tok det knusende med ro ned gjennom fjellsidene uten bensin i tanken. Jeg tror nok vi alle fikk oss en øyenåpner og ikke kommer til å være så alt for bekymret for å kjøre tanken tom for bensin i Norge – der er det i det minste en smal sak å fylle opp igjen!

Vaffelparty!

2009-04-01T11:17:00.000+05:30

Den siste tiden har vi jobbet mye med å prøve å danne nettverk på tvers av de ulike ungdomsgruppene. For at de frivillige skal få muligheten til å treffes i et mer uformelt forum, for å bli bedre kjent med hverandre og med oss, har vi startet opp med månedlige sosiale samlinger. Den første samlingen tok vi ansvaret for og inviterte til bilder og informasjon om Norge, og serverte melkesjokolade, vafler og fiskesuppe! Vafler slår alltid an, og det var ekstra stas å steke vaflene selv…

Presentasjon om Norge

De ansatte på kontoret sloss nærmest om å få steike vafler

Bijay deler ut vafler

Prem og Benedicte "spiser/drikker" fiskesuppe

Vafler er BRA! =)

Sammen med noen av de frivillige...

Ukens Ti...

2009-03-30T20:21:00.000+05:30

Under den formelle åpningsseremonien til den Regionale Ungdomssamlingen var det mange viktigheter samlet på scenen. Som vanlig var det en telefon som ringte midt i en tale og vedkommende tar telefonen og beveger seg mot kanten av scenen. I stedet for å ta telefonen med seg ut slik man gjerne hadde ventet, stilte han seg rett og slett bak gardinen for å snakke. Vedkommende var tydeligvis under den forestillingen at så lenge ingen kunne se han, kunne de heller ikke høre han.
Vi har fortsatt språkundervisning et par morgener i uken. Til tider kan Benedicte og jeg oppføre oss som to fnisete fjortisser når vi lærer oss nye ord som ligner på et norsk ord eller som rett og slett er morsomme å si. All ære til Prakesh som holder ut med oss! Ukens ord var ”Ukkus-mukkus” (innestengt eller klaustrofobisk) og ”balla-balla” (endelig)
Shyam som prøver å planlegge et skolebesøk og lurer på når mitt ”Personal program” er. Jeg skjønner ikke helt hva det er han mener med mitt personlige program, og etter mye om og men viser det seg at han mener når foreldrene mine kommer på besøk.
Benedicte som har vært plaget med en infeksjon i magen får beskjed om at det ikke finnes infeksjoner i Nepal og at hun slett ikke har blitt dårlig av maten, men av å ha spist for mye mat, og fordi hun driver å sitter på kalde steder.
Å observere det første møtet til den nye Sub-komiteen til ungdommen i distriktet og høre alle ideene de har og engasjementet deres. Rett og slett god grunn til å få frysninger på ryggen.
At det veldig snart er ferie – etter å ha jobbet intensivt de siste ukene skal det bli utrolig godt med to uker fri med full avkobling sammen med mamma, pappa, Emma og Charlotte! =)
Gutten som driver og ringer for å erklære sin kjærlighet for meg etter å ha truffet meg i underkant av en time – tydeligvis skal det ikke mer til for at vi skal kunne gifte oss og leve lykkelig i alle våre dager!
Bestefar som konstant er sulten og driver å sniker i posene våre om det står noe med mat i på kontoret vårt, og gir små ikke-fullt-så-diskret hint om at han veldig gjerne vil smake.
At det bare er to uker til et nytt nepalsk år, men enda er ikke kalenderen for det neste året kommet. Regjeringen har enda ikke bestemt seg om de skal kutte en hel måned neste år eller ikke.
Da Sibharam viste frem sin oppynta kone på kontoret og fortalte oss hvor pen hun var. Han er en skikkelig skøyer, og da han fortalte at han var på vei til Saudi-Arabia for å jobbe i to år, lo vi og trodde ikke på ham. Vi var bra lang i masken da vi kom på jobb dagen etter og sammen med resten av gjengen fikk vite ta han hadde dradd…

Sammen med Shyam, kontaktpersonen vår

Show me your hand and I will tell you your future..

2009-03-30T15:19:00.000+05:30

I helgen har vi arrangert Regional Ungdomssamling her I Banepa. 21 ungdom fra distriktene rundt om deltok på en tre dagers samling, deriblant Shobha fra Kathamandu. Shobha har lært seg å lese i hånden til folk. Jeg er vanligvis ikke typen til å tro på slike ting, men Shobha kunne fortelle utrolig mye om meg og min fortid som stemte, uten at hun hadde snakket noe særlig med meg. Så da går det jo bare an å håpe at kanskje det hun såg i fremtiden vil stemme?

I følge Shobha vil jeg vært fall gjøre det bra i livet, og være en suksessrik person. Jeg vil ha et såkalt ”love marriage” (kanskje ikke så uvanlig i Norge), og vi vil elske hverandre og være lykkelige resten av livet. Jeg vil få to jenter, en før jeg gifter meg og en etter. Ellers er jeg en sterk og selvstendig person som kan være litt grådig (?), og jeg vil få en stor fiende. Shobha fascinerte de fleste på samlingen med lesingen sin, og det var til tider flere som stod i kø for å få vite mer om hva de kan vente seg i fremtiden. Så da gjenstår det bare å vente å se hva som skjer….

Hvor mange terningspill kan du?

2009-03-24T20:30:00.000+05:30

Mandag og tirsdag er treige dager. Det er de dagene vi sitter og ser på klokka og presser oss selv til å holde oss våken. Mandag og tirsdag er de dagene vi verken har strøm på ettermiddagen eller kvelden. Strømmen går klokken 4 og er ikke tilbake igjen før klokken 12.

Klokken 5 er vi ferdig på jobb, og går hjem for å lage middag. Etter middag i dag leste jeg litt nepali og pugget noen gloser før skumringen kom i sekstiden. Når mørket kommer blir man trøtt. Man blir trøtt av å lese bok i stearinlys, og av å vente på at klokken blir såpass mye at man kan legge seg uten å få dårlig samvittighet.

Både jeg og Benedicte er glad i å spille spill, så i dag har vi spilt maxi yatzy. Etter noen runder både fritt og tvunget gikk vi løs på resten av terningspillene beskrevet i innpakningen til maxi yatzyen. Vi har nå spilt oss gjennom de aller fleste, og klokken har blitt såpass mye at man trygt kan bevege seg inn på soverommet, bruke opp batteriet på pcen og tenke på å sove.

Etter seks måneder har det nå begynt å regne igjen. Vi danser regndansen hver morgen slik at vannmagasinene fylles opp og vi kan få mer strøm igjen.

Diskusjoner, leking og valg

2009-03-24T13:40:00.000+05:30

Onsdag til fredag forrige uke var det duket for ungdomssamling i distriktet jeg jobber i, Kavre. Benedicte og jeg har hatt ansvaret for planlegging av samlingen, og holdt det aller meste av innholdet selv. Det ble noen intense dager for å få alt klart, og en time før deltagerne begynte å komme til treningssenteret i Banepa var vi så å si ferdig med alle forberedelsene.

Benedicte sammen med de høye herrer under den formelle åpningsseremonien

37 deltagere fra 13 ulike skoler og ungdomsgrupper var samlet. På programmet stod økter om Inntektsgenererende aktiviteter, rapportskriving, planlegging, diskusjoner om ungdomsdemokrati, workshop om Røde Kors dagen og masse leker og aktiviteter. Hovedhensikten med samlingen var at frivillige skulle bli bedre kjent med hverandre på tvers av de ulike gruppene, og vi hadde et håp om å få dannet en sub-komite for ungdommen på distriktsnivå.

Situasjonen i Kavre (distriktet) i dag er slik at ungdommen har lite kontakt med hverandre, lite kontakt med distriktskontoret og veldig lite innflytelse og makt over egne aktiviteter. Dette er fellesnevnere for de aller fleste distriktene i Nepal. Jeg har innsett hvor bortskjemte vi er i Røde Kors Ungdom i Norge hvor det er ungdommen selv som sitter i alle ungdomsstyrer og vi tar alle avgjørelser på egenhånd. Dette er en av tingene Benedicte og jeg har jobbet med siden i høst, en lang prosess, men vi begynner omsider å se resultater av frøene vi har sådd på veien.

Siste dagen av samlingen brukte vi til å diskutere ungdomsdemokrati og hvordan vi kan øke dette i Kavre. Vi diskuterte hvordan en sub-komité ville fungere, hvilke ansvarsområder den skulle ha og hvilken struktur den skal ha. Tanken bak sub-komiteén er at den skal fungere som et bindeledd mellom de ulike ungdomsgruppene og mellom ungdommen og distriktsstyret. Den skal være tilstede for ungdommen, og være ungdommens talerør i ulike saker, og på den måte bidra til å øke ungdommens deltagelse og aktivitetsnivå.

Den nyvalgte Sub-komitéen for ungdom

Etter mye diskusjoner, og alle var kommet til enighet hadde vi valg av sub-komité – et demokratisk valg hvor alle hadde stemmerett og alle kunne stille til valg på de ulike postene. Valget gikk over all forventning og vi satt igjen med femten kjempe engasjerte ressurspersoner som jeg tror vil gjøre en super jobb for resten av de frivillige.

Ellers hadde vi tre kjempe sosiale dager. Alle sammen sov på treningssenteret – inkludert oss. Gjennom mye leking, ulike aktiviteter og konkurranser fikk deltagerne sjansen til å bli bedre kjent med hverandre og med oss. Jeg gikk fra å bli omtalt som ”Mam” og ”Miss” til ”Ganga” eller ”Marina”, selv om det var forvirring på veien om hva de egentlig burde kalle oss når de ikke lenger fikk lov å kalle oss ”Mam” og ”Miss”. Deltagerne hadde det såpass kjekt at da programmet var ferdig fredag ettermiddag var det flere som ikke ville reise, og en jentegjeng tilbudte seg å betale for et rom som alle kunne bo på en natt til. Selv om det var kjekt at deltagerne ønsket å være lenger, var vi helt tappet for energi og sendte dem hjem som planlagt.

Sykehuset er ikke stedet å være alene…

2009-03-22T21:29:00.000+05:30

Sykehus vil jeg nok tro er et like lite hyggelig sted å være uansett hvor i verden du befinner deg. Men i Nepal vil du nok ha ekstra vanskeligheter om du stiller opp helt alene. Bare det å finne frem i virrvarret av ganger og skranker og forskjellige fremgangsmåter kan være vanskelig nok i seg selv når du er syk, men å stå i alle mulige slags køer samtidig som man skal bli undersøkt av en lege og ligge i en seng og være syk sier jo seg selv at er ganske umulig.

I dag har jeg vært på sykehuset. Ikke fordi jeg er syk, men som en støtte. Benedicte har vært dårlig i noen dager og vi fant ut det var på tide å oppsøke en lege og se hva han sa til godt. I utgangspunktet skulle jeg bare være med å holde Benedicte i hånden, rett og slett fordi det er skummelt å dra på sykehuset i utlandet, men det viste seg at hun faktisk trengte at jeg var der.

Etter å ha beroliget resten av kontoret at en ambulanse ikke var nødvendig for å komme oss til sykehuset, ble vi eskortert av ikke mindre enn to av de ansatte i en taxi. Vel fremme ble vi eskortert inn på akutten, Benedicte fikk tildelt en seng og en håndfull leger, de to andre ble plassert utenfor (deres tolkeferdigheter var strengt tatt ikke nødvendig da legene snakket bedre engelsk enn dem), og jeg fikk etter bedende blikk fra både meg og Benedicte bli ved hennes side. Det var ikke lenge jeg fikk bli da, etter en kjapp sjekk og en intravenøs i hånden hennes ble jeg sendt av gårde for å gjøre nytte for meg.

En ting kan jeg si med sikkerhet, nepalesere eier ikke køkultur. I over en halvtime ble jeg stående i kø for å betale regningene til Benedicte. Da jeg var nesten fremme prøvde en kar å snike inn foran meg, men ble stoppet av han bak meg ”Men jeg skal bare betale for en blodprøve!” prøvde han seg, ”ja, jeg skal betale for to…” svarte jeg, men fikk bare et olmt blikk til svar. Deretter bar det videre til registreringsskranken, og for å kjøpe medisiner og div utstyr legene trengte.

Vel nede igjen på akutten rakk jeg bare så vidt å levere fra meg medisinene og se til Benedicte før jeg igjen ble sendt på tur. Denne gangen for å levere blodprøvene på labben, og en stool test på en annen labb. Så var det venting på sengekanten til Benedicte i en liten time, akkurat nok tid for legen å sjekke meg opp siden Benedicte ikke var singel, før jeg måtte tilbake for å hente prøveresultatene. Mens jeg hadde vært borte hadde det vært bussulykke og det ble ventet mer enn 50 skadde passasjerer. Resultatene ble sjekket og vi ble skrevet ut i hui og hast – Benedicte fikk ikke lenger okkupere en seng. Jeg ble sendt for å kjøpe enda mer medisiner, og vi fikk beskjed om å komme tilbake igjen i morgen tidlig.

Jeg lurer i grunn på hva en enslig person som stiller på sykehuset må gjøre, ta intravenøsen under armen og kave seg rundt selv? Tror ikke det hadde funket så veldig bra, Benedicte hadde i hvert fall ikke klart det i den tilstanden hun var i tidligere i dag. Men når jeg tenker meg om så skjer det vel gjerne ikke så veldig ofte her nede, at mennesker er helt alene uten noen å støtte seg til. Nepalesere er utrolig flinke til å ta vare på hverandre, både familie, venner og ukjente…

Happy Holi!!

2009-03-12T16:10:00.000+05:30

Hiranyakashipu var en mektig konge som tilba guden Shiva. Han likte veldig lite guden Vishnu, og var veldig misfornøyd med at hans egen sønn tilba denne guden. Dette gjorde kongen så sint at han på flere ulike måter gang på gang prøvde å ta Prahlad’s liv. Gang på gang mislyktes han, noe som gjorde han enda sintere. Hans siste forsøk gikk ut på at søsteren hans, Holika som var immun mot ild, skulle ha Prahad på fanget mens hun gikk inn i et ildsted. Men også dette forsøket gikk mot kongens vilje, og ut kom Prahad like hel, mens Holika brant til døde. Det er flere historier bak feiringen av festivalen Holi, og en av dem er denne historien om hvordan Holika brant til døde.

Det sies at Nepal nesten har like mange festivaler som dager i året, og til tider kan det nesten virke sånn. Man har alltid en unnskyldning for å feire både det ene og det andre, både lite og stort, lokalt, regionalt og nasjonalt. Holi er en av de større festivalene som feires over hele Nepal, og flere andre steder i verden. Holi er i utgangspunktet en Hinduistisk festival, men i Nepal feires den av alle, både hinduister, buddhister, muslimer og kristne. Vi var så heldige at vi fikk med oss feiringen av denne festivalen mens vi var i Pokhara, til vår store glede – for dette er en moro festival!

På Holi er alle ute i gatene og tar farget pulver på hverandre, kaster vannballonger og spruter farget vann på hverandre. Det sier seg derfor selv at det ikke er trygt å bevege seg rundt i gatene om du ikke vil delta. Fargene skal ta vekk sorgen i hverdagen og gjøre den mer fargerik – bokstavlig talt. Tradisjonen å ta farge i ansiktet på folk stammer fra Lord Krishna. Lord Krishna hadde en venn som var mye lysere i huden enn ham, og Krishna klaget til sin mor som derfor tok farge i ansiktet hans.

Det var mase folk ute i gatene i Pokhara for å feire Holi

Motorsyklistene hamstrer provianter (fargetvann på flasker)

Dansende gjennom gatene

Glade lekere som vi er dristet vi oss litt ut på dagen ut i Pokharas hovedgate. Folk hilste på hverandre, sa ”Happy Holi!” og tok farget pulver i ansiktet på hverandre. Da vi fikk første fargeklatt gnidd utover ansiktet synes vi det i grunn var ganske hyggelig. Hyggen varte helt til DEN guttegjengen kom forbi og alle smurte håndfuller med pulver utover så jeg stod igjen med pulver i øyner, munn, nese, ører og alle andre tenkelige steder før jeg måtte søke dekning for alle vannballongene som kom susende. Heldigvis ble det fort moro igjen, vi fikk kjøpt oss vårt eget fargerike pulver og hengt oss på en gjeng som var på fargetokt.

En liten jente smører farge i ansiktet på Benedicte

Mine nye medsammensvorne - Bhim

Benedicte fikk i tillegg et egg knust i håret - mmmm...

Mange offer seinere og med et ansikt fullstendig dekket i ulike farger, og klær som aldri kommer til å ha sin ordinære farge igjen, endte vi slaget og gikk for å finne oss en matbit. Vi fant en restaurant hvor de ville slippe oss inn, og satt oss ned for å spise. Vi var virkelig heldekket av farge og fikk mye oppmerksomhet i gatene og på restauranten. Man skjønner at man har tatt leken helt ut når til og med kanadiske turister begynner å ta bilde av deg… ;)

Fornøyde med dagen....

Mini-Ferie i Pokhara

2009-03-12T13:16:00.000+05:30

De siste dagene har vi hatt fri fra kontoret så vi bestemte oss for å reise til Pokhara en tur. Litt over 6 timer med buss og rundt 600 meter lavere enn Banepa ligger Pokhara – et herlig tilfluktssted. Her fant vi oss et hotell med basseng og tilbrakte dagene på bassengkanten med en god bok, og kveldene på en av de mange restaurantene som finnes på Lakeside.

Det har vært utrolig godt å koble ut, lade batteriene til tre travle uker og å varme opp kroppene etter en kald vinter. Sommeren har gjort sitt inntog og dagene er blitt gode og varme. Det er fortsatt kjølig om kveldene, men jeg har pakka vekk ullundertøyet og Benedicte har kunnet flytte inn på sitt eget rom igjen. De neste tre ukene skal vi gjennom en regionalsamling, distriktssamling, et kurs for lærere, en god del møter og ganske mange presentasjoner. Det kan bli hektisk, men vi skal nok komme i mål. Men når alt det er ferdig tar jeg ferie igjen – denne gangen i nesten to uker sammen med familien min og Charlotte som kommer på besøk – gleder meg masse nå! =)

Den vakre sarien...

2009-03-04T13:20:00.000+05:30

En sari er et utrolig vakkert plagg, som består av et langt tøystykke, bluse og underskjørt. Selve sarien surres rundt underkroppen før ene enden slenges over skulderen. Blusen dekker bare brystet, og magen skal være bar.

I anledning Umitas bryllup gikk både jeg og Benedicte til anskaffelse av hver våres Sari. Sammen med vår nepalske ”mor”, Subha, var vi å kjøpte stoff og var hos skredder. Vi måtte også kjøpe svarte høyhælte sko, glassarmbånd, hårklyper og en egna veske. Subha tok godt vare på oss og var ganske standheftig i hvordan ting skulle være, vi fikk lånt smykker av henne og fikk beskjed om å lakke neglene.

Med god hjelp fra Dwarika's søster fikk vi kledd på oss sarien

Siden bryllupsfesten ble holdt i Kathmandu, måtte Dwarika’s søster og en venninne komme oss til unnsetning når dette lange tøystykket skulle tas på. Jeg stod som en dukke med armene ut, mens jeg fulgte fascinert med på hvordan de fikk sarien til å bli et vakkert festplagg. De hjalp også til med hår og sminke, og jeg følte meg veldig overpynta i det vi gikk ut døren. Men selv med glitter og stas på kjolen, på armene og i håret, høye hæler og neglelakk blir man som vanlig aldri overpyntet i et nepalsk bryllup. Selv om bekledningen blant de 900 gjestene var veldig variabelt, med alt fra joggebukser til glitrende flotte sarier gled jeg inn i mengden (man må bare se bort fra at jeg var en hvit person i en sari).

Meg og Benedicte sammen med Umita, brduen

Oppmerksomheten var stor da vi vandra gjennom Pathans gater mot festen, og på festen ble vi fort en av hovedattraksjonene. Det hjalp nok sikkert på at vi svingte oss godt på dansegulvet sammen med alle guttene og en håndfull jenter. Det eneste negative med sarien er at den ikke er et særlig egna danseplagg – hvert fall ikke for en som ikke er vant til å gå med den. Den skled sakte men sikkert ut av plass, men til alt hell hadde jeg en gammel dame som løp etter meg og rettet på den når ting ble for gale…

Benedicte ble til slutt dradd inn i en sidegate av to damer for at de kunne kle på henne sarien på nytt...

The most beautiful bride...

2009-03-01T11:13:00.000+05:30

I helgen hadde Umita og Sanu sin offisielle bryllupsseremoni. Et fantatsisk vakkert par...

Havet er Fiskebollens land..

2009-02-27T12:47:00.000+05:30

” Fiskebollen lever i havet,
Havet er Fiskebollens land,
Dette er det første verset,
Nå er det bare hundre igjen….”

Jeg skal heller spare dere for de hundre versene om fiskebollene, og heller forklare hvorfor den absurde sangen får plass her på bloggen min, sammen med historier langt vekke fra havet og fiskebollenes land…

For to uker siden hadde vi besøk av koordinatoren for Ungdomsdelegatprogrammet fra Norge. Da hun sendte mail og spurte om det var noe vi ønsket oss fra Norge var svaret soleklart – Fiskeboller!! Og fiskeboller ble det… (Tusen takk Vibeke!)

Veldig fornøyde med å ha fått fiskeboller!

I går inviterte vi derfor Prem fra kontoret på fiskeboller. Han ble introdusert for begrepet fiskeboller tidlig i høst, og har siden kalt meg fiskeboller, og vi følte han derfor var en selvskreven gjest til vår fiskebollemiddag. Sammen med poteter, gulrøtter og hvitsaus serverte vi fiskeboller – en stor suksess! Det var supergodt, og til og med risspisende Prem synes ikke det smakte så aller verst. Som han sa; ”Når jeg kommer til Norge skal jeg spise MYE fiskeboller. Selger dere dette på restauranter i Norge?”

Smakte gjorde det og.. =)

Dagens gullkorn:
Som vanlig når Prem er i nærheten kommer det en rekke gullkorn. Kveldens gullkorn var definitivt: ”Benedicte du kan bare gifte deg uten å bekymre deg for at Marina vil bli ensom. Jeg skal ta vare på henne jeg! Hun kan flytte til Butwol og bo sammen med min kone, så kan de lage mat sammen.” Så da er fremtiden sikret, både for meg og Benedicte...

Nasjonal Ungdomssamling med Scenestup...

2009-02-23T10:15:00.000+05:30

Forrige uke var vi i distriktet Tanau for å delta på Nasjonal Ungdomssamling med Nepal Røde Kors. Her var 178 deltagere samlet i tre dager, med representanter fra 44 av de 75 distriktene i Nepal. Det var både ungdom, juniors og lærere som har ansvaret for juniorsene til stede. Det ble tre dager med mye latter, moro, diskusjoner, offisielle seremonier og muligheten til å bli kjent med frivillige fra andre distrikt. Samlingens høydepunkt var definitivt da Benedicte tok årets trynings på scena foran 250 tilskuere og live TV!

Nesten klare til avgang...

Onsdag morgen stilte vi opp på hovedkontoret til Røde Kors i Kathmandu klare for avgang klokken syv slik vi hadde fått beskjed om. Sammen med tre andre var vi klare til å dra – bare elleve stykker manglet. Litt over en time senere hadde alle fått stuet seg inn i minibussen med bagasjen på taket, og vi var på vei. Sammen med 14 mannlige ansatte fra hovedkontoret ble det en livat kjøretur til Tanau, med stopp i en landsby kjent for fisk for lunsj.

Første dag av samlingen startet med en ”rally” med alle de frivillige fra vertsskolen og deltagerne fra distriktene. I en lang parade med Røde Kors flagget, faner og plakater fra alle distriktene, gikk alle deltagerne rundt i byen Tanau. På denne måten fikk Røde Kors virkelig markert seg i lokalsamfunnet. Vertsskolen for samlingen er ansvarlig for å dekke alle økonomiske utgifter knyttet til samlingen, ordne med logistikken og stille med frivillige, og ungdomsgruppen ved skolen har vært aktiv i lokalsamfunnet og samlet inn penger og fått sponsorer for å klare dette.

Benedicte under "Kabhrepalanchowk" - vårt distrikt

Selve samlingen ble offisielt åpnet med en formell seremoni. Som ved alle andre offisielle åpningsseremonier må alle hedersgjestene og viktige personer sitte på en scene foran alle tilskuerne. Denne gang var vi blant de viktige personene, og ble plassert fremme på scenen i den tre timer lange seremonien som egentlig skulle vare i to. For oss virker dette som en lang og unødvendig del av en ungdomssamling, da ungdommen selv ikke er til stede i salen eller følger uinteressert med. Men det er veldig viktig her i Nepal at viktige personer blir satt pris på, og man får holdt en tale for å takke arrangørene og fortelle andre ting man har på hjertet. Talene ble løst litt opp med ulike kulturelle innslag. Spesielt innslaget til ”Sanu Bahini” (Lille lillesøster) gjorde inntrykk. En fem år gammel jente dansa og vrikka på seg som om hun skulle vært en mye mer erfaren og eldre versjon av seg selv.

På scenen under åpningsseremonien

Sanu Bahini

Resten av samlingen bestod av ulike foredrag og diskusjonsøkter. Vi holdt også en kort presentasjon av Røde Kors Ungdom i Norge og vårt ungdomsdemokrati. En av hovedforskjellene vi ser mellom Norge og Nepal på slike samlinger er at man i Nepal er mye mindre aktive og det er lite rom for leker og energizers. Glade ”lekere” som vi er, introduserte vi derfor vår økt med hode-skulder-kne-og-tå, til stor glede blant deltagerne.

Ulike gruppediskusjoner

Presentasjon av hva ungdommen har kommet frem til under diskusjonene

Blant øktene under samlingen var en talentkonkurranse blant deltagerne. Benedicte og jeg stilte da så klart opp med et norsk bidrag. Med en kavalkade av norske sanger, der i blant Ja vi elsker, Har du hørt historien om de tre små fisk, Per Spelmann og Ti tusen tommeltotter, hoppa og spratt vi rundt på scenen. Vi fikk til og med premie for vår storslagne opptreden og ubeskrivelige talent! (De som har hørt meg synge burde se surrealsimen i hele denne episoden).

Samlingen ble avsluttet på samme måte som den begynte – med en tre timer lang offisiell avslutningsseremoni. Igjen ble vi plassert fremme på scenen, men denne gang bare sammen med fem andre viktigheter. Denne gangen skulle samlingen avsluttes, alle deltagere få diplom, premier deles ut, alle sponsorer takkes, alle frivillige vies oppmerksomhet i tillegg til flere lange taler og opplesninger. Det ble enda en lang økt for vår del, det var sent på kveld og vi kunne se at de andre deltagerne spiste middag i bakgrunnen når magene våre begynte å rumle. Å se pen og pyntelig ut på en scene er slitsomt i lengden, og vi fortsatte å klappe og lage litt liv for de som ble ropt opp på scenen selv om publikum dabbet av. Da det ble min tur til å få diplom, våknet publikum til live og jeg showa litt frempå scenen. Det var Benedicte sin tur rett etter, og stemningen var fortsatt stor da Benedicte hoppet frem. Hun showet også litt, men bestemte seg for å skille seg litt fra min ”fremtreden” ved å hoppe bortover scenen med armene i været. På en finurlig måte klarte hun å snuble i sceneteppet og falt som en potetsekk og landet langflat på scenen. I et lite øyeblikk ble det total stillhet blant publikum, og jeg ble usikker på hva jeg skulle gjøre – gå bort å sjekke om alt var bra eller gripe etter kameraet. I stedet blir jeg sittende å hylflire på scenen til jeg begynte å gråte. Hun klarte i det minste å sprite opp en ellers ganske traust seremoni.

Vi vant premie for vår opptreden i talent konkurransen! =)

Begge kveldene var det duket for kulturelle opptredener med drama, vitser, diktopplesning og danseopptredener. Jentene staset seg opp i den fineste finstasen og holdt et forrykende show. Siste kvelden ble også Benedicte og jeg dratt opp på scenen for å danse til en nepalsk folkevise vi hadde lært oss tidligere på dagen. Til stormende jubel fikk vi vrikket litt på kroppene og komt oss ned igjen fra scenen. På vei tilbake til hotellet kommer det melding fra Bipul, kontaktpersonen vår, om hvor flinke vi var til å danse og at han hadde sett oss direkte sendt på en lokal tv-stasjon. Vi innså da at han som hadde stått og filmet ved de offisielle seremoniene hadde hatt en direktesendt sending, noe som inkluderte vårt norske innslag, dansingen og Benedictes scenestup….

Jeg er vi og vi er to...

2009-02-17T21:46:00.000+05:30

Tilværelsen som ungdomsdelegat blir ofte sammenlignet med et arrangert ekteskap. Før utreise blir man plassert sammen med en annen person man ikke kjenner så godt, som man de neste ni månedene skal leve og jobbe sammen med. Dette kan bli litt i overkant av intenst, spesielt om det skulle vise seg å være en dårlig match.

I løpet av ni måneder mister man fort litt følelsen av å være et enkeltindivid, og man går fra å omtale seg selv som "jeg" til "vi". "Vi" blir en naturlig del av hverdagen og vokabularet uten at man gir det noe nærmere omtanke. Man blir veldig fort avhengig av sin bedrehalvdel, og å gjøre ting aleine føles rart. Jeg tar meg ofte i å stå å snakke med meg selv i butikken hvis jeg er der alene, rett og slett ut av vane. Holder jeg en presentasjon alene venter jeg ofte på at den andre halvdelen skal ta over eller legge til ting i det jeg sier. Den sjeldne gang man lager middag alene blir det så klart alt for mye mat for én.

Dette kan for noen høres veldig klaustrofobisk ut, men man slipper å bli ensom – noen gang. Det er veldig koselig å alltid ha noen å snakke med, dele vitser med, være stille med, spise sammen med, fundere sammen med og dele små og store gleder i den nye hverdagen.

Heldigvis har jeg vært veldig heldig i mitt arrangerte ekteskap. Benedicte er ei knakenes jente som jeg går kjempe godt overens med. For en og en halv måned siden tok vi ekteskapet vårt til neste nivå da Benedicte flyttet madrassen sin inn på soveromsgulvet mitt. Vi har bokstavelig talt vært sammen tjuefire timer i døgnet, og vi er begge fortsatt like hele. Vi har ikke tatt knekken på hverandre enda, og har overraskende nok fortsatt masse å snakke om. Heldigvis begynner det å bli varmere i været slik at hun snart kan flytte ut igjen, så vi slipper å utfordre skjebnen og det hele ender i en skilsmisse.

Vi har likevel litt respekt for hverandres behov for å være alene. I Nepal har folk fortalt at dersom de ligger våken en natt ringer de til en av vennene. For får ikke de sove er det rett og rimelig at han eller hun heller ikke skal sove. Heldigvis for meg er dette en side av den nepalske kulturen vi ikke har tilegnet oss. Benedicte har for vane og våkne opp opp til flere ganger i løpet av en natt, og hun hadde nok fort blitt kastet på dør om hun begynte å vekke meg for å holde meg og våken!

Jeg vil anslå at vi tilbringer 90% av tiden sammen. Selv om det innimellom er godt å være litt for seg selv er det også veldig rart, og vi har alltid en hel del å prate om og oppdatere hverandre om dersom vi ikke har vært sammen i løpet av en halv dag. Andre er også veldig vant til å se oss sammen, og den andre blir alltid etterlyst om hun ikke er til stede. Det skaper selvfølgelig litt forvirring hos enkelte, det faktum at vi er to forskjellige personer. En uke vi hadde litt sykdom i heimen hadde jeg språktime alene en dag. Da Benedicte spurte om å få samme time en gang til da hun stilte alene til språktime dagen etter, så språklæreren litt rart på henne, men begynte å gå gjennom de samme tingene en gang til. Etter en halvtime der Benedicte ikke ”husket” noen ting fra i går ble språklæreren lettere oppgitt over henne. ”Ja men jeg var jo ikke her i går!” utbryter Benedicte og må bruke de neste minuttene på å overbevise språklæreren om at hun ikke er meg.

Som Sid sier i filmen Istid; ”Du og eg - vi e’ et radarpar!”. Jeg har flere ganger vært overrasket over hvor mye til felles vi har, både i interesser, vaner og uvaner. Vi lurer og fundere på så mye rart begge to, og er supernysgjerrige. Har vi først begynt å tenke på noe driver vi hverandre gal frem til vi finner ut av det. Wikipedia er vår nye bibel, og i flittig bruk. Og har for eksempal en av oss en flekk av ymse slag på t-skjorta eller buksa trøster vi oss med at det var den andre som hadde flekk på seg i går, og tar det ikke videre så veldig tungt. Det er nok mye mer som kan sies, men jeg velger å konkludere med at jeg ikke kunne vært heldigere i mitt arrangerte ekteskap. Jeg tror rett å slett ikke jeg kunne hatt det kjekkere med noen andre her i Nepal.

Her i danseoppvsining på kontoret...

Et blodig slag minnes...

2009-02-07T15:09:00.000+05:30

Ideen bak organisasjonen Røde Kors slik vi kjenner den i dag går helt tilbake til sveitseren Henry Dunant, Solferino og året 1859. Henry Dunant var på vei for å besøke Napoleon 3 da han på sin vei reiste forbi området hvor et blodig slag akkurat hadde funnet sted. I byen Solferino, i det nåværende Nord-Italia hadde italienske tropper med hjelp fra Frankrike kjempet et slag mot de okkuperende østreiske tropper. I løpet av 15 timer kjempet mer enn 300 000 menn på en fem mil lang slaglinje. Et slag som knapt hadde blitt nevnt i historiebøkene om det ikke hadde vært for Henry Dunant.

Da Dunant kom forbi lå det over 40 000 døde og sårede igjen på slagmarken. Skadde soldater var lite verdt, og det sjokkerte Henry at det var flere veterinærer til å ta seg av de skadde hestene enn leger til å pleie sårede soldater. Det ble opprettet sykestuer i kirker i nærheten og spesielt de italienske kvinnene gjorde en iherdig innsats ved å gi de sårede soldatene vann, mat og pleie. Dunants oppfatning om at alle mennesker var likeverdige, uansett om de var østerrikske, italienske eller franske fikk gjennomslag blant hjelpearbeiderne.

Det Henry Dunant opplevde i Solferino gjorde et sterkt inntrykk på ham, og da han kom hjem klarte han ikke tenke på annet. Han satt seg ned og skrev en bok om krigens grusomheter – Et Minne fra Solferino, som han sendte rundt til alle personer med makt i Europa. I tillegg til å beskrive det han hadde opplevd, skrev Dunant ned ideer til hvordan man kunne bedre situasjonen. Han mente at det i alle land burde startes frivillige hjelpeforeninger som skulle ha i oppgave å hjelpe og pleie sårede i krig. I tillegg burde man bli enige om et sett med felles regler som i en krigssituasjon ville beskytte de som ikke deltar aktivt i kampene og begrense grusomhetene.

Responsen til boken var stor. Mange var ikke klar over krigens grusomheter og ble sjokkert over beskrivelsene til Henry Dunant. Dette la grunnlaget for Røde Kors, og Internasjonal Humanitær Rett – Regler i Krig, som vi i forrige uke holdt kurs i. I dag finnes det en Røde Kors eller Røde Halvmåne forening i nesten alle land i verden, og alle land har skrevet under Genèvekonvensjonene.

I år er det 150 år siden slaget ved Solferino, og fredag holdt vi i Banepa en minnemarkering med lystenning.

På besøk hos Mina!

2009-02-07T14:45:00.000+05:30

Mina foran huset sitt

Da vi kom til kontoret på onsdag stod en av de frivillige, atten år gamle Mina, og ventet på oss. Vi hadde avtalt å bli med henne hjem for å se hvor og hvordan hun lever. Etter en halvtime med bussen innover humpete grusveier fra Banepa til Sera, måtte vi ta beina fatt i en liten halvtime oppover sidene. Mina var i begynnelsen bekymret for oss, men ble fort imponert over våre ”walking skills”.

Mina går på skole i Banepa, og reiser denne strekningen hver dag. Når det er innhøstninger går hun opp og ned til Sera noen ekstra ganger for dagen med et tungt lass på ryggen. Hun går i class 11 (ca. 1.klasse på Videregående i Norge) og har undervisning om morgenen. Skolen begynner klokken 6, noe som betyr at Mina må stå opp hver morgen klokken fire for å komme seg av gårde klokken 5. Med seg til Banepa har hun et spann med melk fra kua de har som hun leverer i en av restaurantene.

Mina fascinerer oss med det livet hun lever og det landskapet hun lever i mens vi går oppover mot huset hun deler sammen med mor og far, og tre søsken. I Nepal er man veldig rett frem og forteller om hverdagen akkurat slik den er uten å pynte på sannheten. Det er ikke flaut å innrømme at man er fattig. Det er bare slik det er, og i stedet for å gruble over dette og deppe, tar man den hverdagen man har fått og gjør det beste ut av den. Heldigvis for Mina har foreldrene satt utdannelsen til henne og søsknene på første prioritet slik at de kanskje kan skape en annen hverdag for seg selv når de blir voksen.

I fjellsiden peker Mina ut huset hvor de bor. Her har de et stykke land som de dyrker grønnsaker, har suntalatrær (mandariner) og masse dyr – til Benedictes begeistring. Moren kutter gress til kyrne når vi kommer og smiler og hilser til oss. Hun blir fornøyd når vi stotrer frem noen fraser på Nepali og vi er med en gang inne i varmen, ikke det at det skal så mye til før en nepaleser tar deg inn. En bastmatte blir tatt frem og vi slår oss ned på trappa sammen med hunden Lucky mens Mina skifter av seg skoleuniformen og lager te til oss.

Benedicte slår av en prat med Buffalokalven

Solen varmer oss mens vi sitter der, geitekillingene hopper rundt føttene på oss og de andre fastbundne dyrene skriker etter oppmerksomhet. Vanligvis spiser Mina dagens første måltid sammen med sin mor når hun kommer hjem fra skolen. Da har moren lagd Dhal Bhat og grønnsaker til dem begge som de spiser før de tar fatt på dagens arbeid. Resten av søsknene er på skolen og kommer ikke hjem før nærmere fire. Siden det er ekstra gjester til frokost/lunsj i dag tar Mina fatt på arbeidet på kjøkkenet for å lage mat. Gode gjester som vi er tilbyr vi henne hjelp, men hun har lite tro på at det kan være mye hjelp i oss(!). Mens vi sitter ute kommer vi plutselig på at vi burde gi beskjed om at vi ikke spiser kjøtt, og Benedicte går inn. Da ler bare Mina – dere er jo tjukke, da trenger dere jo ikke kjøtt! Ingen grunn til bekymring, selvfølgelig hadde hun ikke tenkt å lage kjøtt til oss…

Mens risen koker kommer Mina på at hun lovde oss Suntala før jul og klatrer opp i et tre for å plukke noen til oss. Når hun går inn igjen for å fortsette matlagingen går jeg inn for å ta noen bilder. Hun skreller poteter, og jeg tilbyr atter en gang min hjelp. Sittende på huk med en kniv strever jeg med å få av skallet på potetene uten at halve poteten forsvinner. Benedicte kommer også til, og det blir mye fnising før vi finner den riktige teknikken. Det blir tungt for legger og lår, og vi må reise oss innimellom for ikke å få krampe. Da kan Mina fortelle at hun også var tjukk før hun begynte på skolen, da hadde hun også vanskeligheter med å sitte på huk. Vi ler litt for oss selv og lar vær å forklare at dette er en uvant stilling for oss.

Mina henter Suntala til oss

Potetskrelling

Maten serveres og vi prøver å forklare at vi bare vil ha halv porsjon med ris. Selv om vi nå klarer å spise mye mer ris enn da vi kom hit, er det sjeldent vi klarer å spise opp det vi får servert. Når man sitter hjemme hos noen, er man ekstra forsiktig med å la mat gå til spille. Likevel er det alt for mye ris, og vi må omtrent dytte hverandre ut døra når vi går fra fatet som fortsatt har mat på seg…

Mens vi sitter og venter på at maten skal synke slik at vi kan bevege oss mot Banepa igjen kommer en geit bort og snuser på Mina. Det er geiten til Mina som hun har fått av bestemoren sin. Denne bruker de til å avle opp flere geiter som de selger på markedet. De spiser sjeldent kjøtt hjemme, og de dyrene de har selger de videre, unntatt kua da som gir dem melk hver morgen.

Mens vi sitter på bussen fra Sera tilbake til Banepa klarer jeg ikke å la vær å tenke på hvor utrolig stor kontrasten er mellom det livet som Mina lever, og som en gjennomsnittlig attenåring i Norge lever. Måten Mina tar hverdagen på er beundringsverdig, hun smiler og ler og har det kjekt med venner, samtidig som hun stiller opp for familien og balanserer en hard hverdag med skole og lekser. Hun jobber mer hjemme i løpet av en uke enn jeg tror jeg noen gang har gjort til sammen. I tillegg har hun håp og drømmer. Fremtidsutsiktene er klare med mål om å få seg en kontorjobb og starte sin egen familie, men ikke med mer enn to barn!

Alle bilder er lagt ut med Mina's samtykke

Det finnes regler i krig...

2009-02-07T14:23:00.000+05:30

Og denne uken holdt Benedicte og jeg et todagers kurs for 30 frivillige i Banepa for å lære dem mer om dem! I tillegg hadde vi mye fokus på Røde Kors sin historie og prinsippene da dette henger mye sammen. Mange av deltagerne hadde lite eller ingen forhåndskunnskap om Røde Kors og at det faktisk finnes regler i krig da de kom på kurset.

Ivrige deltagere i en liten konkurranse

Med erfaring fra Norge hvor de aller fleste frivillige har noe kunnskap om Røde Kors sin historie og prinsipper, har vi i Nepal vært overrasket over hvor lite en gjennomsnittlig frivillig vet om organisasjonen sin. Å øke kunnskapen om egen organisasjon var et av hovedmålene ved kurset, i tillegg til at vi ønsket at deltagerne skulle lære noen metoder slik at de kan videreformidle det de lærte til resten av ungdomsgruppen sin.

Uten strøm må kreative måter brukes for å vise forskjellen på en stridende og ikke-stridende

I ekte Røde Kors Ungdom stil hadde vi mange deltagende aktiviteter og diskusjonsoppgaver, noe som i begynnelsen føltes uvant for de fleste deltagerne. I Nepal er man ikke vant til å ta ansvaret for læringen selv, men alle var glade for at de slapp å sitte i ro og høre på foredrag i to dager. Kurset ble avsluttet med en økt hvor deltagerne selv måtte presentere ulike temaer for de andre. Gruppene imponerte min sin kreativitet med skuespill, diktopplesning og ulike andre presentasjonsteknikker.

Lek og morro er en selvfølge når vi holder kurs! =)

Hvis du vil lese mer om hvilke regler som gjelder i krig kan du lese her
Og dersom du vil lese om hvordan Røde Kors Ungdom jobber med Regler i Krig i Norge kan du gå inn her

Oss sammen med alle kursdeltagerne

Bandha...

2009-01-26T12:34:00.000+05:30

Den siste uken har vi jobbet mye med å forberede et to dagers kurs i Internasjonal Humanitær Rett – Krigens Regler, som vi skulle holde for nærmere 30 frivillige. I går hadde vi gått oss en tur til Dulikhel, da vi på vei tilbake til Banepa ble passert av en bil med høyttaler på taket. Vår nepali er fortsatt ikke flytende, og vi fikk ikke med oss noe av det som ble sagt, men jeg kommenterte til Benedicte ”Det er så typisk om det blir Bandha i morgen..”

I Norge går man i fakkeltog, skriver leser innlegg og samler inn underskrifter når man vil ytre sin mening og protestere mot noe man mener er galt. Det hender innimellom at man har fredelige demonstrasjoner for å fortelle politikere sitt ståsted i en sak. I Nepal har man ”Bandha”. ”Bandha” betyr streik, det betyr stengte veier, stengte butikker, sinte, opprørte mennesker og det betyr at hverdagen går litt i stå. Alle blir berørte av en Bandha, enten man vil eller ikke. Vi ville virkelig ikke bli berørt, men i dag ble det Bandha. Vi måtte utsette treningen, og sende de som hadde komt seg til distriktskontoret hjem igjen.

Når det er Bandha stopper bussene opp, og man må ta beina fatt, noen ganger kommer man seg forbi sperringene til beins, andre ganger ikke...

Hvordan en Bandha blir, avhenger litt av sakens omfang og størrelse, og hvor mye man vil protestere. Noen ganger er de planlagte, andre ganger mer impulsive. For å informere folk om en Bandha, kjører man ofte rundt i området med høyttaler på taket slik vi såg i går og opplyser folk om når og hvorfor man skal streike. Et likhetstrekk mellom de fleste Bandhaer er veisperringer. Bussene går ikke og man kommer seg ikke lenger fra A til B. Noen ganger brenner man dekk ved sperringene, og folk demonstrerer. Før jul var det Bandha i nærheten av Dulikhel. Da var lokalbefolkningen misfornøyd med drikkevannet sitt og lei etter 10 år med lovnader om nye ordninger. Da sperret de veien mellom Dulikhel og Banepa, brente dekk og demonstrerte i den verste rushtiden om morgen og ettermiddag.

Dekkbrenning og demonstrasjon..

En Bandha kan også bli mer voldelige, noe som oftere skjer i hovedstaden, hvor store folkemengder lettere samles og opprøret fort eskalerer. I Kathmandu ligger det for tiden store mengder søppel i alle gatene, og flere smågater er nærmest sperret av søppel. Det er streik på bossplassen og dermed ingen steder å gjøre av søppelet. Bandha er måten å si fra på, når man lammer samfunnet på denne måten regner man med at man blir hørt. Det har blitt en del av hverdagen, men heldigvis er de ikke like hyppige her i Banepa som de er i Kathmandu.

I går døde en student i en motorsykkelulykke, og man streiker i dag for å vise støtte til familien og for å kreve erstatning for denne guttens liv fra regjeringen. Veien inn og ut av Banepa er sperret i begge ender, men ellers foregår det fredelig. Det er en vanlig dag på kontoret, og hadde det ikke vært for treningen vi skulle holdt hadde vi ikke merket noe spesielt til det, så lenge man da ikke skulle beveget seg ut av Banepa…

Ukens Topp Sju! =)

2009-01-25T19:52:00.000+05:30

Det ble visst bare syv topper denne uken. Det er stille dager på kontoret, med skoleferier og streiker i området. Vi har vært på besøk i nabodistriktet for å se på ulike aktiviteter, men ellers lite spennende som har skjedd og vi har begge hatt vår omgang med sykdom.

Prem som vil reise til Norge for å jobbe som hushjelp for familiene våre. Han er ikke så veldig flink med husvask og matlaging, men kan lære det!
Da jeg kommer på kontoret en dag blir Benedicte etterlyst. Jeg forklarer at hun ligger hjemme med feber, vondt i hals og hode, altså influensa (tidligere har de ikke skjønt flu) "Åja!" er det en som utbryter, "Birdflu!"
Prem som får servert Betasuppe og utrbyter ” Oh – It’s sick man’s food!” ”I am sorry?” ”This food we give to man with diarrhea…” Tiltross så synes han det var godt, og var imponert over våre matlagingskunnskaper.
Bestefar som forteller oss om hvilken religion han har. Han er først og fremst Hinduist, deretter litt Buddhist og Kristen, men på ingen måte muslim.
Humpeveien til kinagrensen, bare litt skummelt å møte store lastebiler...
Å stå på grensen til Kina etter å ha kjørt 30km på over en time langs humpete grusveier som til tider ikke kvalifiserte til vei, og se over på asfalten og autovernet som glinsa i sola.
Å ikke slippe inn i Tibet siden jeg hadde verken pass eller legitimasjon med meg, eller for så vidt det visumet man må ha for å komme inn i Tibet – men jeg kasta stein over grensa da!
Å bestille hotell til påsken og begynne å planlegge hva som skal sees og gjøres, (Mamma, Pappa, Emma og Charlotte kommer) - Gleder meg kjempe masse til å få besøk!

På tur med kontoret; f.v. Triratna, meg, Bestefar, Ganga

It's Beautiful - But life is hard...

2009-01-20T15:25:00.000+05:30

Nepal har et fantastisk naturlandskap med mange av verdens høyeste fjell samlet i nærheten av hverandre. De store fjellene, dalene, elvene og landsbyene i fjellsidene har lenge fascinert meg og forført meg. De aller fleste ville latt seg gripe av den fantastiske utsikten som man så ofte møter i Nepal. Men bak denne idyllen skjuler det seg en hverdag i landsbyene som er langt fra enkel, og som for de aller fleste kan karakteriseres som vanskelig og tøff.

Overalt i fjellene bor det mennesker i små fjellandsbyer, langt fra byene og alt som kan assosieres med moderne og utvikla. Her strever menneskene med å få endene til å møtes, å få mat på bordet til familien sin hver dag og å kunne sende barna på skolen slik at de får seg en utdannelse. Hvert år blir rundt 12 000 jenter offer for menneskehandel i Nepal. Uvitende om den skjebnen som møter barna sender foreldre barna sine med fremmede, i god tro om at de skal til storbyene for å jobbe som for eksempel tjenestepike. Lovnaden om mat i magen hver dag, nye klær og muligheten til skole ved siden av er for godt til å si nei til for en mor eller far som ikke har mulighet til å tilby dette til barna sine selv. De aller fleste vet ikke at i virkeligheten så havner flesteparten av disse jentene på ulike bordeller - Til en hverdag hvor jentene mister all kontroll over sin egen kropp og skjebne, hvor narkotika og vold krydrer dagene. Det sies at fattigdom og uvitenhet er hovedfaktorene til at menneskehandel er et så stort problem i Nepal. Dette er noe Nepal Røde Kors jobber med, med økonomisk støtte fra Norges Røde Kors. De har nå prosjekter i tre distrikter, ett av disse er Dadhing hvor vi var på besøk i forrige uke.

Kvinnene står nå mye mer sammen, og hjelper hverandre ved behov

En 11 timers gåtur innover i fjellene fra distriktskontoret ligger lokalforeningen Marpak. Her finnes det i dag ni kvinnegrupper som er opprettet for å motarbeide menneskehandel. Kvinnene møtes minst én gang i måneden for å diskutere ulike relaterte saker, og holde ulike kurs for hverandre. Å øke kunnskapen og åpenheten rundt menneskehandel, HIV og AIDS, førstehjelp og egen helse og hygiene er hovedmålet med møtene. All den kunnskapen de tilegner seg må de 30 kvinnene i hver gruppe spre til minst 10 personer i omgangskretsen sin, slik at hele lokalsamfunnet drar nytte av prosjektet. Møtene bidrar med åpenhet rundt temaer som veldig ofte tidligere har vært tabubelagte. Hygienen i landsbyen har blitt bedret betraktelig, da man oppfordrer alle til å bygge do, og man hjelper dem som ikke klarer dette alene. I tillegg initierer kvinnene ryddekampanjer i landsbyene. Gjennom gateteater, kulturelle program, konkurranse og husbesøk får hele samfunnet maksimal utbytte av den opplæringen kvinnene får.

Møte i en av kvinnegruppene

Halve prosjektet består av inntektsgenererende aktiviteter for å styrke kvinnenes og dermed også familienes posisjon. Kvinnene har opplæring i geitehold og ingefærproduksjon, og mange får utlevert en geit og litt startkapital. I tillegg har de på hvert møte innsamling av en liten sum fra hvert medlem som går i en pott som man kan låne penger av ved behov. Pengene betales tilbake med litt renter, men de aller fattigste er fritatt dette. I tillegg til å låne ut de innsamlede pengene blir pengene brukt på de svakeste i samfunnet. HIV positive, syke og katastrofeofre får støtte fra kvinnene. På grunn av at HIV-Positive nå får penger og moralsk støtte er det flere som tør å innrømme at de er smitta, og som tørr å teste seg.

Familiens hverdag har blitt bedret betraktelig ved hjelp av en geit

Prosjektet omfatter alle i samfunnet, også kvinner fra de laveste kastene. Spesielt en kvinnene fra en av lavkastene uttrykket en takknemlighet for de mulighetene hun og familien nå har fått ” Vi har nå en mye sterkere posisjon i samfunnet, og kan låne penger fra gruppen ved behov. Siden vi har lite i utgangspunktet får vi mulighet til å betale tilbake uten renter. Dette har gitt oss en mye enklere og bedre hverdag.” Hun forteller videre at de blir mye mer respektert i samfunnet og, og at de nå kan delta på kursene selv om de aller fleste er analfabeter og tidligere har hatt veldig lave kunnskaper om det meste og vært sterkt stigmatiserte.

Tidligere har miljøet i landsbyen vært veldig mannsdominert, men nå har kvinnene en mye sterkere rolle. Deres meninger og kunnskap blir respektert, og de blir mye mer hørt dersom de hever stemmen sin i offentlige forsamlinger. Kvinnene har stor tiltro til Røde Kors’ sitt arbeid, og måten det her jobbes mot menneskehandel. I tillegg til en opplysningskampanje, kan kvinnene faktisk gjøre noe med det, da de har muligheten til å bedre sin økonomiske situasjon og dermed unngå å havne i situasjonen hvor man ikke har annet valg enn å gi slipp på døtrene sine...

I Felt med Røde Kors

2009-01-14T14:38:00.003+05:30

Forrige onsdag reiste Benedicte og jeg i felt sammen med Santosh fra hovedkontoret til Nepal Røde Kors. Vi reiste til Dadhing, et distrikt tre timer vest for Kathmandu. Her skulle vi besøke et norsk finansiert prosjekt mot menneskehandel i en fjellandsby, noe som viste seg å bli en opplevelse utenom det vanlige.

Vel fremme på distriktskontoret i Dadhing fikk vi lunsj, briefing om aktiviteter i distriktet og omvisning i byen før vi ruslet ned på hotellet hvor vi skulle sove. Landsbyen prosjektet ligger i var 11 timers gåtur innover og oppover i fjellene fra distriktssenteret. Neste dag ble vi kjørt med jeep i nesten to timer, slik at vi bare hadde rundt fem timer igjen å gå. Det var et flott landskap med fjell, daler, landsbyer og den ruvende snøkledde Mount Ganesh (7446 moh) i det fjerne.

Vi brukte bare fire og en halv time å gå til landsbyen Marpak. Her traff vi lederen av lokallaget og ble sittende utenfor Røde Kors huset. Det tok ikke lang tid før det begynte å samle seg barn rundt oss, skolen var ferdig og vi tenkte ikke noe særlig mer over det. Etter hvert ble folkemengden bare større og større og det var ikke lenger bare barn som stod der, det var også ungdommer og voksne som stoppet opp og ble stående å se på oss. Vi ble da fortalt at vi var de første hvite som hadde vært i området, og for veldig mange var det første gang de såg en hvit person. De var veldig nysgjerrige, men velig skeptisk. Hvis vi snudde oss, prøvde å smile eller snakke til dem snudde de seg vekk eller vek unna. Men det tok ikke lang tid før det løsnet litt opp, og folk ytret sin takknemmelighet over at vi hadde giddet å komme og besøke deres landsby(!).

Nysgjerrige barn som ser på oss

Da det ble mørkt ble det kaldt å sitte ute og vi beveget oss mot ”hotellet” for å sitte mens vi ventet på middag. Santosh hadde hele dagen sagt at han skulle få slaktet en høne for meg, slik at jeg fikk smakt på det lokale kjøttet. Jeg hadde prøvd å overbevise ham om at det ikke var nødvendig bare for min del, men hadde ikke nådd helt gjennom. Mens vi satt og ventet på at det skulle nærme seg middagstider kom det plutselig en dame inn til kokken med en høne dinglende i hånda. Benedicte reagerte med å reise seg litt febrilsk og ikke helt vite hvor hun skulle gjøre av seg, og endte med å sette seg igjen, ta fingrene i ørene og sjalet over hodet. Kokken skjønte fort at Benedicte ikke var komfortabel med at han skulle slakte høna foran henne og sendte høna ut igjen. Vi ble servert Dal Bhat med grønnsaker en time tidligere enn planlagt den kvelden.

Kokken som kokkelerer

Natten ble tilbrakt på loftet til Røde Kors Huset. Her var det store sprekker mellom vinduene og man kan ikke skryte på seg de store oppvarmingsmulighetene langt oppå fjellet, så når vi skulle legge oss var det bare å kle på seg det vi hadde av klær med oss – et lag med superundertøy, et lag med ullundertøy, en bukse, en stor ullgenser, flishals, lue, flispose og en dyne. I tillegg sov vi sammen i en ganske smal seng, så vi klarte faktisk å holde varmen ganske bra. Likevel ble det en urolig natt da landsbyens løshunder holdt liv og røre utenfor. Jeg ble også vekket av Benedicte i løpet av natten som mente det hadde vært en person opp på loftet hos oss, men det viste seg dagen etter at det bare var en hund som hadde vært borti døren nede ved stigen slik at den hadde åpnet seg. (Vær beroliget mamma, vi sov ikke alene, hun ene distriktsansatte som var med oss på turen sov oppe på loftet sammen med oss. Hun var nede for å sjekke hva som hadde skjedd.)

Røde Kors Huset i Marpak - øverst i midten tilbragte vi natten

Godt påkledde for natta..

Neste dag hadde vi avtalt møter med noen av kvinnegruppene fra det norsk finansierte prosjektet. Gruppene er dannet for å motvirke menneskehandel og for å bedre forholdene i landsbyene og området rundt. (Mer info om selve prosjektet kommer i neste innlegg). Velkomsten vi fikk av kvinnene var overveldende. I tillegg til informasjon om hva de driver med hadde de forberedt et kulturelt program for oss. To småjenter fra en av lavkastene i landsbyen danset en velkomstdans til oss. Etterpå fikk vi tikka, (rødt pulver som egentlig bare skal være en prikk/strek i pannen), fra alle dammene slik at vi var røde i hele ansiktet, i tillegg til blomsterkranser. Igjen ytret de enorm takknemlighet for at vi var kommet til Marpak for å se prosjektet, da det tidligere kun har vært representanter på besøk på distriktskontoret, og ikke minst ytret de en ubeskrivelig takknemlighet for prosjektet. Det var utrolig godt å se et prosjekt som faktisk fungerer, og som kvinnene selv føler hjelper.

Full av tikka, blomsterkranser og blomster

To småjenter danset en velkomstdans for oss

Etter presentasjonen beveget vi oss utenfor for å ta gruppebilder, men først begynte den ene lederen å synge en folkesang og vi fikk beskjed om å danse. Vi hadde ikke noe annet valg enn å hive oss rundt, og da vi var ferdige kom det krav om at vi måtte synge og danse en norsk sang. I en slik pressa situasjon fikk vi akutt hjerneteppe og endte opp med å synge ”Hard du hørt historien om de tre små fisk..” da vi hadde gått og sunget på denne på gåturen dagen før. Vi fikk blandede reaksjoner av tilskuerne, og de må ha trodd vi var passe gærne der vi hoppa rundt, ”svømte” og klappa mens vi sang. Vi har allerede lagt hodene i bløt og startet øvingen til neste opptreden, slik at den kanskje kan representere norsk kultur litt bedre...

Benedicte som danser til kvinnenes store begeistring

Så var det duket for gruppebilde sammen med kvinnene, og store deler av landsbyen strømmet til for å være med. I tillegg måtte vi stille opp sammen med de fleste på enkeltbilder. Vi ble deretter tatt med for å treffe en geit som var donert til en familie gjennom prosjektet, og fikk muligheten til å ta en titt inne i et mer tradisjonelt hus.

Tradisjonell kokeplate

Etter lunsj skulle vi gå videre til en annen landsby for å treffe flere kvinnegrupper. Selv om vi knapt hadde vært et døgn i Marpak føltes det mye lenger. På den korte tiden hadde vi rukket å bli godt kjent med både menneskene og plassen, og flere kom for å si hade og takke atter en gang da vi gikk.

Møte med kvinnegrupper i Nimalchowk

I Nimalchowk ble vi tatt i mot på akkurat samme måte som i Marpak, vi fikk enda mer Tikka og minst like mange blomsterkranser. Her holdt vi møte utendørs med ryggene mot fjellene i bakgrunnen, og det er vanskelig å ikke tenke på den store kontrasten mellom det vakre landskapet og det vanskelige livet i landsbyene. Her hadde kvinnene skrevet egen sang til oss, demonstrerte første hjelp de har lært gjennom prosjektet og fortalte oss mer om programmene sine.

Demonstrasjon av førstehjelp

Enda mer tikka og blomsterkranser

Etter en ny runde med gruppebilder måtte vi ta sekkene på ryggen igjen og begynne å bevege oss nedover og oppover fjellsidene igjen. Før det ble alt for mørkt stoppet vi i en annen landsby for å overnatte. Vi var skikkelig røde i ansiktet og folk lo godt av oss. Vi tok hintet og gikk og vasket oss da bestemoren i huset kom bort med et speil til oss så vi fikk sett hvordan vi så ut!

Bare litt rød i ansiktet...

Trøtte, slitne og full av alt for mange inntrykk var vi etter fire dager på plass igjen i Banepa. En erfaring og mange mange tanker rikere. Det har virkelig vært en opplevelse som vanskelig kan forstås hundre prosent uten å ha vært der selv....

Albumet med bilder fra turen kan sees i sin helhet på denne linken:

Field - Dadhing

Back in Business

2009-01-13T10:58:00.000+05:30

Da var jeg tilbake i Nepal igjen etter juleferie i India og Norge. Tilbake til hverdagen med 12 timer strømsparing, som denne uken har blitt til 16 timer dagen. Det er stor strømmangel i landet noe som betyr at vi bare har fire timer med strøm på dagtid, og fire timer med strøm om natten. Det er tøft, men det gjør bare at man er enda mer effektiv de timene man faktisk har strøm. Heldigvis er det begrenset hvor avhengig vi er av strømmen, både komfyr og varmeovn på rommet er gass, vi har stearinlys og nødlampe til å få lys, og kladdebøker til å skrive i mens pcen er strømfri. Hver kveld må man tenke over hva som må lades og plugge det i slik at man har strøm på det når man våkner neste morgen. PC’en holder nesten to timer etter at strømmen har gått, så man får jobbet litt ekstra på det.

Utenom mer strømsparing har det blitt kaldere i Banepa siden vi dro herifra. Det er nede mot nullpunktet om natten, og rundt 15 grader på dagtid. Det høres kanskje ikke kaldt ut, men kulda oppleves helt annerledes her – både fordi murhusene er dårlig isolerte og mangler ordentlige oppvarmingsmuligheter og fordi vi bor 1400 meter over havet som betyr at luften er mye tynnere. Om natten fører dette til at temperaturen faller ned mot 8 grader på soverommene våre (vi har målt). Vi har fått ordnet gassovnene nå, men bare den ene fungerer foreløpig, så Benedicte har flyttet madrassen sin inn på mitt rom. Det er koselig med overnattingsbesøk – men nå er vi bokstavlig talt sammen tjuefire timer i døgnet.

Vi har allerede rukket en kort fjelltur sammen med Prem

Det var virkelig godt å komme tilbake igjen. Det var ikke før jeg var her at jeg merket hvor mye jeg har savnet å drikke te flere ganger for dagen, å våkne til solen som står opp og lyd rundt meg både inne og ute, alle de søte menneskene rundt meg jeg har blitt kjent med, ”småsøstrene” mine på kontoret og ikke minst Benedicte. Det har vært rart å være uten henne i jula, ”jeg” har vært ”vi” i nesten firemåneder og det var rart at det plutselig bare var ”meg” igjen i to uker. Vi satt over syv timer i Delhi sammen på veien hit – syv timer hvor man burde vært kjempe lei, trøtt og sliten – men de fløy av gårde. Vi hadde så mye å snakke om og fortelle hverandre!

Simran og Sisika i nye luer og gensre fra Norge - de har ikke gått i andre klær den siste uken(!)

Tiden i Norge fløy av gårde, og gikk så mye fortere enn jeg hadde ønsket. Likevel fikk jeg spist masse norsk mat, tilbrakt mye tid med familie og venner, så vidt sett litt snø og sett havet igjen. Det var rart å være hjemme og se at tiden ikke har stått stille selv om jeg har vært i en annen verden. De første dagene led jeg av mer kultursjokk enn jeg gjorde den første tiden min i Nepal. Jeg var ikke forberedt at ting skulle føles så annerledes for meg, i den kulturen jeg kjenner aller best. Spesielt la jeg merke til små vaner jeg har tillagt meg i Nepal som ikke er nødvendig i Norge – som å kunne drikke vann av springen, slippe å hente et glass med vann for å kunne pusse tennene sine, spise eple med skallet på, ta oppvasken for hånd… Da jeg kom til Norge kom jeg rett fra Delhi, som er fullpakket av mennesker. Jeg var vant til store folkemengder – men bare etter femten minutter på et norsk kjøpesenter måtte jeg ut derifra. Stressnivået og stemningen var uutholdelig.

1.juledag tok jeg ungdomsdelegatene fra Sudan, Mohammad og Taha, som bor i Bergen med på sightseeing i havgapet på Sotra, før de var invitert på mammas laks

Men det var utrolig godt å komme hjem og lade batteriene, og fylle kroppen med norsk kultur og julestemning, og fylle kofferten med norske posesupper og sjokolade. Det var kjekt å treffe alle sammen igjen og jeg er veldig glad for at jeg ombestemte meg og valgte å feire jul i Norge likevel.

Disse hadde jeg savnet.. =)

En Stor Dose India

2008-12-26T15:05:00.000+05:30

Etter møte med Bipul og en semi ”juleavslutning” med de andre ansatte på hovedkontoret i Kathmandu satte vi av gårde mot Delhi. Her skulle vi tilbringe fire dager i India før vi reiste hjem til Norge for å feire jul. Etter en flytur samen med verdens søteste mann som verken kunne forstå eller lese og skrive engelsk var vi endelig i den berømte byen. Det kan ikke være lett å reise til et annet land når man ikke en gang klarer å fylle ut innreiseskjemaet, og vi hjalp han så godt vi kunne med den lille nepalien vi har lært oss.

Veldig fornøyd med å være i India

Før avreise hadde vi hørt mye forskjellig om Delhi, men ingenting kunne virkelig forberede oss på det som møtte oss. Backpackernes råd er: ”Det er én ting å gjøre i Delhi, og det er å komme seg så fort som mulig ut derifra”, og nepalesere er generelt sett verken glad i India eller indere. Vi reiste likevel med et åpent sinn og prøvde å suge til oss så mye som mulig av alle inntrykkene. Delhi er myemye større og mer utvikla enn det Kathmandu er, noe vi merket allerede da vi suste innover mot sentrum langs en trefelts motorvei.

I India hadde de trafikklys!! - og de VIRKET og folk fulgte de! :O

Taxisjåføren slet med å finne hotellet vi hadde booket over nettet, og vi burde nok hørt på han som viste oss veien som sa at det var et veldig dårlig hotell vi hadde valgt. I en bitteliten sidegate fant vi omsider hotellet vårt som viste seg å være det skitneste og ekleste jeg noen gang har vært på (JA det var verre enn Beziers i Frankrike). Om det i det hele tatt kan klassifiseres som et hotell da, det var så vidt det var plass til meg, Benedicte og all bagasjen vår i ”resepsjonsområdet”. På rommet vårt var lakenene helt tydelig ikke blitt byttet i løpet av den siste måneden, det var blod på ene puten, på badet kunne man knapt se sitt eget speilbilde og på baksiden av baderomsdøra hang det en BRUKT mannetruse!!

Trøtte og slitne etter turen gikk vi for å spise middag og vurdere mulighetene. På veien tilbake fikk vi forhandla en rimelig pris på et annet hotell for de tre neste nettene, og byttet laken og ”vasket” badet (sprutet litt vann på gulvet) på hotellet vi allerede hadde booket. Vi fikk oss et par timers søvn og et nærmere innblikk i resten av beboernes vaner og uvaner før vi måtte opp igjen for å kjøpe togbilletter til Agra.

Etter å ha byttet hotell med bagasjen vår gikk vi bort til togstasjonen for å komme oss med et tog, noe som viste seg å være enklere sagt enn gjort, spesielt det å kjøpe billett. Det begynte ganske greit, vi stilte oss i luka og fikk kjøpt billett til 07:50 toget til 126 rupees til sammen (ca. 15 kr) – bare prisen burde ringt en liten bjelle. Mannen bak disken var ikke helt stødig i engelsk, men prøvde å kommunisere med oss og vi smilte og nikket fint mens vi gikk derifra. En annen ”hjelpsom” mann kom bort og påpekte at vi hadde kjøpt billett på andre klasse på et lokaltog – en trang og lang opplevelse. Deretter fulgte over én time med å bli sendt frem og tilbake mellom kontorer og konduktører før vi endelig stod med en billett til 11:30 toget på AC-class til 672 rupees (70 kr for begge to) i hånden. Vi har ofte blitt fortalt at service innstillingen og behjelpeligheten hos indere er noe annet enn det vi finner i Nepal, men vi hadde aldri sett for seg at det skulle være så forskjellig.

Etter at billetten var kjøpt og betalt reiste vi frå å ta en kopp kaffe og få i oss litt frokost. Vi havnet da på en veldig vestlig kafé, og det føltes som å tråkke over dørterskelen til Europa.

Før vi kom til India hadde vi både lest om og blitt advart mot ”hjelpsomme” pågående Indere som er ute etter å tjene litt ekstra penger og spesielt utnytte turistene, og unngikk med hensikt å stole på noen som helst som ikke var tydelig ansatt et sted. Etter kaffe bestemte vi oss for å dra til Gate of India for å få gjort litt sightseeing. Vi gikk nedover gata da det kom en mann og ville hjelpe oss å finne veien. Vi prøvde å riste han av oss, men småprata litt mens vi gikk. Da vi fortalte at vi bodde i Nepal slo han med en gang over på Nepali. Vi prata det lille vi har lært oss av språket, og det viste seg at han var fra Nepal, men bodde og jobbet i New Delhi. Da var plutselig alt i orden, og vi ble med han for å drikke te før han tok oss med til Gate of India.

Gate of India er en ”port” midt i byen som er reist til minne for alle inderne som falt under første verdens krig. Her viste Benedicte og jeg oss til å bli den store turistattraksjonen, på selve attraksjonen. Guttene stilte seg opp for å bli tatt bilde av sammen med Benedicte med det lange lyse håret sitt, mens jeg brukte kameraet som unnskyldning til å ikke posere. Også familier, og små barn stilte opp i seansen.

Full photosession.

Turen til Agra tok 3 timer og fløy av gårde. Vi ble sittende å prate med det amerikanske paret som satt ovenfor oss, og det er utrolig hvor mye informasjon man kan dele med fremmede i løpet av en togtur. Han var halvt norsk og tidligere medlem av et kjent kristent boyband. Hun var opprinnelig indisk og fascinerte oss med kjærlighetshistorien om hvordan de to var blitt gift og alt de måtte gjennom for å få det til.

Vel fremme i Agra bestemte vi oss for å kjøpe togbilletten tilbake til Delhi før vi reiste for å sjekke inn på hotellet vi hadde bestilt. Her kom vi i snakk med et australsk par som akkurat hadde fått vite at Taj Mahal var stengt på fredager! Vi var overlykkelige over å få vite dette, da vi hadde planlagt soloppgang på Taj Mahal nettopp fredag morgen, og hadde oversett denne essensielle informasjonen i guideboka. Vi skyndte oss til hotellet og fikk sjekka inn før vi gikk spente i retning Taj Mahal. Her kjøpte vi billett og måtte gjennom en sikkerhetssjekk hvor jeg ble fratatt de rareste tingene – lesebok, leker, lader, lommelykt og kjeks. Gudene må vite hva de trodde jeg skulle gjøre med dette der inne!

Å gå inn gjennom porten og se rett på Taj Mahal er rett og slett ubeskrivelig. Det var en uvirkelig følelse, og det ser ut som et gigantisk filmlerret som var dratt langs parken. Men jeg var og tok på Taj’en og den var nok like solid som alle andre bygniger! Men gud så fantastisk – anbefaler alle å ta en tur innom der en dag.. ;)

Ukens Topp Ti! =)

2008-12-16T21:40:00.000+05:30

Feststemningen i bilen med de fra kontoret til og fra bryllupet – spesielt fra!
Benedicte som skal forklare til Briten Dan at vi bruker piggdekk i Norge om vinteren og sier: ”In Norway we have pigs on our tyres”
Å bli sittende å drikke te sammen med selgeren inne i butikken hans (Dette har blitt helt vanlig for oss men Heidi som er på besøk fra Bangladesh minte oss på at dette faktisk er ganske spesielt)
Heidi sin kommentar når vi går gjennom Thamel ”Åja, nå skjønner jeg hvorfor alle backpakerne ser så rare ut – de har vært her og handla klær!” (I Thamel finner man alle mulige slags fargerike klær som man i bunn og grunn aldri hadde sett for seg noen ville kjøpe og gå med!)
Når Ashok (Taxisjåføren vår) ringer og jeg får snakke med den 3 år gamle dattera ”Fordi hun insisterte på å ringe til deg!”
Før bryllupsmiddagen er det vanlig å hilse på brudeparet som sitter på utstilling. Da vi kommer dit sitter det to brudepar og Benedicte uten å tenke seg bryter ut ganske høyt ”Is there two??” og alle bryter ut i høylydt latter fordi de trodde hun mente to bruder
Å bli invitert hjem til vilt fremmede, og faktisk takke ja til invitasjonen
Å bli sittende å spise måltidet helt alene når man blir invitert hjem til noen på lunsj eller middag mens alle andre oppholder seg i rommet ved siden av og først spiser to timer etter at vi har gått igjen
Onkelen til Suman som fortalte at han var ”Very rich – I have two daughters”
Å være på skojakt og ikke finne sko fordi man har for stor fot (Str 38)

Full stemning i bilen med dansing og synging

Til Døden Skiller Oss...

2008-12-12T23:36:00.000+05:30

Bryllupssesongen er i full gang her i Nepal, og det er få dager i uken hvor det ikke kommer høylydt musikk fra festlokalet som ligger bare et steinkast unna huset vårt. I gatene kjører overpyntet bryllupsbiler og korpsene har fått full aktivitetsplan og løper fra sted til sted for å marsjere når brudgommen skal hente sin brud. Vi har også fått vår første bryllupsinvitasjon, til sønnen til svogeren til kontaktpersonen vår på kontoret. Bryllupsmiddagen er på søndag, med rundt 700 gjester – en helt vanlig størrelse på et nepalsk bryllup.

Men det er ikke selve bryllupet som fascinerer meg mest for tiden, det er det som leder opp til et bryllup. Det er dette som får meg til å forstå hvor forskjellige verdener vi faktisk lever i. Jeg har selv en søster på 20 år som allerede har forlovet seg og planlagt å gifte seg når hun er 22. I Norge er det ikke utbredt å gifte seg i det jeg vil kalle såpass ung alder, men her i Nepal er det jeg som skiller meg ut. Jeg, den 23 år gamle eldre søsteren som enda ikke er gift, og som ikke har noen intensjoner om å gifte meg med det første. Her er det helt vanlig at jenter på min alder har giftet seg for lenge siden og har både et og to barn, spesielt når man beveger seg ut av de mer urbane områdene.

Nå skal det sies at min søster har vært sammen med forloveden sin i flere år, og at de har bodd sammen i snart to år. Dette er ikke vanlig i Nepal. Da vi for en stund tilbake fikk i nepalilekse å skrive om familien vår, skrev jeg at min minste søster bor hos mamma og pappa, mens min andre søster bor sammen med kjæresten sin. Da språklæreren vår leste gjennom dette trodde hun at jeg hadde skrevet feil, hun skjønte rett og slett ikke hvordan det var mulig. I Nepal har man knapt vært i et forhold før man gifter seg – hvert fall ikke bodd sammen! Nå finnes det nok ganske sikkert unntak og forskjeller mellom folk, men slik vi har fått det fortalt så er man kjærester på et veldig overfladisk nivå. Foreldre må på ingen måte få vite om at man er sammen og som fortalt i tidligere innlegg kan man ikke vise følelser for det motsatte kjønn på åpen gate, kjæresteri begrenser seg derfor til flørting over telefon og at man er sammen i vennegjenger.

Det er veldig vanlig at foreldre er med på å bestemme hvem datteren eller sønnen skal gifte seg med, slev om man ofte har litt bestemmelsesrett selv. Vi har flere kamerater som er i gifteklar alder, hvor foreldrene nå driver å pusher litt på at de skal gifte seg. Dette synes vi er veldig moro å følge med på, og å høre om hvordan de ser for seg at det blir. Spesielt en har det veldig klart for seg hvordan det vil være å treffe den jenta som foreldrene har plukket ut til ham for første gang, og har ingen problemer med at de skal velge den han skal leve resten av livet sitt med. En annen har et par jenter som han driver å ”ser litt på” og skal treffe for å se om det kan være litt kjemi der, men er i grunn ikke så veldig interessert i å gifte seg helt enda, men gjør det mest for å tilfredsstille foreldrene. En tredje er veldig annerledes igjen, han har gitt beskjed til foreldrene om at de skal slutte å mase på han om ekteskap, og at det vil skje etter hvert i hans eget tempo.

Dette fascinerer meg veldig, da jeg aldri kan se for meg at mamma og pappa skal bestemme hvem jeg en dag skal gifte meg med, og at de skal bestemme når jeg er klar for å gifte meg. Og det virker rett og slett skremmendes å gifte seg med en man knapt kjenner, som man kun har truffet et par ganger. Mange ganger kan dette gå ganske greit, men tenk om det ikke klaffer da? Om man virkelig ikke liker denne personen som man blir bundet til? Hos skredderen traff vi en dag en 22 år gammel gift jente, som lurte på hvor gamle vi var og om vi var gifte. Da vi fortalte at vi ikke var gifte sa hun at vi var heldige. Hun synes ikke det var noe kjekt å være gift for hun likte ikke mannen sin. De hadde vært gift i flere år og hadde et barn på fire år sammen, og har fortsatt mange år igjen å leve sammen. Skilsmisse er mulig men ikke vanlig i Nepal. I motsetning til den muslimske kulturen er det veldig enkelt for kvinner å søke om skilsmisse, men vanskeligere for menn. Men ingen av delene er sosialt aksepterte. Kvinner trenger ingen grunn for å søke om skilsmisse fra mannen sin, men mannen må ha dokumentasjon på at konen enten ikke kan føde barn eller at hun er psykisk ustabil.

Det har den siste tiden blitt mer og mer vanlig med såkalte ”love marriage” også i Nepal. Da er det jenta og gutten selv som bestemmer at de skal gifte seg, fordi de er forelsket i hverandre og ønsker å dele resten av livet med hverandre. Men også dette kan by på vanskeligheter. En venninne av oss har funnet mannen i sitt liv i en barndomsvenn, og de ønsker å gifte seg. Det eneste problemet er at de ikke er av samme kaste, av den grunn mister de all støtte fra foreldrene hennes siden hun er av en høyere kaste enn han. Offisielt er kastesystemet ulovliggjort i Nepal, men det lever fortsatt i kulturen hos alle nepalesere, spesielt hos den eldre generasjonen.

Så ekteskap er ikke like enkelt for alle, og det er ikke like selvsagt at man selv velger hvem man skal gifte seg med og når man skal gifte seg. Mange gifter seg fordi man må, og jeg priser meg heldig for at jeg selv kan velge om og når, og at jeg kan gifte meg fordi jeg elsker og ønsker å dele resten av livet med denne personen. Jeg er også ekstra glad for at man i Norge som gift lever selvstendig, og at ikke kona flytter inn hos foreldrene til mannen sin slik man gjør her i Nepal, selv om jeg ser at det kan ha sine fordeler for foreldrene…

Jakten på Julestemning

2008-12-10T11:04:00.000+05:30

Det er ganske rart å tenke på dere der hjemme som er i full gang med førjulsstria, med vasking, baking, julegavehandling og eksamener. Både jul og advent er fremmedord her i Nepal, folk flest vet ikke en gang hva en nisse er for noe! Og å prøve å forklare en nisse er ingen enkel sak, hvert fall fjøsnissen! De på kontoret satt bare og ristet på hodet av oss når vi prøvde å forklare hva det var vi strikket, og Subha lurte på om det var guden vår - så gode forklaringer mottas med takk. På en måte er det veldig befriende å slippe alt stresset, men vi savner virkelig all den kosen som hører adventstida med, tenning av julegater, adventsstaker og stjerner i alle vinduer, julekalendere, pepperkaker, marsipan og julebrus.

Heldigvis klarer vi å få litt julestemning her nede, i helgen fikk jeg pakke fra Norge med Jul på Månetoppen på DVD og Alf Prøysen på lydbok. I 25 minutter hver dag benker vi oss foran PCen og drømmer oss bort til en verden med snø og førjulsstemning. Det er rart å bli dratt tilbake til virkeligheten hvor sola skinner, bussene synger i bakgrunnen og ingen andre enn oss vet at det snart er jul.

Heldigvis vet man også i Nepal å tilpasse seg turistene, og i Thamel (turiststrøket i Kathmandu) har vi fått tak i nisser! De er komt på plass i stua og det er suntala sesong (mandariner), så selv om det ikke henger julelys i gatene, butikkene er pyntet til jul og man får kjøpt verken julemarsipan eller julebrus, så har vi klart å få litt julestemning. I dag er det bare én uke til vi reiser til India, og nedtellingen til Norge har begynt for fullt!

Race to Fight Aids

2008-12-10T09:55:00.001+05:30

Forrige mandag, 1.desember, var Verdens AIDS Dag, i likhet med mange andre steder over hele verden markerte vi dagen her i Banepa. I samarbeid med mange av de andre NGO’ene i området som jobber med HIV og AIDS hadde vi en storslagen feiring og fikk skapt mye oppmerksomhet rundt temaet.

Vanligvis er det de voksne som planlegger slike markeringer og ungdomsgruppene får beskjed om vår og når de skal møte opp, noe som i grunn kan være svært lite engasjerende. Dette ønsket vi å gjøre noe med da vi inviterte ungdomsgruppene til en workshop i november. Her ble det diskutert mange gode ideer om hva ungdommen selv kunne tenke seg å gjøre ut av Verdens AIDS dag. Dette resulterte i en essay-konkurranse rundt temaet for skolene i området og et mini-marathon morgenen 1.desember, og et mer formelt program i samarbeid med de andre NGO’ene.

Guttaboys på kontoret i full sving med maling

Etter mye planlegging og en helg med maling av banner og plakater og siste innspurt hvor vi satte i sving også resten av kontoret, var vi spente på hvor mange som faktisk ville dukke opp til marathonet mandag morgen. Vi hadde gitt grei beskjed på kontoret om at det var obligatorisk oppmøte for alle ansatte, og jeg var fornøyd da også store deler av distriksstyret var på plass da jeg kom til universitetsområdet i Dhulikhel klokka 7, en time før registreringsstart. Her var startstreken for det 3.6 km lange marathonet vi arrangerte for å samle inn penger til og vise støtte med alle dem som lever med HIV og AIDS.

Etter en noenlunde kaotisk registrering av de 280 betalende deltagerne var det klart for klipping av den røde snoren. Dette var det store spørsmålet på kontoret dagen i forveien, en problemstilling både Benedicte og jeg hadde glemt å ta stilling til. Bestefar fikk jobben, og til stor jubel fra deltagerne ble snoren klippet og man kunne starte nedtellingen til løpet. Da startsignalet gikk og alle deltagerne kom løpende mot meg gikk jeg frysninger over hele kroppen. Tenk at vi hadde klart å få løpet til, den revolusjonerende nye ideen som kom fra ungdommen selv, og med så stort oppmøte!

Deltagere klare til start

Bestefar klar til å klippe tråden

Så var det bare å røske sammen tingene sine og småjogge etter løpet. Heldigvis kunne vi skylde på at vi hadde mye å bære på og dannet baktroppen i løpet – gående sammen med over 50 andre deltagere som heller ikke løp og som møtte oss på veien møt Banepa.

Vel nede på rådehuset i Banepa fikk vi treffe vinnerne – en britisk jente som jobber her frivillig og en gutt fra en av ungdomsgruppene vi har startet opp her i Banepa. Etter bildetaking bar det av gårde til kontoret for å skrive på diplomene og kåre vinneren av slagord konkurransen før det formelle programmet startet. Her ble det premieutdeling og taler fra de ulike organisasjonene, i tillegg overrak Benedicte og jeg de nesten 8000 rupeesene som var blitt samlet inn i løpet, til arbeidet med barn som er rammet av HIV og AIDS.

På ettermiddagen hadde ungdomsgruppen på Kathmandu University i Dhulikhel et program som vi deltok på. Her hadde vi kondomdemonstrasjon for en fullsatt auditoriumssal av fnisende universitetsstudenter som man minst skulle tro var en gjeng med fjortisser! Vi klarte å holde maska, selv når det kom masse uling og skriking fra salen da jeg dro kondomen nedover modellen. En morsom opplevelse for oss, og forhåpentligvis lærte de å bruke kondomene som var blitt delt ut tidligere på dagen riktig. Etter demonstrasjonen vår ble det vist en nepalsk komedie med kjente skuespillere om HIV og AIDS problematikken, smitteveier, prostitusjon og menneskehandel. Noe som også viste seg å bli en ny opplevelse, her sang man med på sangene, ropte til skjermen og lo i de mest absurde stedene. Filmen i seg selv var også rimelig absurd, men fikk frem et viktig budskap på en god måte!

I am Chief Guest - You are Special Guest

2008-12-04T21:36:00.002+05:30

Forrige torsdag var første arbeidsdag så langt hvor jeg og Benedicte ikke har vært sammen. Når man helst skal være to steder samtidig blir man nødt til å dele seg, jeg ble med Shyam på tur ut i distriktet for å representere oss, mens Benedicte gikk i møte med de andre NGO’ene i Banepa som jobber med HIV og AIDS. Når man er på ”fieldtrip”, som man så fint kaller det, sammen med distriktskontoret i Kavre må man være forberedt på det meste, da man aldri helt vet hva karene egentlig har planlagt for oss. Vi får som regel kun vite det mest nødvendige på forhånd; at vi skal på tur, når vi skal møte opp og dersom vi spør og graver litt får vi vite hvor vi skal og kanskje hva vi skal, men likevel dukker det opp et par overraskelser på veien.

Sammen med Shyam skulle jeg delta på en Quiz konkurranse arrangert av en Junior Circle et stykke fra Banepa. (Her i Nepal er ungdommen delt inn i Junior og Youth, man er Junior fra 10 års alderen til ca. 15, og fra 15 og opp er man Youth. Ungdomsgruppene er organiserte gjennom skolene, og Junior Circlene ledes av en lærer.) Som avtalt dagen før stilte jeg på kontoret halv åtte klar for å reise. Vi skulle drikke te før vi kjørte av gårde, og da jeg satte meg ned så Shyam forvirret på vesken min, hvor var pcen og projektoren? Jeg skjønte ikke helt hva jeg skulle med PC og projektor siden vi bare skulle ut å se på en konkurranse, og så minst like forvirret tilbake på han. Men han hadde tenkt at vi skulle stoppe på en skole og holde en presentasjon av Røde Kors på veien, så det var bare å gå hjem igjen for å hente pcen. Siden vi kom hit har vi hatt mange slike presentasjoner for å starte opp nye ungdomsgrupper, så presentasjonen var klar, men jeg var likevel litt frustrert over at jeg ikke hadde fått beskjed på forhånd slik at jeg kunne sett over de delene som Benedicte vanligvis har tatt seg av.

Etter presentasjonen drakk vi te, og Shyam foret meg med såpass mye kjeks at jeg regnet med det ble lenge til mat igjen og derfor spiste det jeg fikk. Men der tok jeg feil, det bar rett videre til ”frokost” (lunsj/middag i mine øyne) hjemme hos rektoren på skolen vi skulle til, hvor jeg fikk servert en raus porsjon med Dahl Bhat. Etter å ha spist så mye som jeg orket kjørte vi til skolen hvor programmet skulle holdes.

Etter omvisning av skoleområdet ble jeg plassert sammen med Shyam fremme på et opphøyet platå hvor de viktige vanligvis blir plassert på slike programmer. Shyam forklarte dette med at i dag så var han Chief Guest og jeg var Special Guest. Programmet begynte slik de vanligvis pleier med taler fra alle de viktige personene som ingen får med seg, enten fordi taleren snakker for lavt eller fordi man er opptatt med noe annet. Vi fikk blomsterkjede rundt halsen, nål og masse løse blomster før Shyam tente et lys og programmet offisielt var åpnet.

The Special Guest

Shyam, the Chief Guest

Seks forskjellige skoler var representerte av fire elever – to jenter og to gutter. De ble testet i fire forskjellige kategorier, Engelsk, Matte, Science og General Knowledge. Under General Knowledge hadde de sneket inn et par spørsmål om Røde Kors og til og med hvilket land som er kjent for midnattssola. (Norge for de som var i tvil). Overalt vi har vært har vi vært forundret over at folk forbinder Norge med midnattssola når vi forteller hvor vi kommer fra, og jeg har nå konkludert med at det er en del av pensum i skolen!

Konsentrerte elever

Quizmasteren og deltagerne

Elevene imponerte med sin kunnskap, selv om jeg ikke forstod alle spørsmålene, men Shyam tolket for meg det meste. Noen av spørsmålene klarte han ikke å oversette rett og slett fordi de var for vanskelige! Etter 46 spørsmål var vinneren kåret, og etter en kort tale fikk jeg som Special Guest æren av å gi tikka til alle deltagerne. Det var ingen enkel affære for en nordmann som ikke har erfaring med rødt pulver, men det gikk på et vis og selv om noen ble veldig merkelig fikk jeg et par komplementer av Shyam. Igjen var det klart for et nytt måltid før det bar tilbake til kontoret.

Pulveret til å lage tikka med

Today I go nowhere!

2008-12-03T20:53:00.000+05:30

obsobs! Skrevet på lørdag, men strømmen gikk så har ikke fått lagt det ut før no! =)

I dag har jeg hatt fri! Og det er en herlig følelse. Foruten å ha vært innom et ungdomsmøte om HIV og AIDS problematikken, før jeg måtte møte en av de frivillige for å gi han noen bilder, har jeg ikke jobbet i dag. Den siste tiden og spesielt uken har vært såpass travel at det har vært skikkelig godt å ikke gjøre noe. Selv om jeg likevel våknet tidlig på grunn av all aktiviteten rundt meg, kunne jeg ligge i sengen å lese bok og ikke stå opp før jeg følte behov for frokost. Vi har hatt tid til å rydde og ta oppvasken som har bygget seg opp på kjøkkenbenken den siste uken, spise god frokost og drikke kaffe mens jeg leste avisen ordentlig. Og i kveld blir det skikkelig god middag, siden vi har hatt såpass god tid har det stått bønner i bløt over natten som har stått på koking i dag som skal stekes i kveld, og serveres sammen med grønnsaker, hjemmelaget guacamole og tortilla lefser! (Det er fasinerende hva man kan klare å få til på egenhånd når man ikke har en Obs eller Rema 1000 i nærheten ;) )

Badri ble invitert på middag og måtte hjelpe oss med å få lefsene runde

Vårt herlige måltid!

Før vi reiste fra Norge ble fleksibilitet nevnt i nesten hver sammenheng med det å være ungdomsdelegat, og vår hektiske hverdag har den siste uken bekreftet dette og gitt oss et innblikk i hva det faktisk innebærer. Vi har fått oppleve de fleste sidene ved det å være ungdomsdelegat; planlegging av ulike programmer, kursholding, samarbeid med andre organisasjoner, informasjonsarbeid, møter og rett og slett bare være til stede på arrangementer. Det er en variert hverdag, og selv om vi har hatt mye å gjøre har det vært godt å ha noe å gjøre og å treffe så mange frivillige. Vanligvis har vi arbeidsdag fra 10 til 5 søndag til torsdag og 10 til 3 fredager, men denne uken har vi stort sett vært på jobb fra halv åtte til nærmere seks-syv hver dag. Lange dager ja – men dog så givenes og på alle måter verdt det når man ser engasjementet man møter blant ungdommen.

Søndag våknet vi opp i Kathmandu etter en kveld med festligheter hos en annen norsk frivillig fra Redd Barna, sammen med mange andre frivillige her i Nepal. Vi fikk tak i taxisjåføren ”vår” i Kathmandu (vi knytter oss kontakter på de merkeligste steder og måter, noe som i grunn er ganske praktisk spesielt når de kjører taxi), og han hentet oss for å kjøre oss til Hovedkontoret til Røde Kors for å hente materiale til kondomdemonstrasjon før vi ble kjørt til bussparken og kom oss på en buss mot Banepa. Vel fremme rakk vi hjemom med tingene våre før resten av dagen ble tilbragt løpende fra det ene møtet til det andre.

Tirsdag og onsdag holdt vi en to dagers trening for en gruppe frivillige her i distriktet om HIV og AIDS. Vi hadde besøk av en fra en annen organisasjon som fortalt om AIDS situasjonen her i Nepal og en HIV informant som fortalte om hvordan det er å leve med AIDS. Resten av kurset holdt vi selv. Dette bar på en del språkproblemer, men med tolking på de viktigste partiene så gikk det helt fint.

Ivrig gruppediskusjon

Veggpuslspill om seksuelt overførbare infeksjoner

Benedicte sammen med noen av de frivillige på kurset

Fredag arrangerte vi en distriktssamling for ungdommen som resulterte i mange gode diskusjoner om hvordan de ønsker at ungdommen skal være organiserte og gav oss ideer til hva vi kan jobbe med fremover. I tillegg fikk de 26 frivillige som var til stede muligheten til å bli bedre kjent med meg og Benedicte, og oppleve hvor glad vi begge er i å leke leker!

Oppgave i samarbeid og å tenke utenfor boksen

Presentasjon av gruppeoppgaver

Leker og energizers må alltid til på kurs!

Utenom dette har vi vært opptatt med å planlegge Verdens Aids Dag som er 1.desember, jeg har vært på besøk på noen skoler og vi har drevet med informasjonsarbeid i lokalavisa. Vi er blitt skikkelige lokalkjendiser her nede, og navnet vårt er minst nevnt i avisa en gang i uken om det ikke er en hel artikkel om oss eller en aktivitet vi har drevet med!

Ukens Topp Ti! =)

2008-12-01T19:28:00.000+05:30

Prem som står fasinert og ser på forberedelsene mine til kurset vi holdt i HIV og AIDS og sier ”Marina, you are such a clever man!” Da jeg retter han og sier at jeg faktisk er woman svarer han; ”Yes, sorry, I usually only tell to men so I get a little confused, besides you are wearing man clothes” (Dongeribukse og genser)
Å bli tatt bilde av mens man er hos frisøren
Å tro at man farger håret brunt men så ender det opp lilla med litt rød skjær i!
Mens vi var i Kathmandu spiste vi lunsj sammen med Sharad og Umez som vi var på turen til Poon Hill sammen med, og får vite at de ikke kjente hverandre før vi reiste, de var tilfeldige venner på facebook!
Badri som nektet å danse på festen til Anette ”fordi han ikke kunne danse” men som viste seg å være den største danseløven da vi endelig klarte å dra han ut på dansegulvet
Vi har fått oss nye venner i Thamel som driver en luebutikk og en sjalbutikk, så lørdag før vi skulle på fest spiste vi middag i butikken til han ene

Meg og Suman i butikken til Bosu

Varmen har blitt slått av i Nepal, og surrealistisk nok må man kle på seg for å gå inn(!)
Prem som har lært seg å si fiskeboller, som nå hver gang han ser meg halvt synger og roper ”Fiskebolle-fiskebolle - how are you?”
Grammatikkvanskeligheter som gjør at ”kjeder du deg?” blir til ”Are you booring?”
Søteste Sisika som her en dag da jeg spurte hvor storesøsteren hennes var tar meg på nesen og sier ”Yaha!” (Her på Nepali)

JA det er kaldt på kontoret!

Give blood – save a life

2008-11-24T06:37:00.000+05:30

Som i Norge er rekrutterering av blodgivingere en av hovedaktivitetene til Nepal Røde Kors, i tillegg er det her Røde Kors som drifter blodbanken. På distriktskontoret i Banepa er det en liten blodbank, men det kan være tungvint for folk fra distriktene å komme seg hit så det er ganske liten trafikk der. Dette løses ved at man tar blodbanken med rundt i samfunnet til såkalte ”Bloodcamps”. Bloodcamps’ene blir arrangert og tilrettelagt av ungdomsgruppene, selv om medlemmene som oftest ikke er gamle nok til å selv kunne gi blod.

"Blodbussen"

For å kunne gi blod må man som i Norge være fylt 18 år og innfri en rekke fysiske krav. Her opplever vi ofte at spesielt jentene blir avvist fordi de ikke veier nok og har for lavt blodtrykk. Bloddonasjon er en av hovedinntektskildene til Nepal Røde Kors. Hver blodpose, som består av 350ml blod, selges videre til sykehus for 550 rupees (ca 50 NOK).

Blod er en viktig vare å ha på lager. Sykehus bruker hver dag flere liter blod fra bankene sine. Under operasjoner og ulykker mister en person gjerne mye blod, og da er det viktig å fylle på igjen. I tillegg brukes blodet til behandling av sykdommer som leukemi og kreft, hvor pasientene er avhengige av å bytte ut eller fylle på blodstanden sin på en regelmessig basis.

Intervju og registrering av blodgiverne før man får utdelt en blodpose og kan starte tappingen

Å gi blod er en viktig og enkel oppgave man kan gjøre for samfunnet. Det tar verken mye tid eller krefter. Fire ganger i året blir man kalt inn til blodbanken. Når du kommer må du gjennom en kort samtale med en sykepleier for å forsikre om at du er i stand til å gi blod, før du blir lagt på ei seng i ca 20 minutter mens man tapper 450 ml blod fra deg. Mens du ligger der får du servert dagens aviser, kaffe, brus og kjeks. Dersom du har en travel hverdag kan du ta med deg ditt eget lesestoff og utnytte tiden mens du ligger det. Hver fjerde gang du donerer blod får du en liten oppmerksomhet som takk for hjelpen. ’

Blodgiving i Nepal foregår under litt andre forhold enn i Norge og med hjelp av mye mindre teknisk utstyr

Dersom du synes det høres tungvindt ut å reise til Haukeland fire ganger i året, finnes det i Bergen en blodbuss. Dette er en mobil blodbank som besøker større arbeidssteder og sentrale steder i Bergensområdet fire dager i uken.

Jeg oppfordrer herved alle som er friske og raske til å melde seg som blodgiver! Mer informasjon om hvor og hvordan du kan bli dette finner du her

Prem oppfordrer også alle sammen til å donere blod!

Fat people can't run a marathon!

2008-11-23T19:26:00.000+05:30

De to siste ukene har resten av kontoret vært på tur i Vestregionen og meg og Benedicte har vært overlatt til oss selv på kontoret. Vi har jobbet med en to dagers trening om HIV og AIDS vi skal holde neste uke, og vært på besøk i to av de ungdomsgruppene vi skal jobbe med. Selv om det har vært rolige dager på kontoret har vi likevel komt borti en rekke hendelser som minner oss på de store kulturforskjellene mellom Norge og Nepal.

Som vanlig har Simran og Sisika vært innom oss etter skoletid. Da er de høyt og lavt og skal helst sitte oppå hodet vårt og trykke på alle knappene på pcen vår. For å roe de ned ene dagen bestemte Benedicte seg for å vise dem noen bilder. Hun satte på et slideshow med tilfeldige bilder og det rullet bilder fra både Nepal og Norge over skjermen, og de to jentene satt for en gangs skyld stille og fulgte med. Det tok ikke lang tid før et bilde hvor Benedicte og Daniel kysset rullet over skjermen (*kjæresten til Benedicte). I et norsk perspektiv er ikke dette et oppsiktsvekkende bilde, men de to jentene hylte og skrek og slo seg for munnen. De kunne knapt tro det de hadde sett og Benedicte skjønte hun hadde trampet godt uti salaten.

Her i Nepal er det ikke vanlig å se en gutt og jente leie eller vise noen form for kroppskontakt offentlig. Du vil noen ganger se det i de mer urbane strøkene av Kathmandu, men til og med da er det rimelig oppsiktsvekkende. I motsetning er det helt vanlig å vise affeksjon mellom to personer av samme kjønn, spesielt blant gutter. Overalt ser vi gutter som holder i hendene, holder rundt hverandre og koser med hverandre. Det er på ingen måte noe seksuelt bak, bare et tegn på vennskap. Det er utrolig fascinerende for meg som er vant til at gutter er barske og på ingen måte viser følelser for hverandre. Dette er ikke en vane bare blant ungdommen, men hos folk i alle aldre og sektorer av samfunnet. Eldre menn, yngre menn, politimenn, ansatte på Røde Kors kontoret, selgere og bussjåfører, listen er uendelig….

Tidligere i uken var på Kathmandu University i Dulikhel for å delta på et møte, og fikk først omvisning av universitetsområdet. Da Anis viste oss matsalen fortalte han at det var her de gjorde ”hankypanky”. Selv om Benedicte og jeg skjønte at vi la noe annet i dette uttrykket knakk vi sammen av latter, og Anis måtte forklare oss at med hankypanky mente han bare at guttene og jentene ertet hverandre. I matsalen spiste de hver for seg skilt med en høy vegg, og over denne veggen pleide man å kaste matrester til hverandre.

En egenskap nepalesere har som vi gjerne kunne blitt flinkere på i Norge er ærlighet, selv om det enkelte ganger kan bli litt i det meste laget. Her sier man rett ut det man mener og tenker. Enkelte sannheter tar man lettere på enn andre, og man må ha et smil og litt selvtillitt på lur for å takle dem. Da vi var i Thamel tidligere i uken ble vi kjent med to gutter som driver en butikk, og ble sittende å drikke te med dem. Da fikk Benedicte grei beskjed om at de røde skoene hun gikk med ikke matchet resten av antrekket hennes, og at hun med fordel kunne bruke litt kajal. En morsom og grei ærlighet.

Da vi skulle på møtet på Kathmandu University hadde vi god tid, og bestemte oss for å gå dit (ca 45minutters gåtur). Da vi kom dit lurte leder Ashis på hvordan vi hadde komt oss dit, og da Benedicte sa at vi hadde gått såg han overrasket ut. Benedicte forklarte at det i grunn ikke var så langt og at vi hadde hatt god tid, da fikk vi til svar ”Yes, and also you need to decrease your weight”. Senere på kvelden drakk vi te og satt å småfrøs litt, da såg en annen fra ungdomsgruppen bort på meg og sa ”You shouldn’t be too cold, you have so much extra fat too keep you warm!” Da klarte verken meg eller Benedicte mer og vi brøt atter en gang ut i intenslatter og måtte forklare at for oss var disse kommentarene uvante og ganske så frekke! Men det er ikke første gang vi har hørt dette, til og med kontaktpersonen vår på kontoret har ymtet frempå at vi kanskje ikke burde spise så mye.

Nepalesere er generelt sett veldig opptatt av vekten sin. Vi har denne uken vært med på en blodgiverdag i nærområdet. For å kunne gi blod må man veie minst 45 kg og de aller fleste må veies. Det er sjokkerende å se reaksjonen spesielt blant jentene når vektnålen beveger seg mot 50-tallet, dette er da spinkle jenter med knapt et gram ekstra på kroppen. Det kan ikke være lett for en som faktisk er litt rundere i kantene å vokse opp her. En kamerat vi har fått er på ingen måte tjukk men har litt kraftigere benbygning enn en gjennomsnittlig nepaleser. Han blir av de rundt seg ansett som ”fat” og må stadig takle kommentarer om at han spiser for mye og at han må trene mer.

Den siste tiden har vi vært på julegave shopping og Benedicte har febrilsk prøvd å finne en t-skjorte eller genser til storebroren som bruker XL. I den ene butikken vi var i fant hun en genser i XL, men siden den såg ganske liten ut prøvde hun å spørre i kassen hvilken størrelse den egentlig var. En god taktikk da er å sammenligne med hvilken størrelse de i butikken bruker. Da hun fikk til svar at han ene som stod bak kassa gjerne brukte denne størrelsen innsåg hun at geneseren var for liten. De andre i butikken var da meget sjokkerte, ”Your brother is fatter than HIM??!”

Heldigvis får selvtilliten vår stort sett en daglig ”boost”. Vi får støtt og stadig høre hvor pene og søte vi er, og Benedicte har til og med blitt sammenlignet med en modell og et dukkeansikt, hun trenger bare farge håret mørkere!

Om venner, familie og et snev av hjemlengsel

2008-11-19T05:34:00.000+05:30

Jeg har enda til gode å bli virkelig grepet av hjemlengsel, men innimellom kommer den krypende rundt hjørnet og tar fatt i meg for en liten stund. Jeg har stort sett vært såpass opptatt og fokusert på det som foregår rundt meg at jeg ikke har hatt tid til å tenke så mye på alle dere der hjemme. Men nå har hverdagsfølelses kommet litt på plass, og man får bedre tid å la tankene vandre.

Det er først når man snakker med venner og får en ordentlig oppdatering at man merker hvor mye man egentlig savner dem og hvor mye man går glipp av. Jeg føler ofte at jeg lever i min egen lille boble her i Nepal, og det er ikke alltid man tenker over at det er en hel verden der ute som fortsetter uten meg. Vi er så å si isolerte fra finanskrisen (bortsett fra at vi merker at kontoen blir trukket for større og større beløp hver gang vi tar ut penger), Skal Vi Danse finaler, Branns ikke-tilstedeværende serieseier og andre små og store nyheter som vi får med oss når vi titter innom norske nettaviser.

Da jeg reiste fra Bergen i sommer fikk jeg en konvolutt fra min fantastiske familie påskrevet ”Åpnes når savnet blir for stort…”. Denne har lugget godt bevart i skapet mitt, og det var først etter bursdagen min at jeg følte et behov for å åpne den. Inni låg det ett brev fra hver person! Ubeskrivelig verdifullt å ha når man sitter så langt vekke – tusen takk alle sammen, samtidig som det var litt trist, var det utrolig godt og en god trøst.

En annen ting som har fått savnet til å øke er tanken på å snart reise hjem igjen. I sommer da jeg tok farvel med alle sammen var jeg fast bestemt at jeg ikke skulle hjem før oppdraget mitt i Nepal var ferdig i slutten av juni neste år. Men da jeg i forrige uke fikk nye opplysninger om feriedagene våre hadde jeg i løpet av to dager kjøpt en flybillett hjem til Norge til jul. Det har vært rart å omstille seg på å reise hjem på så kort tid, men det har omsider begynt å gå opp for meg. Nå gleder jeg meg til en god dose julestemning, venner, familie og norsk mat! Hver gang vi lager middag sitter jeg og Benedicte og drømmer oss bort i norskematretter vi ikke får laget her nede, og har funnet ut at vi minst må spise to retter for dagen for å komme gjennom alt vi har lyst på. Julegavehandelen er unnagjort på rekordtid, så nå gjenstår bare en snartur innom India og Taj Mahal før jeg er klar for å komme hjem.

Så selv om det kanskje ikke alltid virker sånn, er dere alle veldig savnet! Når til og med Benedicte har begynt å drømme om Bob vet dere at jeg snakker om dere... ;)

Bob er den søteste mopsen til Iselin, hvem klarer å mostå dette??

Storslagen bursdagsfeiring!

2008-11-07T15:28:00.000+05:30

Søndag våknet jeg til Benedicte som stod utenfor døra mi halv syv om morgenen med bursdagsgratulasjoner og gave – melkerull, kronestykke i en snor og en fantastisk tegning av turen vår til Poon Hill. Vi spiste bursdagsfrokost på kjøkkenet mens vi la en slag plan for dagen. Forrige uke da de på kontoret fikk høre at jeg hadde bursdag inviterte de seg selv i selskap med norsk mat, så vi hadde ikke noe annet valg enn å diske opp. I tillegg var familien som bor i huset vårt og noen venner fra Kathmandu invitert, og vi forventet over 20 gjester.

Gave fra Benedicte

Frokost: Knekkebrød med makrell i tomat!! =)

Vi var en tur ute og handlet grønnsaker og provianter som vi begynte å skrelle og kutte opp før vi måtte opp til Shuba (nabokonen) for å oppleve bursdagsfeiring på Nepali vis. Oppe på kjøkkenet var det gjort klart på gulvet en matte som jeg måtte sitte på, med lys foran, frukt og andre ofringer. Jeg ble plassert på gulvet og Shuba ofret til gudene for meg før hun gav meg tikka i pannen og gav meg frukt og bursdagsvelsignelse. Så ble jeg overrekt bursdagsgaver og kunne flytte meg opp til bordet for å få enda en frokost. Vi ble servert den ene retten etter den andre, frukt og søtsaker og var godt mette før vi kom oss ned i vår egen etasje igjen.

Vi fikk laget noen liter vaffelrøre og klargjort grønnsaker til blomkålssuppe og lappskaus før vi gikk på kontoret for å jobbe noen timer. Halv syv stod de første gjestene å trippet på trappa – småsøstrene våre fra kontoret! De tre på 5, 7 og 11 er døtrene til en på kontoret og kaller oss for storesøster, lyser alltid opp når de ser oss og er de herligste gullklumpene. De boltret seg i stua mens vi gjorde de siste forberedelsene før resten av bøtteballetten datt inn døra klokka 7.

En full stue...

De neste 45 minuttene raste av gårde. Her i Nepal er matkulturen slik at man spiser mat i en fei og når man er ferdig å spise så går man igjen. Vi serverte blomkålsuppe og lappskaus uten den helt store suksessen. Suppen var ganske rar og lappskausen var det ikke nok smak av! Hehe, de etterlyste også risen som man her er vant til å spise minst tre ganger for dagen. Menmen, vi fikk servert vafler, gelé og fruktsalat og bursdagskaken som Shuba hadde tatt med. Når de var ferdige å spise underholdte Anette og Benedicte med norsk bursdagssang mens de danset rundt meg stående på en stol. Jeg fikk overrakt gave fra de på kontoret før de gikk igjen.

Sisika likte vaflene!

Bursdagskaken fra Shuba

Anette og Benedicte synger og danser, Benedicte var forøvrig en fantastisk god meddelegat denne dagen, og tok super godt vare på meg!

"Bestefar" overrekker gave fra de på kontoret

Sharad og Dwarika var komt fra Kathmandu, og Anette og en kamerat var også på besøk så vi ble sittende igjen i stua. Jeg fikk også ringt hjem i løpet av kvelden. Jeg har hittil ikke hatt ordentlig hjemlengsel mens jeg har vært her nede, men denne kvelden savnet jeg virkelig familie og venner hjemme i Norge selv om vi har fått oss en liten familie her nede.

Fire dager i Himmalayas

2008-11-07T14:31:00.000+05:30

Målet for turen vår til Pokhara var en 4 dagers trekking tur til Poon Hill, 3210 meter over havet. Sammen med Sharad og kameraten hans, Umez tok vi sekkene våre på ryggen og satte av gårde i det vakre landskapet.

Sharad, meg, Benedicte og Umez klare for tur

Vi tok taxi halvannen time fra Pokhara til Naya Pul som var startstreken for trekken. Her gikk vi en liten halvtime før vi nådde inn på Annapurna Conservation Area og måtte registrere oss og vise frem trekking permiten. Frem til lunsj gikk turen strålende og vi gikk stort sett bare og studerte naturen og omgivelsene våre. Etter lunsj kom turens hardeste økt – 500 meters oppstigning på to timer eller retter sagt 3700 trappetrinn. Kan gjerne sammenlignes med Stoltzen i Bergen, bortsett fra at den er ferdig på 10 til 15 minutter, mens vi gikk i to timer og med nesten 10 kilo på ryggen! Til tider ganske hat, men vi nådde Ulleri, dagens mål, til slutt!

Pause i trappene

I Ulleri overnattet vi på en lodge. Som tidligere nevnt er det en litt annerledes opplevelse å gå på fjelltur her i Nepal enn i Norge. Overalt langs stiene ligger det små landsbyer, og Annapurna området er såpass mye besøkt i løpet av et år at det ligger restauranter og små ”lodger” langs hele ruta. Vi valgte et koselig lite sted som lokket med god mat og varmt vann! Etter en kjapp, lite varm dusj og litt uttøyning av såre muskler satt vi oss ute på terrassen for å spille kort. Guttene var ivrige etter å lære et norsk kortspill og vi prøvde å forklare best mulig. Det var en ganske morsom opplevelse, spesielt etter hvert når vi skjønte at Umez skjønte mye mer enn han gav uttrykk for rett og slett bare for å terge Benedicte som ble ganske amper utover kvelden. Men kortspillet falt i smak og det ble mye spilling resten av turen.

Benedicte prøver å forklare..

I forbindelse med Tihar går barna her i Nepal noe som kan minne om julebukk i Norge. De går rundt i nabolaget sitt og synger og danser for penger og godteri. Mens vi satt ute og spiste middag denne kvelden kom det flere grupper med barn som underholdt oss.

Guttene sang, danset og breaket

Mens lillebror spilte trommer...

Dag to hadde vi bare 4 timer å gå for å nå Ghorepani, og vi tok det rolig oppover fjellsiden. På veien traff vi britiske Jason som vi adopterte inn i gruppa vår og gikk med oss resten av turen. Fremme i Ghorepani slappet vi av utover kvelden og forberedte oss på en tidlig start neste dag for å bestige Poon Hill og få med oss soloppgangen.

Ikke alle velger å bære sitt eget utsyr og langs hele ruta traff vi på "porters" som bærte de utroligste tyngdene. Mange av disse bærer også opp provianter til de ulike lodgene og restaurantene

Halv fem begynte dag tre, da var det bare å kle på seg det man hadde av superundertøy, vindbukse og jakke, lue og hansker, ta på seg hodelykt og gå de siste hundre meterne opp til Poon Hill. Poon Hill er en av de mest besøkte toppene i Annapurna og vi fikk bokstavelig talt i turistkø for å nå toppen. Da vi var omtrent halvveis er jeg sikker på at køen strakk seg fra toppen til bunnen. Vi vurderte flere ganger å finne vårt ”eget” utsiktspunkt på veien for å slippe unna alle menneskene da vi egentlig var ganske fornøyde med utsikten. Glade var vi da vi kom til topps og enda flere fjell åpenbarte seg. Synet kan rett og slett ikke beskrives – det var helt fantastisk! Etter hvert kom sola frem og farget himmelen og lyste opp åttetusenmeters toppene! Selv om jeg nok helst hadde sett at alle de andre menneskene ikke var til stede var det en enorm opplevelse.

Alle menneskene på vei opp

Fornøyd med å være 3210moh

Umez, meg, Benedicte, Jason og Sharad

Etter at fjellene var foreviget på kameraet og vi hadde tatt alle mulige gruppe og individuelle bilder begynte vi nedstigningen til Ghorepani hvor frokosten ventet på oss. Vi pakket sekkene, fikk tikka og begynte dagens økt. Vi trodde vi var litt urealistiske da vi begynte en tur som var anbefalt over to dager i løpet av en dag, men vi klarte kom frem til slutt. Vi var ikke fremme i Gandruk før halv syv, og klarte så vidt å finne oss et rom for kvelden. Det var en utrolig hard dag og alle var helt utslitte. Spesielt Benedicte tok den helt ut denne dagen og klarte så vidt å gå de siste meterne til lodgen. Vi overvurderte oss selv litt i det meste laget, men siden vi måtte helt ned i løpet av fredagen ville vi komme lengst mulig før vi tok kveld.

og vi gikk og vi gikk og vi gikk...

Siste dag var det flere som slet med å komme seg ned til frokostbordet og det var mange stive muskler ute å gikk. Vi kom oss omsider ned, selv om vi brukte veldig god tid. Trøtte og slitne kunne vi se tilbake på en fantastisk tur selv om ikke alle helt klarte å se gleden i den der og da!

Anbefaler alle å ta en titt på bildene fra turen i sin helhet på følgende link:

Trekking

Poon Hill

Én dag i Pokhara!

2008-11-06T20:52:00.000+05:30

Pokhara er den nest største byen i Nepal, og er omringet av fjellene og ligger idyllisk til ved den nest største innsjøen. Hovedgaten ligger langs vannkanten med flust av restauranter, butikker og utesteder, og har rene Syden stemningen. Vi hadde én dag i Pokhara før vi beveget oss oppover fjellandskapet og prøvde å utnytte den til mest mulig sightseeing.

Etter å ha vært innom hotellet med bagasjen vår spiste vi frokost på en restaurant ved innsjøen. Her spiste vi alt for mye mat mens vi nytte utsikten over innsjøen og fjellene som ruvet i bakgrunnen. Vi ruslet videre langs innsjøen og ble stoppet av to tibetanske flyktninger som ville selge oss smykker. Vi satt oss ned for å se hva de hadde å by på og plukket ut noen smykker som vi betalte alt for mye for selv om vi prutet de ned et godt stykke (oppdaget vi senere på dagen). Så gikk vi opp i hovedgata for å finne en taxi som ville kjøre oss til Devi's Falls.

Devi’s Falls er en ganske stor foss et lite stykke utenfor Pokhara, men den fikk ikke vist oss fra sin beste side da vannstanden var ganske lav. Fossen har fått navnet sitt etter en sveitser som datt ned i fossen og dro kjæresten med seg i fallet.

Etter fossen tilbudte taxisjåføren å kjøre oss til World Peace Pagoda, vente på oss for så å kjøre oss tilbake til Pokhara for 1000rps (ca 80kr), noe vi syntes hørtes ut som en bra deal og takket ja. Veien til World Peace Pagoda bryter av hovedveien etter et stykke og fortsetter bratt oppover en grusvei ikke egnet for andre biler enn de med firhjulstrekk. Taxiene her i Nepal er bitte små og hvite (ikke spør meg om merke.. :P), og er i våre øyne på ingen måte egnet til å kjøre oppover denne veien. Vi var ganske overrasket over at han bega seg ut på veien, og klamret oss fast i setet og var enda mer overrasket over at vi hadde komt oss helt opp da vi åpnet øynene igjen.

Pagodaen ligger på en høyde over innsjøen på motsatt side av fjellene og gav oss utsikt utover hele Pokhara. Pagodaen var bygd av Japanske Buddhistiske munker for å fremme verdens fred, og står som en ruvende hvit bygning i det ellers grønne landskapet.

Utsikten over Pokhara

Taxien...

Tilbake i Pokhara måtte vi innom hotellet med dagens shopping før vi gikk ned mot innsjøen for å ta en båttur og besøke et tempel ute på en liten øy, Varahi Mandir. På fastlandet var vi innom et apotek for å få joddet og plastret kneet mitt (forklaring se forrige innlegg) før vi kunne sette oss ned på en restaurant. Utpå kvelden kom Sharad til byen og vi traff han og kameraten Umez som også skulle være med oss på tur.

Turens Topp Ti

2008-11-05T11:37:00.000+05:30

Å stå på toppen av Poon Hill, 3210 moh, og se sola komme opp bak fjellene
Da jeg presterte å trakke i den største kuskitsmørja i bare flippflopps
I løpet av første natta i Pokhara ble jeg vekket av Benedicte som trodde jeg laget noen fuglelignende lyder og ville at jeg skulle være stille. Jeg kunne betrygge henne med at det ikke var meg, men en fugl eller apekatt som var inne på rommet vårt før jeg la meg til for å sove igjen
Da vi leter etter en restaurant i hovedgata i Pokhara og får beskjed om at den ligger ”5 trær lenger nedi gata”
Ute i båt på innsjøen i Pokhara, prøver jeg å kutte en ananas men kniven sklir og jeg kutter en bit av kneet mitt i stedet. Han som rodde båten ble kjempe bekymra da han såg alt blodet og ville sende meg på sykehuset. Jeg nøyde meg med å gå på apoteket og få kneet dynket i jodd

Midt oppi fjellene står jeg å ser på smykker i en bod da jeg finner et ganske spesielt smykke – et norsk kronestykke i en sølvkjede! Den dyreste krona jeg har sett, da selgeren skulle ha rundt 200 norske kroner for smykket!
Nye familieforhold fra turen: Meg og Benedicte ble spurt om vi var mor og datter (Jeg vil helst ikke vite hvem som er hvem), Jeg og Benedicte ble spurt om vi var i slekt med Jason, en tilfeldig brite som gikk med oss i noen dager
Etter to døgn uten dekning på mobilen ringer mobilen til Umez halv 6 om morgenen når vi er på vei opp til Poon Hill
Her i Nepal er folk generelt veldig lave, og Umez ble ekstra fascinert av et relativt høyt par fra Nederland. På Poon Hill tok han et bilde av dem med mobilen som han viste stolt frem og omtalte som ”The Tall Couple”
Den litt eldre taxisjåføren som hadde et svært bilde av Avril Lavigne i taket av bilen sin!

Innenlandsflygning

2008-11-04T21:24:00.000+05:30

Å fly innenlands i Nepal er ikke helt som å fly i Norge. Som nevnt i forrige innlegg har vi hatt en uke fri fra jobb pga festivalen Tihar, og mandag morgen flydde vi derfor til Pokhara, en 45 minutters flytur vest for Kathmandu.

Vi hadde god tid da vi møtte opp på flyplassen i Kathmandu for å ta flyet vårt halv åtte. Det var null kø og vi fikk betalt flyplassavgiften og sjekket inn i en bod i en fei. Vi gikk videre til sikkerhetssjekken som bestod i spørsmål om vi hadde med oss lighter, våpen eller eksplosiver i håndbagasjen. Vips så var vi inne i ventehallen, mye tidligere enn forventet. Vant med sjekk av identitet opp til flere ganger, registrering av fingeravtrykk, skanning av bagasje, begrensinger på flytende væske og gjerne en kroppsvisitering, hadde vi satt av unødvendig god tid på flyplassen.

Inne i hallen var det bare å sette seg ned og vente på at vårt fly skulle bli ropt opp. I disse dager er det utrolig mange turister her i Nepal og det letta kontinuerlig fly fra bakken mot både Pokhara og Everest regionen. Det var kun en gate som var tatt i bruk, og hvert tiende minutt kom det en mann ut og annonserte hvilket fly som skulle ta av nest. Det var ikke noe høytaleranlegg så man måtte følge nøye med når avgangen nærmet seg. Like før flyet egentlig skulle ta av ble det endelig vår tur til å stue oss inn i en buss og bli kjørt ut på rullebanen til flyet vårt. På veien måtte vi stoppe og hekte bagasjen på bussen for å ta den med ut til flyet!

Ute på rullebanen stod propellflyene på rekke og rad og ventet på oss.

Noen av flyene holdt på med dagens rengjøring – med vann i bøtter og en god gammeldags kost!

Vel oppe i lufta tok det ikke lang tid før fjellrekkene åpenbarte seg for oss. Vi flydde over skyene og på høyde med de 7-8000 meter toppene. En helt fantastisk flytur!

Første møte med Pokhara var fjelltoppene som låg i horisonten like bak flyplassen.

Fra flyet måtte man gå langs en gangvei til ankomsthallen.

Benedicte venter spent på bagasjen ved "rullebåndet"

Bagasjen ble bært inn til bagasjeutleveringen

En relativt travel og innholdsrik uke

2008-10-26T15:57:00.000+05:30

Etter en ganske rolig start på livet i Nepal har vi virkelig fått kjørt oss den siste uken. De første dagene var ganske rolige da kontaktpersonen vår var ute av kontoret i noen dager og planleggingsmøtet vårt ble utsatt til onsdag. Vi bestemte oss derfor å bruke den ledige tiden på å lage en presentasjon om Norge, Norges Røde Kors og Ungdomsdelegatprogrammet som vi skulle holde for distriktsstyret og de ansatte på distriktskontoret fredagen.

Onsdag da Shyam (vår kontaktperson) kom tilbake hadde vi møte litt utpå dagen for å planlegge og avklare arbeidsoppgavene våre for den kommende måneden. Vi fikk da vite at vi skulle på en skole morgenen etter for å informere om oppstart av ungdomsgruppe. Vi ble tatt litt på senga da de regnet med at vi klare for oppdraget der og da. Heldigvis kjenner vi organisasjonen vår såpass godt at det ikke tok oss alt for lang tid å lage en presentasjon om Røde Kors og aktiviteter en ungdomsgruppe kan gjøre. Vi lot oss likevel stresse litt av at vi skulle presentere Nepal Røde Kors, men med god hjelp av de andre ansatte ordnet det seg.

Vi hadde planlagt et program for ca 50 elever og måtte improvisere en god del da vi kom in i et lite klasserom hvor over 80 elever hadde pressa seg inn! Det gikk ganske greit når vi fikk roet ned tempoet på engelsken og forenkla språket. Vi gjorde bare en stor feil på presentasjonen – vi skrev opp mobilnummeret vårt! Jeg er ganske ”heldig” og er uten mobildekning i store deler av leiligheten, men mobilen til Benedicte ringte kontinuerlig hele den kvelden...

Fredag hadde vi planlagt å holde presentasjon av Norge og stod opp halv syv for å steike vafler til alle sammen. Etter noen timer med vaffelsteking gikk vi til treningssenteret til Rør Kors for å se på en trening de hadde i ”Management og Leadership”. Kurset var på nepali og kursholderen fra hovedkontoret var overrasket over at vi ikke hadde klart å lære oss flytende nepali i løpet av den siste måneden! Etter en kjapp lunsj sammen med kursdeltagerne skyndte vi oss tilbake til Røde Kors kontoret for å holde presentasjonen vår. Her ble vi sittende i over en og en halv time å vente på store deler av distriktsstyret som for første gang på lenge var seine til møtet. Før vi fikk komt i gang var det blitt sent og strømmen var gått så presentasjonen vår ble utsatt til neste møte. Vi fikk likevel servert vafler, noe som ble en stor slager! Distriktslederen spiste ikke mindre enn fire vafler…

Utenom travelhet og flere presentasjoner og deltagelse på programmer på jobben har en rekke artige hendelser preget denne uken. Overalt har folk vi møter store problemer med å uttale og huske navnet til Benedicte. Dette førte til at man på kontoret fant ut at de måtte gi henne et nepali navn. Sjefen selv kom med det første forslaget: ”Jamona!”. De andre mente dette kanskje ble litt for forskjellig fra Benedicte og foreslo heller ”Benita”. Distriktslederen viste seg å være glad i navnet Jamona, men gikk etter en del diskusjon med på å døpe Benedicte om til Benita Jamona.

Siden Benedicte hadde fått et nepalsk navn, bestemte vi oss for å fortelle distriktslederen at vi hadde gitt han et norsk navn. Han så ganske bekymret ut, men da vi fortalte ham sitt norske navn, ”Bestefar” holdt han på å dette av stolen av latter uten at han visste hva det betydde. Det han fikk vite betydningen lo han bare enda mer.

Ene dagen bestemte vi oss for å ha ris til middag, men klarte ikke å finne ris på butikken selv. Da vi kom tilbake til kontoret etter lunsj spurte vi hvor vi kunne få kjøpt dette. Her i Nepal er man utrolig hjelpsomme og de gjorde seg klar til å gå og kjøpe ris for oss. De lurte på hvor mye ris vi trengte og Benedicte satt å vurderte om hun skulle si et halvt kilo eller et helt kilo da hun landet på ett kilo. ”Ett kilo??” Shyam såg forskrekket ut i det utbruddet kom, det var da nå alt for lite! Her brukte man fort ti kilo ris i løpet av en uke! Benedicte prøvde å forklare at vi ikke spiser så mye ris. Shyam stod på sitt, og nektet å kjøpe mindre enn fem kilo ris til oss!

Torsdag kveld låg jeg i sengen min og leste bok da jeg hørte et voldsomt brak inne på badet mitt. Da jeg kom i døra var det vann utover hele gulvet, vannbeholderen som vanligvis henger over doen låg på andre siden av badet og vannspruten stod i taket! Litt fortumlet klarte jeg heldigvis å få skrudd av vannet. Det viste seg at en kobling hadde sprukket og jeg klarte ikke å ordne det selv. Dagen etter fikk jeg gitt beskjed til huseieren hva som hadde skjedd og han løp av gårde for å kjøpe en ny kobling. Han ordnet doen mens jeg stod på kjøkkenet å steikte vafler, og jeg synes etter hvert at han brukte litt for lang tid. Da jeg kom inn på badet for å sjekke låg han på alle fire og skrubbet gulvet for meg!! Det nyttet ikke å forklare han verken på engelsk eller nepali at dette kunne jeg gjøre selv og han fortsatte til han var ferdig.

Den kommende uken er det atter en gang høytid her i Nepal, og Tihar skal feires. Vi benytter fridagene til å vandre i fjellheimen og flyr i morgentidlig til Pokhara for å gå i Annapurna fjellene. Målet er ca 3200 m.o.h på et kjent utkikkspunkt – Poon Hill.

5 ting man lærer å verdsette bedre

2008-10-25T19:24:00.000+05:30

Å kunne drikke og lage mat av vannet i springen
At strømmen ikke forsvinner i noen timer hver dag
At det som regel er dopapir og ikke en bøtte vann på toalettene
At det er varmtvann i dusjen selv om sola ikke er oppe
Privatliv

Men hva gjør det vel om kontorplassen og pcen din blir overtatt av disse søtingene?

Celebrating Condom Day!

2008-10-25T19:00:00.000+05:30

Forrige lørdag reiste jeg og Benedicte med bussen til Kathmandu for å delta på markeringen av Kondomdagen. Kondomdagen er et samarbeid mellom Nepal Røde Kors, National Center for Aids and STD Control og United Nations Family Planning Association. Målet med dagen er å opplyse befolkningen rundt bruken av kondomer og slagordet for dagen var ”Universal access to condoms for dual protection”. Kondomdagen ble i år markert for fjortende året på råd over hele Nepal. Spesielt blant de eldre blir kondomet fortsatt sett på som skittent og galt, og spredningen av HIV er stor, spesielt blant migrantarbeiderne som jobber sesonger i utlandet. Dette i sammenheng med tabuet rundt kjøp og bruk av kondomer gjør opplysning rundt HIV/Aids og kondombruk en viktig del av arbeidet Røde Kors gjør her i Nepal.

Arrangementet startet med en parade gjennom Kathmandu sine gater. Alle de frivillige gikk med ulike plakater, både på engelsk og nepali. Slagordene de brukte var blant annet” No glove – no love” og ”Don’t be a fool - vulcanize your tool”. I løpet av paraden ble det delt ut kondomer og informasjonsbrosjyrer. I Kathmandu alene ble det delt ut 10 000 kondomer.

Paraden ble avsluttet med taler av representanter fra regjeringen og ulike NGO’er, HIV positive og sexarbeidere. Det ble også vist et gateteater. Gjennom hele dagen var det kondomdemonstrasjoner og promotering av femidomet. Demonstrasjonsstanden var til stadighet omringet av mange mennesker, men stort sett bare mannlige observatører.

Det var et flott arrangement og vi ble fortalt at Nepal Røde Kors har sett mange gode resultater fra feiringene av dagen. Kondomer har blitt lettere tilgjengelige og man har fått opp øynene til regjeringsmedlemmer rundt temaet. Kanskje dette er noe vi burde begynne med også i Norge? Det er faktisk så at Nordmenn er verdensmestere i ubeskyttet sex! Ikke akkurat en tittel å være stolt over… Så: ”Don’t be a fool – vulcanize your tool!”

Ukens topp ti

2008-10-20T13:57:00.000+05:30

Den overivrige klesselgeren som var overbevist om at han kjente min og Benedictes klesstil og smak, og som endevendte den lille sjappen sin for å finne det ene fargerike plagget etter det andre
Han som blåste litt støv fra en stein på Phatan Durbar Square før han satt seg ned
Converse-skoene i str 43 som ville passe perfekt på min 38-fot fordi skoen var ”super for både små og store føtter” ¨
Den fantastisk søte distriktslederen som vi omtaler som bestefar
Alle som tror at Benedicte og jeg er tvillinger, - vi må da hvert fall være søstre siden vi går i lik t-skjorte!
6 år gamle Simran som henger på kontoret og pirker på Nepali grammatikken og uttalen vår
Gutten som mente jeg ser ut som jeg er 16(!) og damen noen timer senere som mente jeg var 32(!)
Alle som ler av oss når vi ikke vil sitte på taket av bussen
Random folk som vi aldri har snakka med som ringer oss ”fordi de har sett oss"
At vi har blitt invitert til å bo 5 dager i fjellandsbyen sammen med våre nye venner

Ute på Eventyr!

2008-10-19T20:40:00.000+05:30

Tirsdag var siste dag av Dashain og igjen en fridag på kontoret. Impulsivt bestemte vi oss mandag ettermiddag for å reise til Nagarkot, overnatte og få med oss soloppgangen over Himmalayas for så å ta beina fatt og gå tilbake til Banepa. I følge Lonely Planet skulle turen ta rundt 3 og en halv time, men med to jenter på tur som følger impulsene viste det seg å ta litt lenger tid.

Etter å ha vært hjemom og pakka med oss et par små ting bevegde vi oss mot hovedveien for å finne en buss til Bakthapur. På grunn av sikkerhetsreglene må vi som sagt sitte på et sete inne i bussen, noe som ikke alltid er like enkelt å få til. Etter en halvtime med å prøve å være første mann inn i de overfulle bussene holdt vi på å se slaget tapt da en såkalt ”shared taxi” rullet opp ved siden av oss. Taxien var tilsynelatende full og vi prøvde å forklare at vi begge skulle reise og at vi tillegg hadde med oss en sekk. Men i Nepal er det ikke fullt før det flyter over, og etter at en fra baksetet hoppet frem i forsetet forhandlet vi pris og stuet oss inn.

Igjen trodde vi turen vår skulle kuttes kort da vi såg øye til øye med en buss i vill fart gjennom Banepa sentrum. Jeg kunne heldigvis bite i meg skriket og riste av meg skrekken da vi kjørte videre like hele. Like før Bakthapur punkterte taxien og vi rullet inn til siden av veien. Overraskende nok hadde taxisjåføren reservedekk i bagasjerommet, og etter et lite bytte var vi igjen på veien mot Bakthapur. Vel fremme i Bakthapur begynte jakten på en ny taxi. (Veien til Nagarkot blir ikke regnet som sikker nok til at vi får lov å ta buss dit.) Etter å ha vekket en sovende taxisjåfør og blitt enig om en god pris begynte vi oppstgningen til Nagarkot som ligger på ca 2100m.o.h. Vi kjørte oppover smale, svingete veier og skjønte fort hvorfor vi ikke fikk ta buss.

Det viste seg at vi hadde valgt hotellet med en av de beste utsiktene i byen, og gikk spente på morgendagens syn tidlig til sengs. Skuffelsen var derfor stor da vekkerklokka ringte halv seks neste morgen og vi så vidt klarte å skimte terrassen vår utenfor soveromsvinduet. Fast bestemte på å se Himmalayas kledde vi likevel godt på oss og gikk opp en etasje for å stå på terrassen der. Vi benket oss til på stoler, men etter et kvarters tid måtte vi innse at tåken bare ble tykkere og tykkere, og gikk ned igjen på rommet for å få litt mer søvn. Idet vi kom inn igjen på rommet kunne vi så vidt skimte lysstrålene gjennom all det grå, og jeg bestemte meg for å ta en tur opp igjen, bare i tilfelle man skulle kunne se noe.

Og der kunne jeg skimte fjelltoppene! Vi ble stående i en liten time og tåka bevegde seg raskt frem og tilbake og innimellom alt kunne man skimte de fantastiske fjelltoppene. Vi blir nok nødt å reise tilbake når været stabiliserer seg litt mer. Utsikten fikk ikke helt rettferdiggjort sitt rykte denne dagen.

Etter frokost og litt venting på at tåka skulle roe seg tok vi sekken på ryggen og begynte å bevege oss mot Banepa. Første mål for turen var View Tower en times gange oppover fra Nagarkot. Det gikk ikke lenge før vi hadde følge på veien – en svart hund som tuslet etter oss. Han fulgte oss helt opp til tårnet, hvor vi fast bestemte på å se mer av Himmalayas, hadde en god pause før vi gikk videre.

Ikke lenge etter at vi hadde gått videre fra tårnet stoppet en dame oss og lurte på hvor vi var på vei. Hun snakket bare Nepali og da vi sa vi skulle til Banepa kaklet hun i vei mens hun ristet på hodet og viftet med armene. Vi skjønte pent lite og heldigvis kom 15 år gamle Krishna til redning, dama var bare bekymra for at vi ikke skulle finne veien. Krishna var på vei hjem fra Bakthapur og bodde i en landsby nedi fjellsiden, og viste oss mer enn gjerne hvor vi skulle gå. Han var veldig hyggelig og vi slo like gjerne følge med han gjennom bygda hans, en bitteliten omvei.

Godt nedi fjellsiden stoppet vi for en Kvikk Lunsj pause og for å nyte utsikten. Vi kunne nå se helt til Banepa på ene siden og hadde god utsikt over Kathmandu-dalen på den andre siden. Det tok ikke lang tid før vi fikk selskap av to gutter i tjueårs alderen som bodde rett ovenfor. Vi ble sittende å prate en stund før vi kom innpå hva vi egentlig gjorde her i Nepal. Da vi sa vi jobbet for Røde Kors fortalte de ivrig om at de var blodgivere og tidligere hadde vært med i en Youth Circle på ungdomsskolen. Han ene løp til og med hjem og henta en bunke med brosjyrer og diplomer han hadde fått for ulike kurs som han viste stolt frem til oss. Etter å ha konstatert at vi hadde noe til felles erklærte han ene oss nå for venner, noe som innebar at vi ikke kunne gå fra bygda uten å være med hjem og drikke en kopp te.

Etter en kopp te, noen kjeks og et møte med en bestemor, alle søskene og noen av naboungene kom vi oss av gårde mot Banepa igjen. Vi hadde nå begynt å bruke såpass lang tid at resten av turen nøyde vi oss kun med å si hei og svare høflig på det vi ble spurt i forbifarten. Langs hele stien var folk smilende og hyggelige og lurte på hvordan vi hadde det, hvor vi kom fra og hvor vi var på vei. Enkelte steder kom det til og med mennesker løpende ned fra husene for å snakke med oss. Det var noe helt annet enn å gå i fjellheimen i Norge! Det var tydelig at det kommer en del turister gående denne veien for overalt spurte barn etter sjokolade og penner, og både voksne og barn spurte om å bli tatt bilde av mot penger.

Bare tre timer etter det vi hadde beregnet kom vi oss trøtte og slitne til Banepa, og klarte akkurat ikke å unngå regnet og fikk skyldt oss godt i det vi gikk gjennom byen! Vi rakk så vidt å spise og se begynnelsen av en film før vi begge slukna….

Flere bilder:

Hiking from Nagarkot to Banepa

Sitting inside the buss og Dashain

2008-10-12T11:01:00.002+05:30

Da er vi tilbake i Banepa etter noen dager i hovedstaden og Patan. Det er godt å være hjemme igjen, som Banepa nå er blitt, og tre dager i Kathmandu har fått oss til å verdsette det at vi bor i Banepa litt mer. Her er det mye roligere og mye mindre forurensa enn i Kathmandu. I gatene i Kathmandu har du alltid en eller annen selger på slep som bare skal selge deg et suvenir i ekte ditten eller datten. Forurensningen er også et stort problem, man føler man puster inn kemikaliene og huden lider veldig, bomullen var helt svart da jeg rensa huden min etter at jeg hadde dusja! Men misforstå meg ikke, det er godt å komme inn til storbyen og kunne gå ut på restaurant og spise et mer vestlig måltid, kjøpe en del ting man ikke får tak i i Banepa og se alt det Kathmandu har å by på, noe som ikke er rent lite.

Siden vi er her i regi av Røde Kors er vi under en del sikkerhetsrestriksjoner blant annet når det gjelder reising. For vår egen sikkerhet har vi ikke lov til å benytte kollektivtransporten i Kathmandu, og det har lenge vært usikkert hvordan vi kunne komme oss til hovedstaden fra Banepa, om vi var nødt å bruke taxi. Tidligere i uken fikk vi endelig en avklaring av Nepal Røde Kors om at veien til og fra Kathmandu ble regnet såpass trygg at vi kunne benytte oss av bussene som går, så lenge vi reiste sittende inni bussen og tok vare på alle eiendelene våre. Vi lo litt for oss selv da beskjeden kom, og mente at presiseringen om hvor vi måtte sitte gjerne var litt unødvendig for vår del. Aldri i verden om jeg hadde sittet på taket av en av disse bussene ned den bratte svingete veien til Kathmandu. Forbikjøringene virker til tider hårfine, spesielt fra vårt synspunkt siden vi kjører på ”feil” side av veien, og jeg tror nok ikke nervene mine hadde tålt en og en halv time med å klamre seg til taket og livet!

Onsdag reiste vi dermed med buss til Kathmandu og videre med taxi til Patan for å bo hos Dwarika og familien i noen dager. Der skulle vi få være med på feiringen av Dashain i familien og uti gatene. Jeg har tidligere nevnt at Dashain er en av de største hinduistiske festivalene som feires, og sammenlignes ofte med vår feiring av jul. I to uker har kontorer vært mye stengt og lite operative, skoler og universiteter har hatt ferie og alle har valfartet for å tilbringe høytiden sammen med familien sin.

Dwarika sammen med nevøen sin som han ønsker å døpe Jostein!

Dashain feirer gudinnen Durga sin seier over de onde kreftene, ofte fremstilt som buffalodemonen Mahiasura. Durga blir sett på som en blodtørstig gudinne, og dette markeres gjennom dyreofring og mye blod spesielt på den åttende dagen av Dashain. Dette er gjerne en sakte og pinefull prosess for dyrene som blir ofret da man ønsker å få ut mest mulig blod. Spesielt Benedicte har hatt det vanskelig med dette, og jeg har flere ganger måtte fortelle henne hvor hun skal snu seg og når hun kan se igjen. I Patan stod Benedicte ventende utenfor mens jeg og Dwarika var inne på en av hovedplassene for dyreofringen. Blodet blir blant annet tømt over hjulene på biler, busser og motorsykler for sikker transport, og på flyplassen blir en geit ofret for hvert fly som tar av på denne dagen! Man ofrer også ris, blomster og frukt til gudene i gjennom disse dagene, og ved alle de store templene har det vært store køer av kvinner som har ventet på å komme inn i tempelet for å gjøre sin ofring for familien.

Benedicte mottar Tikka av faren til Dwarika

Den tiende dagen, Vijaya Dasain, er en av hoveddagene. Vi begynte dagen halv seks og reiste til et av de større templene i Kathmandudalen. Her var det reine 17.mai stemningen med masse mennesker, småboder, kafételt og noe som minnet mest om skrangletog. Klokken var fortsatt bare seks, men plassen rundt tempelet var full i folk! Etter en runde rundt tempelet og å ha sugd inn litt inntrykk reiste vi tilbake til Dwarika hvor vi mottok tikka fra faren. I tillegg til den vanlige prikken i panna mottok vi også i dag nypresset penger, frukt og en blomst som skulle henge i håret. Denne dagen er en familiedag og senere på dagen reiste vi til Dwarika’s onkel hvor hele familien var samlet. Også her mottok vi tikka av onkelen før vi fikk servert den tradisjonelle lunsjen Dhal Bhat, (ris, linser, kylling, buffalokjøtt og ulike grønnsaksretter). Det var veldig spesielt å bli tatt inn i familielivet på denne måten, og en utrolig opplevelse. Familien til Dwarika var utrolig søte og tok kjempe godt vare på oss!

Tikka skålen

Jeg mottar tikka av onkelen

Nå er det tilbake til hverdagen i Banepa hvor potetmos og tomatbønner er lørdagskos sammen med en film på veggen i stua. Forhåpentligvis vil feriemodusen gå litt over og vi kan komme ordentlig i gang med jobben vår, noe vi gleder oss veldig til. Allerede mandag skal vi besøke et program som en av youth circlesene i området skal arrangere, så får vi se hva resten av uken bringer med seg! =)

Dans og parade under et kulturelt program i Patan

Banepa i Bilder

2008-10-12T11:01:00.001+05:30

Denne uken har vi hatt fri fra jobb grunnet Dashain, de første dagene brukte vi derfor til å gjøre oss kjent her i Banepa og i nabobyen Dhulikel. Legger ut noen bilder så dere får se hvordan vi har det rundt oss!

Sentrum av Banepa, Banepa er en by langs hovedveien mot Tibet. Vi bor på høyre side ca 100 m fra veien. Hver morgen våkner vi til de fantastiske tutelydene til alle bussene som kjører forbi, noe som høres ut som reine tivoliet!

På grunn av Dashain er utrolig mange mennesker på reisefot for å besøke familiene sine. Det er fantastisk hvor mange mennesker man kan få plass til i og på en buss!

Veien fra Banepa til Dhulikel, neste by som er ca 3km vekke. I Dhulikel ligger Kathmandu University, og er kjent for sin utsikt mot Himalayas. På bildet ser vi mot Banepa.

Utsikten fra Dhulikel, bak skyene ligger Himalayas!!

Motorsykkel og moped er fremkomstmiddel nr 1 her i Nepal, ofte kommer hele familien kjørende forbi med mor og far og to barn. Som regel er dat bare familieoverhodet som har på seg hjelm - forstå det den som vil!

Vår nye venninne på kontoret - Simran. Dattera til en som jobber der.

Benedicte lærte henne å ta bilder og hun løp rundt og tok bilder av alt og alle!

Litt leking må til... =)

Et tempel her i Banepa, naboungene tok oss med hit - en liten gåtur mot fjellene fra hovedveien

Luna og suna i midten bor i etasjene over oss, mens de to andre er kusinene som er på besøk fra Kathmandu nå i Dashain uka.

Ei ofreklar geit utenfor tempelet

Ei stor disse som var satt opp i forbindelse med Dashain

Den måtte selvfølgelig prøves til hysterisk latter fra alle tilskuerne!

Gatene lenger vekk fra hovedveien er mye kosligere!

Pitstopp med fem brus til ca 8kr..

Tempelet fra det fjerne...

Det ligger flere bilder i nettalbumet (følg linken "mine bilder" litt lenger nede til høyre) for de som ønsker å se mer fra livet vårt! =)

MorgenYoga!

2008-10-07T11:44:00.000+05:30

Fredag kveld var vi oppe hos nabokona og drakk te da hun spurte om vi hadde lyst å være med henne på Yoga dagen etterpå. Det hørtes kjekt ut, og vi sa det ville vi gjerne, uvitende om at neste morgen innebar Yoga klokken 5 (!!). Med godt mot tok vi tidlig kveld og forberedte oss mentalt på en tidlig start neste dag.

Ti på fem ringte vekkerklokka – fortsatt midt på natten! Vi kledde på oss og gikk ut for å treffe nabokona. Selv om det fortsatt var mørkt ute traff vi flere mennesker på vei bort til skolen hvor yogaen holdes hver morgen. Salen fyltes raskt opp og alle var nysgjerrige på disse to jentene som satt forventningsfulle og gjespende på mattene sine. Den neste halvannen timen gikk raskt og ble fylt av mye fnising fra vår side og fra de fleste rundt oss.

Vår stivhet og litt språkforvirring førte til at vi ikke fikk til alle øvelsene like bra (vi velger å skylde mest på språket). Det var likevel fascinerende å følge med i salen rundt oss. Salen var full av kvinner og menn, både gamle og unge. Spesielt imponerende var en rimelig gammel mann rett foran meg som bøyde og tøyde kroppsdelene sine i alle mulige retninger, dette forventes av deg til sommeren morfar! Og pappa har heller ingen unnskyldning lenger, skal du klare dette på dine eldre dager er det bare å begynne å tøye sammen med Emma!

Gjennom hele timen ble det gjentatt ulike setninger på nepali, vi er ikke helt dreven enda så vi forstod ikke så mye men prøvde så godt vi kunne å delta i messingen. Vi var utrolig fornøyde da vi forstod reis deg opp og sett deg ned igjen! Timens høydepunkt var når man stod på alle fire og brølte ut alt man kunne, da gikk det ikke lenger an å holde en alvorlig maske.

Fornøyde med å ha gjennomført timen tuslet vi hjem igjen kvart på syv. Vi måtte forklare nabokona at det var veldig hyggelig å være med, men at det ikke var noe som ville gjenta seg hver morgen. Trøtte og slitne spiste vi frokost før vi måtte ha oss en time på puta. Nabokona stod bare å fniste da hun kom ned med te til oss og oppdaget at vi hadde gått og lagt oss igjen!

Resten av dagen ble litt smålig redusert, vi var trøtte men gikk oss en liten tur i Banepa. Det ble en kort tur da jeg hadde klart å strekke kneet i et forsøk på å komme i lotusposisjon, og på en uforklarlig måte hadde Benedicte fått gangsperr i armhulen. Vi må nok øve litt mer før neste gang!

Ma Nepali Sikdai Chu!

2008-10-03T14:26:00.000+05:30

- ”Jeg lærer Nepali!” og det gjør vi så det suser!

Som sagt er engelsknivået rundt oss veldig lavt, og for å klare å kommunisere best mulig er vi helt avhengige av å lære oss litt Nepali. Vi har startet Nepali-undervisning med 19 år gamle Ravina, og har hittil hatt to timer hver dag. Det er to slitsomme timer hvor konsentrasjonen er på høyspenn. Nepali er et vanskelig språk å lære seg og har få likhetstrekk med noen av språkene jeg kan fra før. Lydene er annerledes, og jeg har enda ikke klart å se et system i ordene. Man må rett og slett pugge hva som er hva.

Vi lærer oss kroppsdeler

Alle studieteknikker er tatt i bruk og spesielt kjøkkenet vårt minner om et klasserom på barneskolen, med ord og tegninger på veggene. Det er rart og frustrerende og være tilbake på det språkstadiet der man ikke klarer å uttrykke det man vil, og må bruke korte og enkle setninger. Det blir mye ”jeg vet ikke” og ”jeg skjønner ikke”. Men vi ser at vi lærer mer og mer for hver dag som går så vi er med godt mot enda!

Kjøkkenveggen vår...

Et nytt hjem og en ny familie

2008-10-03T14:15:00.000+05:30

Endelig er vi her!
Etter to uker i Kathmandu reiste vi omsider videre til Banepa mandag ettermiddag. Banepa ligger ca 30 km øst for Kathmandu, men pga mye trafikk og dårlige veier tar det rundt en og en halv time å kjøre. Her har vi fått en leilighet, kontorplass på distriktskontoret til Røde Kors og en familie som tar vare på oss.

Leiligheten ligger i et av de flotteste byggene her i Banepa. Det er 5 etasjer med stor takterrasse og en stupa på toppen. Vi bor i andre etasje, og disponerer 4 rom; to soverom, en stor stue og et kjøkken.

Stuen vår

Kjøkkenet

Soverommet

Det var ubeskrivelig deilig å pakke ut av baggen, få klærne i et klesskap og oversikt over hva jeg faktisk har med meg. Vi har hengt opp bilder og fått satt vårt preg på leiligheten, så det begynner etter hvert å føles som vårt hjem.

I resten av huset bor det to til familier pluss noen studenter på en slags hybel. Huseieren bor her sammen med sin kone og datter med sin mann og to barn. De har virkelig tatt oss inn i familielivet sitt! De to minste ungene er veldig nysgjerrige på oss og er støtt og stadig på døren og lurer på hva vi driver med og stikker hodet inn for å se hvordan vi har det. De første dagene ble vi servert både frokost og middag der oppe. Språket har vært et lite problem for oss, men vi tror vi nå har klart å forklare at vi vil lage mat selv, men at vi gjerne vil spise sammen med dem innimellom. Det er ikke alltid like lett å vite hva de forstår eller ikke når de likevel smiler og nikker og sier ”yes-yes” uansett hva du sier. Det er mye aktivitet i huset, spesielt om morgenen. Alle andre er oppe i fem-seks tiden hver dag så da er det mye liv i gangen.

Vi har fått en myk overgang til kontorlivet på grunn av Dahsain som nå har startet. Dette er den største hinduistiske festivalen, og sammenlignes med vår jul. Den går over to uker og fører til mange fridager. Engelskkunnskapene på kontoret er også lave, så vi utnytter fridagene til språkundervisning og i neste uke er vi invitert til Phatan for å besøke familien til Dwarika i noen dager.

Et typisk Newari måltid

2008-10-01T15:54:00.000+05:30

Newarene er en av de 103 ulike etniske gruppene man finner her i Nepal, og utgjør 5.4 % av befolkningen. De har vært kjent som gode bønder og kjøpmenn, og talentfulle kunstnere. Fredag ble hele den Newariske kulturen vist frem i Phatan gjennom utstillinger av kunst og redskaper, forestillinger med sang og dans og servering av typisk Newahri mat. Hele byen vrimlet av mennesker da Dwarika introduserte oss til kulturen sin.

En del av kulturopplevelsen var å spise middag på ekte Newari vis. På vei inn mottok vi tikka og et rødt bånd rundt halsen for lykke, og ble tildelt hjemmelaget vin og noen biter buffalokjøtt som vi spiste på vei til ”bordet”.

”Bordet” var et stort område hvor det var lagt ut puter i to lange rekker. Her satt vi alle på bakken med et bananblad foran oss. På bananbladet ble det i tur og orden plassert ris, kylling, bønner og masse grønnsaker ulikt krydret. Det gikk hele tiden menn og kvinner rundt og fylte på med nye retter.

Før vi kunne begynne å spise måtte ofre litt fra hver rett til gudene. Offeret ble lagt over bananbladet.

Etter at den eldste til stede hadde begynt å spise, kunne alle andre også starte måltidet. Da var det bare å bruke høyre hånda og prøve å få med mest mulig om gangen! Vi ble også servert hjemmerygga øl som i løpet av måltidet ble fylt på. Damene lo bare når de kom til meg og Benedicte og måtte tømme oppi så det rant over kanten, (vi var nok kanskje litt pysete). Vi brøt nok alle advarsler når det gjelder hva og hvordan man burde spise i løpet av måltidet, men magene har heldigvis ikke protestert enda!

Vi hadde det minst like moro som alle de andre som satt fascinerte og fulgte med på disse to hvitingene som spiste med hendene for første gang. Alt i alt var det et vellykket måltid, og maten var veldig god - I hvert fall det som ikke var for sterkt for oss..

Ødelagte og skitne sko...

2008-09-26T11:51:00.001+05:30

I formiddag da vi gikk på butikken for å kjøpe vann stoppet en mann meg. Han mente at skoene mine var såpass ødelagte at de burde fikses. Jeg tok et blikk ned på de godt brukte skoene mine, de var kanskje ikke som ny, men ødelagt var de nå ikke. Jeg takket pent nei til tilbudet og gikk inn i butikken. Da jeg kom ut igjen stod fortsatt mannen der, og mens han gikk nedover gaten med oss påpekte han at sålen var begynt å løsne, og at dersom det ikke ble ordnet ville det bare bli verre og verre. Han hadde veldig bra superlim i sekken, og etter hvert ga jeg etter for maset.

Vi satte oss ned på et gatehjørne og han pusset og blåste og limte. Skoene ble som nye, men han var likevel ikke helt fornøyde med dem – de var jo så skitten! Før jeg rakk å stoppe han hadde han dratt frem skopussen og begynt å pusse skoene. Så nå går jeg rundt i hele og rene sko! Vi får se hvor lenge hvitfargen holder seg hvit denne gang…

En liten Update

2008-09-26T09:31:00.000+05:30

Da har en uke til i Kathmandu gått. Vi skull egentlig reise videre til Banepa, byen vi skal bo i de kommende månedene, på tirsdag, men leiligheten vår har ikke har vært klar så vi har ikke komt oss avgårde. Foreløpig skal vi reise på søndag, men det kan hende det blir en ny streik igjen så da blir det utsatt til mandag. Det skal bli utrolig godt å komme seg på plass, få seg et hjem og ta fatt på det arbeidet vi skal gjøre her nede. Jeg har bodd i en bagg i 5 uker nå, så det skal bli utrolig godt å få pakket seg ut!

Som jeg nevnte over blir det kanskje streik på søndag, noe det har vært en del av i det siste. En streik/demonstrasjon, populært kalt en Bandh på nepali, er måten man sier fra på her i Nepal. Forrige helg var dette grunnet det nye statsbudsjettet som ble lagt frem forrige fredag. Bandhs består ofte av veisperringer og brenning av dekk, noe som hemmer alle transportmuligheter her i byen. Dette førte til at vi på søndag ikke kom oss noen vei og tilbragte dagen på hotellet. For vår egen sikkerhet har vi heller ikke kunnet bevege oss langt fra hotellet i frykt for at det skal blusse opp opptøyere. Bandhs er ikke rettet mot turister og andre utlendinger, og er helt ufarlige så lenge man ikke oppsøker og provoserer dem!

Denne uken har vi fått gjort oss ferdig med møtene med de ulike avdelingene i Nepal Røde Kors, registrert oss på den norske ambassaden og vært på sikkerhetsbreef med ICRC (Den Internasjonale Røde Kors Komiteen). I dag skal vi være med på et kulturelt program i Thamel, og i morgen skal vi delta i en workshop med en av de lokale Røde Kors Ungdom gruppene, så det blir en travel og spennende helg!

Ellers blir bildene jeg tar som ikke blir blogget lagt ut i følgende webalbum, så det er bare å ta en titt! =)

Kathmandu, Nepal

Hva er egentlig en ungdomsdelegat?

2008-09-26T09:26:00.000+05:30

Jo, en ungdomsdelegat er faktisk meg det! Og 15 andre jenter og gutter fra Norge, Nepal, Colombia, Sudan og Rwanda. Jeg tenkte jeg skulle skrive litt mer om hva en Undgomsdelegat egentlig er og faktisk gjør, da jeg har skjønt at det er en del ulike oppfatninger ute og går, og mange som egentlig ikke helt har forstått hva jeg skal bedrive det neste året med.

Hvert år sendes ungdomsdelegater fra Norge til andre søsterforeninger rundt om i verden, samtidig som to delegater fra disse landene kommer til Norge. Utvekslingsprogrammet finansieres av Fredskorpset. Programmet går over 12 måneder og består av 1 måned med kursing og forarbeid, 9 måneder i utlandet og 2 måneder med etterarbeid.

En ungdomsdelegat jobber i lokal- og nasjonalforeningen til Røde Kors i det landet man kommer til. Felles for alle ungdomsdelegater er en sammensatt hverdag med mange ulike arbeidsoppgaver. Det vanligste fokuset er på rekrutteringsarbeid, HIV/AIDS forebyggende aktiviteter og ulik prosjektplanlegging og gjennomføring. En stor del av arbeidet består av informasjonsarbeid. Gjennom oppholdet ute får man erfaringer som man tar med seg tilbake til sin egen Røde Kors Forening. Hovedmålet med programmet er at ungdomsarbeidet i alle nasjonalforeningene skal bli styrket.

Som Ungdomsdelegat i Nepal skal hovedfokuset i mitt arbeid ligge på problematikken rundt menneskehandel og HIV/AIDS, og en del på organisasjonsutvikling. Jeg vil ha mye informasjonsarbeid om Norge og Norges Røde Kors her i Nepal, og om hvordan vi jobber i ungdomsorganisasjonen hjemme i Norge. Jeg vil også ha en del informasjonsflyt til Norge i form av artikler og rapporter om det vi gjør, og i etterarbeidet mitt som skal knyttes opp mot arbeidet mitt her i Nepal.

For å bli ungdomsdelegat må du være mellom 21 og 28 år, ha organisasjonserfaring og være medlem av Røde Kors. Det kreves at man har tatt Grunnkurs i Internasjonalt Arbeid som arrangeres av Røde Kors Ungdom en gang hver vinter. Søknadsfristen for å delta på kurset pleier å være slutten av november/begynnelsen av desember. Hvis du vil lese mer om ungdomsdelegatprogrammet kan du gå inn på: www.rodekorsungdom.no/aktiviteter/internasjonal-ungdomsutveksling